Utstillingen Metsä – nye landskap er første del av et større prosjekt hvor Berntsen foretar en kunstnerisk dokumentasjon av taigaen – verdens største sammenhengende barskogområde. I en serie svakt overeksponerte svart-hvitt bilder i samme format (74 x 97 cm), vender en veteran blant norske fotografer tilbake til skogen («Metsä» betyr skog på finsk). Berntsen har også i tidlige landskapsarbeider fra hjemtraktene i Eggedal jobbet med skogsmotiver, men det siste tiåret har en rekke prosjekter omhandlet arkitektur og industri. Med sitt 16 x 21 cm storformatkamera har han denne gangen lagt ut på det mentoren Thomas Joshua Cooper omtaler som en peregrinatio (lat: pilgrimsvandring): en undersøkende fotografisk vandring i verdens ytterkanter, med åpen slutt.
Taiga-beltet strekker seg fra Pasvikdalen i Norge via Sverige og Finland inn i Sibir og Nord-Amerika. Per Berntsen har besøkt navngitte steder i Lappland, og bringer hjem en formal sammenstilling, eller typologi, av den nordlige barskogen. Med svart-hvitt-fotografiets evne til abstraksjon tegner bjørkestammer og bartrær seg skulpturelt mot gråtonene i en overskyet himmel i det myrete ødemarklandskapet. Den sub-arktiske urskogen er glissen og langstrakt på grunn av ekstreme klimatiske og miljømessige forhold. Storformatkameraet fanger her med krystallklar detaljrikdom inn valører og toner, og gjør alle elementer i bildet like vesentlige. Med lang lukkertid gjengis også raslende bevegelse i løvverk, og tilkjennegir en romantisk dimensjon i den tilsynelatende nøkterne, analytiske tilnærmingen. Nitide stedsangivelser antyder viktigheten av det dokumentariske, og den konsekvente frontaliteten tilfører bildene alvor. I de nesten monotont identiske motivene utgjør små variasjoner over samme tema en musikalitet som skaper intensitet og interesse.
Den konseptuelle, formale poetikken har åpenbare paralleller til tradisjonen etter de tyske fotografene Bernd og Hilla Becher. Men blikket for den kulturelle hukommelsen i fotografens undersøkelser har ikke minst sterke forbindelser til det tidlige historiske landskapsfotografiet som ble til under ekspedisjoner i USA på 1860-tallet, og som i Norge noe senere knyttet seg til fremveksten av nasjonal identitet og turisme. I sitt katalogessay til Berntsens store utstilling på Kunstnernes Hus i 1995, har Åsmund Thorkildsen skrevet inngående om referansene til den romantiske amerikanske landskapstradisjon fra Timothy O’Sullivan til Ansel Adams og Thomas Joshua Cooper. Berntsens prosjekt er mer konseptuelt, men som hos forbildene åpner den fotografiske vandringen som metode opp for den idealistiske naturfilosofien som tradisjonelt er forbundet med genren. Det er taigaen som estetisk og etisk objekt som er motivet her, og de typologiske studiene danner til sammen en stillfarende fortelling om et geopolitisk område og et unikt økosystem som overskrider landegrenser og tidssoner.
Nettopp fotografiets særegne evne til å beskrive tid gjør det interessant å reflektere over effekten av teknologien. I Metsä – nye landskap er negativene scannet og bildene printet digitalt (inkjett på baryttpapir), som hos en overvekt av dagens fotografer. Prosessen er raskere enn arbeidet med kjemikalier i mørkerommet, og har betydelige helsemessige gevinster. Utsøkt utført som hos Berntsen, er det ikke åpenbart at det ferdige bildet visuelt sett skiller seg vesentlig fra det analoge. Men det fotografiske mediet produserer også selv bevissthet og konfronterer oss med vår egen relasjon til verden. Det analoge bildet representerer både et nærvær og et fravær, en nåtid og en fortid. Denne dualiteten oppstår fordi det fotografiske øyeblikket alltid er noe som er ugjenkallelig tilbakelagt, men allikevel for bestandig tilstede. Melankolien i fotografiet som meditasjon over det forgjengelige genererer i Metsä-motivene et spenn mellom den evigheten urskogen står for, og trusselen som blant annet global oppvarming innebærer for det multinasjonale barskogbeltet. Men i den digitale prosessen er bildets kausale forbindelse til verden radikalt endret. Der det analoge fotografiet er et faktisk avtrykk av lys, omdanner det digitale bildet lyset til piksler og numeriske størrelser som representerer et slags evig manipulerbart her og nå. Den computerbaserte gjengivelsen av negativet utgjør således en hybrid estetikk og en sammensatt utveksling av ulike mediers ontologier. Paradoksalt nok beveger det ferdige bildet seg forsiktig mot det maleriske og nærmer seg slik landskapsmaleriet som en gang var forelegget for landskapsfotografiet.
Per Berntsens nye landskap vitner om hvordan fotografiets vesen subtilt endrer karakter med den digitale revolusjonen. Slik utgjør prosjektet også en videre utforskning av det fotografiske mediet, utført av en metodisk nestor i norsk fotohistorie.
