«Study finds» sier Nora Turato med en høy, skingrende stemme, mens hun slanger seg over en slags trapp hun har laget av sin nye bok, Pool 2, i galleriet på Unge Kunstneres Samfund i Oslo. Utsagnet er lett gjenkjennelig fra politiske debatter og nettavisenes overskrifter, men Turato forteller ikke hva forskningen viser. I stedet synger hun ut nye overskrifter og andre raske vendinger. Hun stammer, brumler, smatter og snøfter, er hovmodig og oppriktig i denne performancen som ligner en kabaretoppsetning av nettets underbevissthet.
Nora Turato er en kroatisk kunstner basert i Amsterdam. Tidligere i vinter deltok hun på UKS’ arrangement Bob’s Your Uncle med en lignende performance, og når hun nå er tilbake er det ikke med en enkeltstående performance som publikum deretter får oppleve restene av, slik tilfellet ofte er, men med halvtimeslange performancer fem ganger i uka, i en hel måned.
Boken Pool 2 består, som forestillingen, av utsnitt fra vitenskapelige artikler, bisarre nyheter, reklame, selvhjelpstekster, personlige bekjennelser, erotiske fortellinger og fyndige motsetninger. Boken er «pun-drenched» og «pun-kissed», og skal ikke leses, men blas i, på samme måte som man ruller forbi statusoppdateringer og overskrifter på internett. Mange av bokens setninger er fragmentariske, flere mangler subjekt, og fremstår som imperativer: «play dead», eller påstander formulert av en anonym folkemasse: «we’re talking about an era where awareness of a horrible problem doesn’t change the problem». Tonen er preget av kynisme og sarkastisk humor, lik ordspillet «bitchcoin», eller utsagnet «mining my pussy for crypto currency». Og som i disse eksemplene handler det ofte om en blanding av kynisme og sårbarhet knyttet til kropp, økonomi og arbeid.
Bokens design refererer til utseendet på standardiserte sigarettpakker. Omslaget har hvite bokstaver på en svart bakgrunn, og nedre halvdel er innrammet i hvitt, lik sigarettpakkenes advarsler om helsefare. Omslaget har en gummiaktig kvalitet, ikke ulikt teksturen på malingen som er brukt for å farge gulvene på UKS i rødt. Også buksene Turato har på seg ved to de anledningene jeg ser performancen virker syntetiske. Materialet ligner lær, men jeg mistenker at de er laget av skai, idet et motiv fra en idyllisk alpelandsby strekker seg fra leggene og helt opp til beltet. Det visuelle uttrykket er kjølig og utstudert smakfullt, i tillegg går det en nydelig grå, korthåret mynde ved navn Taco rundt i galleriet: Pool 2 virker helt on trend.
Turatos heseblesende dramatisering vitner imidlertid om at det kreves hardt arbeid for å henge med i de siste trendene og å holde på tilskuerens oppmerksomhet. Dette arbeidet handler ikke om egentlig produksjon av mening, men er en kontinuerlig og maskinell resirkulering av ord og utsagn som har til formål å fremstå som overbevisende, slik at de kan brukes i så vel statusoppdateringer som politiske debatter. Ved å personifisere en slik meningsgenerator sår Turato tvil om hele denne verdenen av tekster: er det mennesker eller maskiner som taler?
