Festivalen Transmediale arrangeres hvert år i Berlin og kan løst beskrives som et møtested for kunstnere, akademikere og designere med interesse for det kreative og spekulative potensialet i digital kultur. Formatene er både diskursive og estetiske, men med definitivt trykk på førstnevnte i form av forelesninger og panelsamtaler. Selv om det hvert år finnes et overordnet tema – i år «skala» – er min erfaring, nå og de gangene jeg har besøkt festivalen tidligere, at tematisk spesifisitet egentlig er av liten relevans. Dette fordi grunnpremisset for Transmediale er at digitale infrastrukturer og deres medier – fra stordata til bildeteknologier – gir form til kulturelle praksiser, sosialt liv og politikk. Å dykke inn i det digitale på strukturelt og teknisk plan er, i hvert fall i denne sammenhengen, sett på som avgjørende dersom man vil forstå eller kritisere overhodet.
I år kan man for eksempel, som ledd i den desentraliserte Transmediale-utstillingen Out of Scale, som vises frem til 26. februar, dra innom utvalgte Spätis (Berlins mer eller mindre døgnåpne kiosker) og kjøpe en USB-pinne med verk av blant andre VNS Matrix, Lorna Mills og Patricia Domínguez & Suzanne Treister. Men hva, om noe, tilføyer en slik fysisk omvei kunstopplevelsen, utenom en nostalgisk påminnelse om utdaterte distribusjonsformer, når de samme verkene kan oppleves i Transmediales «warehouse» på silent green Kulturquartier i Wedding?
Den trange monteringen i den fysiske utstillingen, med nesten samtlige verk plassert på stålhyller, ble på pressekonferansen beskrevet som inspirert av byens mange appstyrte minilager, et biprodukt av den stadige gentrifisering av nye bydeler. For meg fremstod det komprimerte formatet snarere som en dyd av nødvendighet, knyttet til at festivalens hovedsete i år er på Akademi der Künste i Hanseatenweg, hvor store deler av utstillingsarealet for tiden er dedikert til en utstilling med Nan Goldin. Tidligere, det vil si før pandemien, har Transmediale foregått på Haus der Kulturen der Welt, et betydelig større bygg som gjerne samlet både en omfattende gruppeutstilling og det øvrige festivalprogrammet under samme tak.
Den amerikanske arkitekten og komponisten Robert Gerard Pietruskos forelesning torsdag morgen handlet om satellittbilder i falske farger, en teknologi utviklet av det amerikanske forsvaret og NASA og blant annet brukt til å estimere Sovjetunionens kapasitet til matproduksjon. Det var en estetisk tiltalende presentasjon takket være satellittbildene og de mange pene diagrammene som var satt til Pietruskos egenkomponerte ambientmusikk. Forelesningen var en av flere programposter som undersøkte hvordan bildeteknologier brukes til datainnsamling og dermed deres rolle i å fortolke og gi form til verden.
At den medieteknologiske utvikling ofte er tett knyttet til militær etterretning og overvåkning ble også understreket av kunstner og filmskaper Alaa Mansour. I hennes presentasjon som del av et panel tidligere samme dag viste hun eksempler på hvordan fotografiet ble brukt av europeiske kolonimakter til å fremstille visse grupper som farlige, slik at de kunne begrunne sin egen voldsutøvelse. Dette fortsetter, i dag i mer sofistikerte former, slik som den amerikanske underholdningsindustriens fremstillinger av «krigen mot terror».
På Transmediale, i år som ellers, handlet det mye om den overvåkningen vi i vesten utsetter oss for mer eller mindre frivillig gjennom smarthjemprodukter, programvare og diverse digitale tjenester som sosiale medier. Dermed kjentes det riktig at også den samtykkeløse og ofte voldelige overvåkningen vestlige stater fortsetter å utføre i andre deler av verden fikk et betydelig fokus.
