Det var med en dump, mørkeblå, melankolsk punch i mageregionen jeg mottok beskjeden om at Håvve Fjell etter nesten 30 års investering i smerte har valgt å avslutte sitt arbeid med performancekonseptet Pain Solution og body suspension-crewet Wings of Desire. Men det er nå sånn: tid er det som tar slutt, og livet er – som huden – en elastisk affære: de aller fleste rekker å gjøre det de skal, siden de aller fleste ikke har så mye de må få gjort. Noen – som Håvve – får gjort så pass mye at de nærmest av nødvendighet før eller siden må finne seg noe annet å gjøre. Smerte er tross alt intense greier, og jeg aner ikke hva det vil si å bygge seg en så omfattende og mangefasettert karriere over så lang tid primært med utgangspunkt i, og bruk av, ekstrem fysisk førstehåndserfaring.
Så mye er klart, at det han har drevet med er svært gammelt, og ikke noe for pyser. Like klart er det at mange har erfart stor glede og gjort nye eksistensielle innsikter av å se på at han har hatt det vondt. Jeg er en av dem. Så la oss begynne der, og si det sånn som det faktisk er: dette er jo i grunn og bunn, hvordan man enn snur på det, selvskading. Noe man enklest kan forholde seg til og forstå som det å påføre seg selv smerte for å flytte fokus fra en mer vedvarende plage. Enten denne er fysisk, eller – oftere – psykisk. Dette er svært grunnleggende og enkelt å skjønne for de fleste. Det er traumatisk og forbundet med smerte å bli født inn i denne verden, og jeg regner ikke med at det nødvendigvis vil være særlig smertefritt å forlate den. Hvis jeg tenker for lenge på det klikker jeg og begynner instinktivt å se i kjøkkenskuffen etter noe å skjære meg med, fordi det gjør jo på en eller annen måte vondt over alt hele tiden. Og jeg tror, eller jeg er nesten helt sikker på, at denne trangen manifesterer seg på forskjellige måter i alle aldersgrupper og samfunnslag. Det er ikke helt utenkelig at det i noen grad foregår som en komponent i den interne krigen som raser i nær sagt hvert eneste menneske. Klisjébildet er kanskje fortsatt en deprimert gothjente på 16 med problemer hjemme og barberblad på innerlomma, men jeg lover; på et eller annet kontor med utsikt over Tjuvholmen får en oppegående og økonomisk uavhengig mann i 50-åra – enten i dette øyeblikket, eller om ikke så alt for lenge – alt fler, og alt kraftigere markerte illrøde sviende striper pisket inn i huden sin til en fast pris.
Det er grunn til å tro, forskjellene til tross, at uansett hvilken form det tar er det mer eller mindre motivert av den samme trangen. Fordi smerten vi bærer på vil bestandig finne en vei ut, fordi ellers vil vi spontant selvantenne eller implodere. Ikke sjelden vil den late som at den handler om noe helt annet enn det den faktisk gjør. Ofte vil den være knyttet opp mot seksualiteten eller generell tørst etter oppmerksomhet, spirituell praksis og arkaiske ritualer. Dypest sett vil det bestandig handle om det samme: det gjør vondt et annet sted enn der hvor smerten påføres.
Når det er sagt; jeg aner ikke hva som opprinnelig fikk Håvve Fjell til å begynne med denne praksisen, men det er i retrospekt nærliggende å tenke at der er noen sammenfall i tid. God timing, ganske enkelt. Pain Solution har 1993 som sitt første år, i den nå svunne tid hvor piercing blir til noe alle plutselig har, og mer ytterliggående former for body modifications en mer eller mindre vanlig og udramatisk undersøkende virksomhet for de viderekomne. En tid hvor det av heller diffuse grunner blir hipt å tatovere seg som en maorikriger, gå på rave med lommene fulle av morsomme piller, og hvor markørene for BDSM flytter seg ut av det mørke bakrommet for å ta en sentral plass inne på dansegulvet – selv om det ennå gjenstår noen år før mainstreamen catcher opp og gjør det til den nye yogaen og yndlingstema for diverse søndagsbilag. Skal si internettet møblerte om ganske grundig i det kollektive ubevisste mot slutten av 1900-tallet.
Og frem til nå nylig foregikk altså Pain Solutions virksomhet, i takt, noen ganger utakt, med resten av verden. Ofte som et gjenkommende freaky sideshow i sin egen rett, noen ganger på fester for medlemmer i en interesseorganisasjon hvor smerte er en del av spekteret. Eller, bokstavelig talt, cutting edge performance – enten det nå skjedde innenfor kunstinstitusjonen eller på teaterscenen. Eller, som litt over kanten underholdning i bursdagsselskap og julebord. Noen ganger forstått som bærer og formidler av fakirtradisjonen, andre ganger som ekstremversjonen av body art. Og i hvert fall én gang som special effect, da han, heist opp av en kranbil, og dinglende i kjøttkroker gjennom huden, alt for mange meter over marken til at det skal være kult med høydeskrekk, avdekket Paul McCarthys Santa (i media symptomatisk nok referert til som «analplugg-gnomen») i rundkjøringen ved Ekebergparken i Oslo.
