Bak veggen

I utstillingen Layers på Holodeck skrur Kristin Nordhøy opp den optiske intensiteten i modernismens forslåtte prygelknabe, rutenettet.

Kristin Nordhøy, Layers, installasjonsfoto fra Holodeck, 2012.

Kristin Nordhøys utstilling Layers på Holodeck består av to veggarbeider. Transparent grey on a black square er et kvadratisk akrylmaleri på 170 cm x 170 cm som brer seg utover den ene endeveggen i galleriet. Et finmasket rutenett i grått og hvitt er omgitt av en tjukk svart ramme. Rutenenettet har etter hvert rukket å bli et ganske uttværet motiv. Først dukket det opp hos de franske kubistene og siden har det gått i arv via konstruktivister til neoplastisister og neodadaister før det nådde en mer eller mindre krystallisert form hos abstrakte malere som Ad Reinhardt og Agnes Martin. Og det fremstår i dag som nærmest emblematisk for de modernistiske strømningene i maleriet. Dette skyldes, i følge Rosalind Krauss, at rutenettets fremste estetiske egenskaper er sammenfallende med disse malernes bestrebelser på å lukke billedkunsten inne i et rom bestående utelukkende av visualitet, altså avskåret fra språk og natur. Rutenettet er selve innbegrepet av en geometrisk ordnet struktur som motsetter seg forbindelsen til verden.

Nordhøy, som også har benyttet seg av rutenettet tidligere, blant annet i soloutstillingen Transparency på Lautom i 2010, er ikke bare, til tross for de tydelige båndene til det høymodernistiske maleriet, en nostalgisk sitatmaker. Selv om den estetiske forordningen som et slikt nøkternt og konkret motiv viser oss umiddelbart plasserer Transparent… i dialog med denne tradisjonen, er det også gjort grep som flytter dette maleriet ut av et strengt modernistisk vokabular. Allerede ved å male rutemønsteret rett på veggen innlemmer Nordhøy rommet, eller veggen bak, i rutenettets opprinnelig autonome koordinatsystem. Et annet moment er at Nordhøys bilde nærmest er umulig å oppfatte som et rutenett med mindre man står tett opp til veggen. Det skyldes at den enorme mengden små ruter – når man står på en slik avstand at man kan se hele maleriet – opptrer som et organisk og pulserende stoff med en umiddelbart kvalmefremkallende virkning. Hva dette optiske fenomenet kommer av vet jeg ikke, heller ikke hvorfor det gjør meg fysisk dårlig, men det skaper en interessant kontrast til rutenettets matematiske saklighet. Det er altså ikke der bare som et fragment av et potensielt uendelig ekspansivt mønster – fordi rutenettet rent logisk kan bre seg i alle retninger i det uendelige – men også som et insisterende og akutt sansefenomen. Og den fysiske responsen som tvinger seg frem, gjør det umulig å opprettholde den kritiske avstanden som reduserer dette til et sitat.

Kristin Nordhøy, Transparent grey on a black square, 2012.

Dette grå og hvite sjakkmønsteret er heller ikke så antimimetisk som det gir seg ut for, da mønsteret og paletten er mer eller mindre nøyaktig sammenfallende med et transparent bakgrunnslayer i Photoshop. Tittelen indikerer at den sorte rammen som markant avgrenser det virale rutemønsteret, egentlig er et rektangel som befinner seg bakenfor. Veggen opptrer altså som et eget lag i denne komposisjonen, og om man skal forfølge Photoshop-parallellen som den grå og hvite paletten ansporer til, er lagenes rekkefølge her invertert, siden et gjennomsiktig lag over et sort lag jo nødvendigvis ville vært nettopp gjennomsiktig. Det grå og hvite rutemønsteret er i den digitale billedbehandlingens verden en stand-in for fravær av informasjon. I forlengelsen av denne lesningen ligger det en antydning om at rutemønsterets systemiske prinsipp er noe som tilhører arkitekturens fundament – et bakenfor det vi vanligvis ville sett. Gjennom å bytte om rekkefølgen på lagene henter Transparent… denne baksiden frem, og viser den generiske abstraksjonen som ligger under den singulære flaten – veggen.

Det andre verket på utstillingen, Temporary shadows, er også en skarpskåren og rettvinklet geometrisk figur men i motsetning til Transparent… har den en asymmetrisk form. Ved første øyekast ser det ut som et monokromatisk veggmaleri i en blek skittengul tone, men ved nærmere ettersyn består arbeidet utelukkende av lange remser med maskeringstape, limt nennsomt kant mot kant. Den tynne og nesten transparente tapen leder oppmerksomheten hen mot veggens bulkete og tilfeldige tekstur og tjener mest som en innramming eller fremheving av underlaget. Den pussige fasongen på figuren kan skyldes at enkelte av partiene på veggen hadde en mer dramatisk og visuelt interessant tekstur enn andre, og at Nordhøy har ønsket å fremheve disse. Tapen opptrer som en sensitiv film som både skjuler og fremkaller overflatevariasjonene i underlaget.

Metodisk er de to verkene beslektet ved at de begge adresserer arkitekturen som en lagvis struktur. Veggen påføres et ferniss –  akrylmaling eller tape – i den hensikt å påpeke egenskaper ved rommet vi befinner oss i. Samtidig oppstår det også en påfallende dissonans i møtet mellom de to arbeidene: Mens Nordhøy i det ene øyeblikket benytter modernismens rutemønster til en billedliggjøring av ideen om en understrøm av systemisk determinasjon i arkitekturen – gjennom å antyde at dette motivet forteller oss noe om veggens bakside – vil hun i det neste på svermerisk vis besynge den samme veggens egenartede overflate. Resultatet er en syntese av to vidt forskjellige kritiske modi. Denne parallellkjøringen undergraver både tilløpet til kritisk gjennomlysning i Transparent… og den sansende bejaelsen av rommets her og nå – veggens singulære tekstur – i Temporary shadows. Det som for så vidt virker forsonende på denne uoverensstemmelsen er at begge de to veggarbeidene, på grunn av rutemønsterets svimmelhetsinduserende dimensjoner og tapefilmens betoning av veggens taktile og visuelle overflate, først og fremst henvender seg til betrakteren på sansenivå. At de ikke samtidig klarer å enes om hvordan relasjonen til rommet skal artikuleres er likevel synd for utstillingen som helhet.

Kristin Nordhøy, Temporary shadows, closeup, 2012.

Leserinnlegg