Krigsforskeren Anthony Downey, som satt i samme panel som Mansour, fortalte om hvordan kunstig intelligens brukes til å predikere hvem som er tilbøyelig til å begå et terrorangrep, ved å blant annet overvåke individers bevegelsesmønstre med droner. Når disse systemene konkluderer feilaktig, som når hjelpearbeideren Zemari Ahmadi og ni familiemedlemmer ble drept av en hellfire-missil i Kabul i 2021, blir feilen ofte tilskrevet mennesket som skal se over dataene. Men problemet, utover de etisk betenkelige sidene ved å benytte seg av preventive angrep, er ifølge Downey også at slike systemer gir menneskelige operatører begrenset innsikt i hvorfor og hvordan de konkluderer slik de gjør. Modellene er så komplekse og hemlighetsstemplede at det er vanskelig å forstå hvordan dataene blir gjort til «beviser» på skumle hensikter.
Flere innslag tok opp de store teknologiselskapenes hverdagsovervåkning slik den utarter gjennom forbrukerprodukter i mer velstående land. Graeme Arnfields essayfilm Home Invasion (1966/2004) forteller historien til den i dag Amazon-eide smartdørklokken Ring, som lar deg se hvem som ringer gjennom et kamera og gjøre opptak. Filmen er laget utelukkende med tekst lagt på videoer fra samme produkt hentet fra nettet. Sekvensene varierer fra søte og komiske til voldelige og urovekkende mens teksten blant annet trekker frem forskning som konkluderer med at slike produkter gjør at vi føler oss mindre trygge, redde for hverdagshendelser i nærheten av hjemmet som vi ellers ikke ville fått med oss.
Bruken av datainnsamling og analyse til aktivistiske formål, var tematikken i et svært interessant panel med blant andre Francesco Sebregondi fra den franske opensource-etterforskningsorganisasjonen Index. Gruppen analyserer hendelsesforløpet i tilfeller hvor statlige aktører slik som politiet har utøvd vold, via åpne kilder som mobilvideoer og rekonstruer hendelsesforløpet i en 3D-modell. Slik setter de søkelys på omfanget av statlig vold i Frankrike og manglende ansvarserkjennelse hos myndighetene. Som Stefanos Levidis fra Index’ mer kjente søsterorganisasjonen Forensic Architecture bemerket i samtaledelen av panelet, blir beslutningen om å benytte vold ofte kalt en øyeblikksavgjørelse av politiet i rettsalen. Samtidig, fortsatte han, er slike hendelser egentlig ikke isolerte, ettersom avgjørelsene gjerne er resultatet av langvarige strukturelle mønstre, slik som rasisme.
Mer lettbeint – og munter – var samtalen mellom kunstner Bahar Noorizadeh og teoretiker McKenzie Wark lørdag formiddag med utgangspunkt i deres felles interesse for klubbkultur. Wark, som snart kommer med en bok om raving, påpekte at på et fenomenologisk plan, er ravesettingen en av få instanser hvor hun kommer seg bort fra telefonen i flere timer, ettersom deltagelse krever tilstedeværelse og det ofte er bilde- eller telefonforbud. Det er en sjelden mulighet til å hengi seg til kollektiv suggesjon og midlertidig glemme at man ellers er et subjekt. Wark snakket også om at den skeive klubbkulturen er en arena hvor transpersoner, slik som henne selv, bare er vanlige og hvor man ikke blir overøst med enten positiv eller negativ oppmerksomhet uten annen grunn enn at man er til stede.
Med sistnevnte samtale i tankene passet det godt at Amnesia Scanner & Freeka Tet headlinet Transmediale og søsterfestivalen CTMs avslutningskonsert lørdag kveld med det visuelt og sonisk overlessede konsertverket Strobe.rip. Som tittelen kanskje kan tilsi, sonderte strobelys ut fra røykskyen på scenen, mens forvrengt vokal pendlet mellom growling og melodisk autotune og gabberinspirert beat. På skjermene over og ved siden av scenen passerte det blant mye annet en kavalkade av forstyrrede KI-genererte klovner i heslige farger, samt forvrengte Tom & Jerry-animasjoner, sistnevnte nøye synkronisert med musikken. Det var en akkurat passe dement opplevelse. Etter å ha brukt flere dager på i all hovedsak ta inn lange forelesninger, var det bra å bli minnet om at det kunstneriske og kreative potensialet i digital kultur ikke bare ligger i kritiske tilnærminger, men også i det estetiske oppslukende og visuelt generative.