Det mangler ikke på argumenter for at det han har formidlet, uansett innenfor eller utenfor hvilke rammer, har truffet noe dypt, og at det ikke er så avgjørende hvordan man velger å kategorisere disse aktivitetene. At noe i utgangspunktet så pass ekstremt relativt friksjonsløst har latt seg applisere innenfor alle mulige sammenhenger er bare et av mange hint om at han har båret med seg noe som har levd sitt eget liv, uavhengig av i hvilken sammenheng det har foregått. Det har bestandig virket utilstrekkelig å kalle han kunstner, eller for den saks skyld fakir, selv om det kanskje teknisk sett har vært korrekte termer i den ene eller andre situasjonen. Det han har gjennomført er bare konsekvent så mye større enn konteksten rundt. Fordi det er noe opprinnelig, instinktivt gjenkjennelig, og en påminnelse om hva slags beist vi er.
Han har ikke vært alene i verden om dette, samarbeidspartnere har kommet og gått, og til tider har jeg inntrykk av at de har vært ganske så mange. Men i 1993, lenge før alle hadde en laptop, må det nødvendigvis ha vært en heller ensom ting å drive med. Noe som nærmest må ha vært et kall. Selv om den egne kroppen som kunstnerisk transportmiddel, og ikke minst det å sjekke hvor mye faenskap den tåler, har en like lang historie som selve arten, er det ved dette tidspunktet noe du i første rekke er nødt til å finne ut av på biblioteket. Og da bare hvis du vet hva du ser etter. Det mangler ikke på utagerende performancekunstnere som påfører seg selv smerte i denne perioden – herregud, jeg var en selv – men de befinner seg i 1993 enten geografisk langt unna eller har en helt annen agenda (jeg ser i retrospekt mine egne ekskursjoner i selvplaging – i hvert fall det av det som var offentlig – mer som et fashion statement, og dette handler uansett ikke om meg).
Når jeg sitter her og tvinger min i det siste litt demente hukommelse så langt bakover i tid, stopper selve det å faktisk skrive ned disse setningene opp gjentatte ganger underveis. Fordi jeg mister kontakten mellom meg selv og word-dokumentet. Fordi jeg stadig nedkjemper impulsen til å forfalle til ren mimring. Fordi det oppstår et merkelig vakuum av å tenke tilbake på de ganger jeg har sett Pain Solution live i lys av at jeg ikke kommer til å gjøre det flere ganger. Det har gjerne vært utilsiktet og ligget tilfeldigheter bak når så har skjedd, og det kan ha gått flere år mellom hver gang, men det har på en eller annen måtte ligget noe betryggende i å vite at det finnes, og jeg skal være helt ærlig nå: jeg vet ikke om jeg er helt komfortabel med tanken på at det skal være slutt. Og det er selvsagt lett for meg å si – det er jo ikke mine pinsler som ligger til grunn for noe av dette – men det er like mye den der ugne følelsen av at det begynner å bli knapt med tid som gjør seg gjeldende. Dette har tross alt foregått innenfor fire tiår. Det har vært en konstant. Nei, jeg skal ikke mimre – det er ikke min oppgave her, og jeg tror jo det aller meste er godt dokumentert. Søster Helene Fjell har vært i bakgrunnen med kamera like lenge og jeg har i hvert fall to fete bøker i bokhylla – Ten Years of Pain (2003) og Wings of Desire – Learning to Fly (2012). Det skulle finnes materiale til å gi ut en ny fyldig coffeetable-bok til jul hvert år for resten av våre liv.
I det tilfellet her er det ikke som det pleier å være med det aller meste av performance ellers, hvor dokumentasjonen gjerne er mer interessant enn selve eventet. Bildene til Helene Fjell er et event i seg selv, og henger også intimt sammen med det som har utspilt seg. De formidler det som egentlig ikke skulle være mulig, og er nærmest i et symbiotisk forhold til intensiteten i øyeblikket – og jeg trenger ikke gni det inn at det nesten uten unntak betyr djevelsk intenst. Men det er det som er igjen etter en serie øyeblikk fra de siste 28 år. Øyeblikk som bare fortsetter å vibrere på en helt egen frekvens i bevisstheten til de som var heldige nok til å være til stede. Et utrolig fint arbeid, og et respektinngytende kunstnerskap. Endorfinene synker tilbake inn i kjøttet, euforien henger igjen. Merkene i huden blir mattere. Respekten er grenseløs, den opparbeidede kredibiliteten evig. Det vil bestandig oppstå noe uventet noe i stillheten etterpå. Fyren er jo tross alt ikke død.
