Performancegruppen Baktruppen er altså «oppløst»; men hva betyr dette egentlig? Det betyr naturligvis at teatertgruppen som de siste årene har bestått av Øyvind Berg, Ingvild Holm, Jørgen Knudsen, Per HenrikSvalastog, Bo KristerWallström og Worm Winther ikke finnes mer, i samlet tropp, på scenen, med nye eller gamle forestillinger. Likevel kan man spørre seg om det at Baktruppen er avgått med døden ikke er en ganske så teatral død og – tross alt – en av deres beste oppsetninger. Deres intervensjoner/teaterstykker/performancer vil leve videre – selv om de vil fremtre i andre former. Former som ikke en gang involverer baktruppens medlemmer. På Black Box kunne vi for noen uker siden for eksempel se en rekke elementer hos det tyske teaterkompaniet Showcase Beat le Mot som var små hommager til Baktruppens produksjoner. Små pek, riktignok, men synlig nok for de som kjenner Baktruppen. Et par år tidligere kunne vi på samme sted se Bakkanalen hvor en rekke teaterstudenter hadde lagd sine egne versjoner av et utvalg av Baktruppens verk. Baktruppen er kanonisert og en del av nyere teaterhistorie, eller kunsthistorie, både nasjonalt og internasjonalt.
Likevel er det kanskje nettopp en viss motstand mot «historien» som gjør at Baktruppen nå nedlegger virksomheten. Om vi forestiller oss at et teaterkompani jobber for å etablere seg som en merkevare som kan selges stadig nye steder, slår de hånden av seg selv ved å avslutte forestillinger som har vært en stor suksess – også utenfor Norges grenser. Jeg tenker på forestillinger som Germania tod in Berlin (1989), Super-Per (1994) og Eurohæ? (2000) som er blitt spilt en rekke forskjellige steder rundt i verden men som, etter Baktruppens eget ønske, ble avsluttet – selv om det fantes en rekke tilbud om videre turneer for alle forestillingene. Det finnes slik sett en klar maktkritisk linje som går gjennom hele Baktruppens produksjon, en hyllest til den umiddelbare gleden ved fremførelsen. Det amatørmessige vektlegges fremfor det å være «flink» og bli tatt opp i det gode selskap. Denne motviljen mot systematisk profesjonalisme er nesten barnslig trassig, som når de er invitert av en tung, tysk, teaterinstitusjon til å oppførere Funny sorry Jesus (2003), så sier nei og oppfører den på gaten utenfor teateret i stedet. Det har vært en svært effektivt form for trass.
Om vi oppfatter et teaterkompani som en samlet vilje til å gjøre et verk, til å uttrykke en intensjon, har Baktruppen kontinuerlig sabotert den intensjonen som kan kalles «Baktruppen». Jeg tenker spesielt på forestillingene The meaning of extacy (1992), Kvakk (1998) og Spect (1999); alle styrer unna det vi oppfatter som teater gjennom en radikal form for henvendelse eller ved oppgivelsen av sitt eget prosjekt. Den mest skandaløse av disse var utvilsomt The meaning of extacy – med undertittelen «the adult world explained to children» – hvor Baktruppens medlemmer ga barna i salen mulighet til å styre alt som skjedde på scenen. Noe som resulterte i at baktruppen endte opp med buksene av og en gjeng barn som skapte en så uoverskuelig situasjon for de voksne som ledsaget dem at stykket ble tatt av etter én visning. Landbruksteateret Kvakk ble ikke engang laget for et teaterpublikum men for kuer som ble sluppet ut på beitet om våren. Stykket, som kretset rundt avlsoksen Storm Kvakkestad, var så stort blant kuene at bøndene som eide dem etter sigende oppfører stykket når kuene slippes ut på beitet den dag i dag. Spect er radikalt på helt annet vis. Baktruppen tok rett og slett sovepiller før de gikk inn på scenen og sovnet etter relativt kort tid. Det tok, som man vel kan forestille seg, lang tid før publikum reagerte, om de i det hele tatt gjorde det, og skjønte at det de var vitne til var en bokstavelig, og ikke kun metaforisk, søvn.
Når vi nå, etter nesten 25 års praksis, skal summere opp Baktruppens virksomhet er det på mange måter naturlig at de gir seg. Uansett hvor maktkritisk, institusjonskritisk og satirisk prosjektet har vært så er Baktruppen nå norsk teater- og kunsthistorie, enten de vil det eller ikke. Og når et utenforskap ikke lenger er mulig er det jo naturlig å gi seg. Når det er sagt skal det heller ikke stikkes under en stol at Baktruppens kanon også er av et annet kaliber, og rettet mot Norsk kulturråds støtteordninger for scenekunst. Innenfor den gjeldende basisstøtteordningen har under siste tildeling fire dansegrupper av fem scenekunstgrupper fått denne støtten. En gruppe som Baktruppen vil ikke bli tildelt denne støtten siden de hverken holder på med dans eller underholdning. For en tid tilbake ga Baktruppen en kanon av gull til nettopp scenekunstutvalget i kulturrådet – med alle sine produksjoner skrevet på den store sokkelen kanonen står på. Her viser de ikke bare sin egen kanon, og plasserer den i «det aller helligste», de retter også en kritikk (les: kanonskudd) mot de evaluerende personene. «Noen må sette ned foten», sier Baktruppens tidligere medlem, Bo-Krister Wallström til Kunstkritikk. «Og da kan det godt være en død gruppefot?»
Mon ikke dette er er første akt i Baktruppens nye, posthume, forestilling.
Som teaterviter, scenekunstkritiker og faglig rådgiver i Danseinformasjonen er jeg overrasket over hvordan fordelingen i basisfinansieringen av Kjetil Røed og andre til kjedsommelighet omtales som en fire- en fordeling mellom dans og teater. I et tverrkunstnerisk scenekunstlandskap er det meningsløst å anlegge et slikt perspektiv når man ser på hva de aktuelle kompaniene faktisk produserer. Særlig gjelder dette Jo Strømgrens forestillinger, som i mange år nå i stor grad har vært å betrakte som teater. At de fortsatt omtales som dans skyldes vel først og fremst at Strømgren har bakgrunn, og fortsatt virker, som koreograf. De medvirkende i de nyere egenproduserte forestillingene er skuespillere, og Strømgren skriver selv manus og har regi. impure company/Hooman Sharifis forestillinger er forøvrig heller ikke entydig enkle å kategorisere som dans. De kan like gjerne oppleves som fysisk teater eller performance, selv om kunstnerne i kompaniet alle har dansefaglig utdannelse og bakgrunn. Med andre ord er det kun zero visibility corp. og Ingun Bjørnsgaard Prosjekt som tydelig kan identifiseres som dans. Fire-en framstillingen av basisfinansieringen er derfor misvisende, anakronistisk og skaper unødvendig splittelse i scenekunstmiljøet.
Verdensteatret, som også har fått basisfinanisering, kan vel neppe sies å drive med dans, teater eller underholdning, så kritikken i sluttavsnittet her bli noe ullen. Når det er sagt, er jeg enig i at det er trist og problematisk at Baktruppen må legge ned virksomheten som resultat av manglende finansiering. Kanon-aksjonen er i så måte en velformulert og velrettet performativ gest.