Da jeg var yngre og så på TV advarte av og til nyhetsankeret om at «reportasjen inneholder sterke bilder», men bildene levde aldri opp til advarselen. De bestod som regel av et pikselert mas der utflytende farger gjorde at menneskene endte opp som abstraherte former omsluttet av en rød fargesky. I Skauens tegninger og animasjoner er menneskekroppene fullt gjenkjennelige.
I serien Lost Monuments fra 2007 danner ulike kropper totemlignende konstellasjoner. Ansiktene er fredfulle, slik vi kjenner det fra martyrfremstillinger, som Botticellis St Sebastian (1474). Kroppene er oppstilt som i et ritual, med spyd kjørt gjennom kjøttet. Sammenstillingene virker utført av en kraft vi ikke ser, og som har øvd vold på subjektet i motivet fra utsiden av arkets kanter. I Kukanka (2009) eller i Felix Culpa (2007) er skadene derimot deler av et synlig system. Videoøyet rettes mot arket, og kameraets bevegelser skjelver langs tegningens linjer. Her er kroppene selv opphavet til skadene og mønsteret de inngår i.
Hovedverket på Laura Bartlett Galleri i London er videoarbeidet The Blind Spot fra 2011. I en 19 minutters enkanals projeksjon, kombinerer Skauen utvalg fra nettets allment tilgjengelige billedmasse med lyd og motiver fra egen tegneblokk. Narrativet og billedmaterialets generiske karakter får det til å virke som resultatet fra en søkemotor, eller nærmest som en meme-generator, hvis vi tenker oss ord som: feminst-kunstner-mamma, janitor, ghostly museum, cute dead seal, dyrevernsaktivister, prostituert i natta, blind girl, a car ride in the night, dark house, improvised lab, øyeeple, nålspiss. Den varierende billedkvaliteten fremhever bildenes varierte opphav. Det er uklart om bildematerialet kom først eller om det er hentet inn for å illustrere en skrevet historie.
Til sammen fortelles fabelen om den blinde Theresas liv. Over et lydspor forteller en distansert mannsstemme historien, som er inndelt i underkapitler som annonseres i klar og fargerik tekst. Fra opphav og gjennom mestring, feiling, vekkelse, og prostitusjon føres tilskueren frem til Theresas store utfordring. Historiens fremdrift minner om den behagelige flyten i et dataspill hvor narrativ er drevet av handling og belønning. Den blinde blir presentert for muligheten av en bevissthetsutvidelse. Instruksjonene presenteres i en tungt innbundet bok, hvor Skauens tegninger figurerer, samt i møtet med en smilende Miss Marple som gudmoraktig serverer veien til frelse. Den endelige bevissthetsutvidelse skjer gjennom inntak av et sekret fra det svarte i synets blinde felt.
Materialet som blir presentert som innoldet i «the grand secret tome» er hentet fra Skauens tegninger. Slik som det svarte sekret gjorde for Theresa åpner materialet opp mot en mulig verden, og jeg forstår The Blind Spot som en trailer, men ikke nødvendigvis til en film. Man ser noe av Höllers jakt etter SOMA, ved kryssveien mellom myte og vitenskap. I underetasjen til Laura Bartlett blir jeg derfor skuffet over ikke å finne dette vidunderlige bokverk realisert. Hvilken oppskrift ville det ikke bli, med alle disse alkemiske båndene i Skauens arbeider samlet under én koherent verdensbeskrivelse formet utfra det makabres logikk. Samlet i en klynge på veggen finner vi derimot forskjellige små tegninger som virker mer som et apropos om en annen praksis enn den vist i filmen.
Det kollektivt ubevisste aktiveres likevel gjennom Skauens billedarkiver, og med fabelen som form dannes også her en sterk historiefortelling. Skauen tegner for eksempel dyr på lik moralsk linje med mennesker, og oppmerksomheten min blir grepet av alle skilpaddene i underetasjens tegninger. Dette ikke sløve, men langsomme krypdyret, manifesterer den selvbeskyttende visdommen som ligger i unnadragelse. Skilpadden trekker hodet tilbake og observerer. I én tegning har dyret krøpet inn i en joggesko, i en annen ligger en i fanget til en naken jente. Hun har åpnet skjellet som lokket på en skattekiste, og viser oss paddens avskjellede innhold– skatter! Slik viser Skauen oss noe av potensialet i det bildearkivet som finnes for den som ikke blir med på samfunnets påstand om enkeltheten, det enestående, i det påstått sterke bildet.
