I Kunstkritikks julekalender saumfarer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2018 på jakt etter de mest minneverdige utstillingene, eventene og utgivelsene. Dagens bidragsyter er kunsthistoriker Jon-Ove Steihaug. Steihaug er avdelingssjef for Utstilling og samling ved Munchmuseet og har tidligere vært redaktør for Kunstkritikk.
UTSTILLINGER
Ingrid Book og Carina Héden, KNOW-HOW / SHOW-HOW, Kunstnerforbundet, Oslo
Book og Héden driver konseptuelle, underfundige utforskninger som er befriende lite kunstinterne og som i senere år gjerne har dreid seg om menneskets forhold til natur. I dette lille prosjektet viser de en serie saklige fargefotografier av gjenstander, et slags arkiv, som det først er vanskelig å identifisere. Man skjønner gradvis at det er kjøkkenredskaper fra vår nære fortid, brukt til arbeidsprosesser som i dag stort sett har gått i glemmeboka. Objektene får en nærmest surrealistisk karakter i måten de peker på noe avleggs og fremmed, samtidig som de knytter an til noe hjemlig, nært og kjært. Det gjelder også den ledsagende «instruksjonsvideoen» som uten kommentarer gir demonstrasjoner av hvordan redskapene brukes: hvordan man omsorgsfullt legger opp en fin tallerken med smørkuler til festbordet osv. De hverdagslige objektene og handlingene åpner på underliggjørende vis et helt univers av sammenhenger og praksiser som en gang var selvsagte, men nå er som et sunket kontinent.
Georg Baselitz, Fondation Beyeler, Basel og Georg Baselitz, Werke auf Papier, Kunstmuseum Basel
I forbindelse med Baselitz’ 80-årsdag viste Fondation Beyeler en retrospektiv utstilling av hans malerier gjennom nærmere 60 år, fra begynnelsen av 1960-årene til i dag. Kunstmuseum Basel viste parallelt et hundretalls tegninger. Baselitz’ kunstnerskap fremstår, slik jeg ser det, med en historisk dybde og konsekvens som er sjelden vare i dag – og er fortsatt høyst vitalt. Noen ganger direkte, men ofte indirekte tematiserer hans kunst historiske og politiske spørsmål, samtidig som den gjennomgående forholder seg til hva (figurativt) maleri kan være. Fra begynnelsen sprang den ut fra et diskreditert figurativt-ekspressivt maleri med røtter i tysk ekspresjonisme, via nazi-tid, sosialrealisme i DDR (hvor han vokste opp) og til et vestlig samtidsmaleri – den vesttyske kunstscenen på 60-70-tallet, den nyekspressive maleriboom-en på 80-tallet hvor han ble et internasjonalt navn, og deretter perioden for det gjenforente Tyskland og vår egen tid. Det var ikke minst interessant å se hans tidlige tegninger fra begynnelsen av 60-tallet på Kunstmuseum Basel. I likhet med hans serie malerier fra samme tid kalt Helden, har disse tegningene i seg et visjonært ubehag og en uro som det er vanskelig ikke å se i lys av den totale destruksjonen andre verdenskrig førte med seg.
Dag Erik Elgin, Museumsarbeid, Nasjonalgalleriet, Oslo
Dag Erik Elgins intervensjon i den faste samlingen i Nasjonalgalleret ble indirekte en nærmest melankolsk tributt til denne institusjonen. Nasjonalgalleriet har gjennom nærmere 150 år vært en hjørnestein i norsk kunstliv og stenger i januar dørene for godt slik vi kjenner det. En del av intervensjonen tok utgangspunkt i en liten, men sentral del av museumsapparatet – tittelkortet, ikke bare informasjonen det rommer om verket og dets historie, men også retorikken i hvordan det er utformet grafisk. En annen del besto av malte kopier eller nyutførelser av verk av kunstnere som Magritte og Malevitsj (som ikke er representert i samlingen), eller Picasso – malt i farger eller grisaille. De forskjellige elementene i intervensjonen pekte på subtilt vis både på det som er og det som ikke er i Nasjonalgalleriets samling. En intervensjon av det mer monumentale slaget fikk vi i Christian Langaards samling av eldre europeisk maleri som alltid har hatt sin egen klassisk utformede sal i museet. På gesimsen som rammer inn salen, hadde Elgin stilt opp en serie malerier bestående av tallrekker. Tallene henviser til den franske kunstner, kritiker og diplomat Roger de Piles (1635-1709) og hans system for å vurdere bestemte kunstneres kvalitet fra 0 til 20. Langaard-salen fikk således en slags endelig kroning, før den seiler videre i tiden, inn i det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen.
EVENTS
Vinge/Müller, Panini BoysRoom, Festspillene i Bergen
Radarparet Vegard Vinge og Ida Müller har gjennom en ti års tid sprengt grenser i landskapet mellom teater og performance. De gjorde suksess-skandale på Festspillene i Bergen i 2009 med sin versjon av Ibsens Vildanden som Festspilldirektøren måtte avbryte etter nærmere åtte timer, og har siden gjort furore i Tyskland, med forestillinger på Volksbühne i Berlin etter invitasjon fra tidligere sjef Frank Castorf. Forestillingen på det forlatte Sentralbadet i Bergen var et fantastisk, skjellsettende og stinkende totalteater. Det som skjedde live ble kontinuerlig mediert av kameraer og skjermer, akkompagnert av Vinges repetitive voiceover. Gjennom en lang sekvens er mantraet: «Rune Bratseth fikk Rosenborg, jeg skal ha Den Norske Opera!». Den omfattende scenearkitekturen var i seg selv en installasjon man kunne besøke utenom de fire helaftens forestillingene, som blant annet rommet en «kirke» innvendig dekket med håndmalte fotballkort. Det er vanskelig å finne ord for den deltagende og på mange måter ekstreme teatererfaringen Vinge/Müller inviterer til.
Guttorm Guttormsgaards 80-årsdag, Blaker Meieri
Guttorm Guttormsgaard markerte sin 80-årsdag ved å signere en avtale hvor han donerer sitt «arkiv» til Stiftelsen Guttormsgaards Arkiv. Dette arkivet er et absolutt fantastisk, dypt og bevissthetsutvidende overflødighetshorn av en samling, utviklet gjennom de siste 40-50 årene. Meieri-salen på Blaker var fullstappet av alle mulige folk – en hel liten bevegelse av ildsjeler, kunstnere, byråkrater, venner, familie – som har fått sin kunstneriske og menneskelige horisont utvidet i møte med dette arkivet. Det ble spilt, talt og deklamert til ære for den allsidige kunstner, grafiker, bokentusiast og samler, som også har beriket landet Norge med offentlige kunstverk som Labyrinten på Universitetsplassen på Universitetet i Tromsø og fasaden på Oslo Spektrum.
PUBLIKASJONER
Vagant, 1-2 og 3/2018
Jeg blir stadig imponert av Vagant (som har eksistert siden 1988) og redaksjon og skribenter som holder dette prosjektet gående. Det gjelder måten de beveger seg mellom felter, problemstillinger og temaer som ellers ofte holdes adskilt – som de selv sier er de et tidsskrift for «litteratur, kunst, musikk, film, ideer og samtidsdebatt». Noe annet som er sjelden vare er det konsekvente nordiske og europeisk perspektivet de legger an. Papirutgavene deres er med sitt grafiske design en nytelse å se på og holde i hånden. Årets første (dobbelt)nummer gjorde Dante til hovedtema, mens det tredje mer futuristisk tar for seg fremtidsscenarier. Til å bli klokere av.
Billedkunst, 1-6/2018
Billedkunst (fagblad for Norske billedkunstnere, etablert 1975) gjennomgikk i 2018 en grunnleggende omlegging med sine nye redaktør Kjetil Røed. Det grafiske designet er ved Yokoland som har gjort formatet mindre og gitt bladet et nøkternt, minimalt uttrykk, som er godt å lese i og å holde i hånden. Røed har redefinert det tidligere overveiende kunstinterne eller fagpolitiske perspektivet til bladet og gitt det en ny tone. Han formulerer programmet sitt slik i sin første leder: «…vi lever i en tid hvor språket rundt kunst er i ferd med å forandre seg. Fra politisk hold er det stadig mer tale om kunst som næring (…) Uten at vi skal betrakte kunsten som instrumentell, må vi kunne spørre: Hva er det egentlig kunsten er god for?» Han ser et «akutt behov» for å gjøre nettopp dette, og da med «en bredere horisont enn kunstens egen». Bra initiativ! De seks numrene som har fulgt gjennom 2018 lover godt.
Ane Hjorth Guttu, Writings, Conversations, Scripts, red. Rike Frank (Torpedo Press og Sternberg Press, 2018)
Denne kunstnerboken samler mest publiserte, men også noen upubliserte tekster som Ane Hjorth Guttu har skrevet mellom 2003-18. Dertil tre intervjuer. Hvis man skulle koke det ned til fire abstrakte stikkord ville det antakelig være kunst, politikk, arkitektur og pedagogikk. Alle tekstene er holdt i en karakteristisk nøktern og nesten byråkratisk prosa, med masse understatement. Jeg synes Guttu har funnet sin helt egen besnærende måte å bruke tekst som del av kunstnerisk utforskning på. Tekster jeg merker meg er historien om Trasop skoles grafikksamling (2003), eller da hun begynner å følge sønnens «kunstneriske» aktiviteter (How to Beome a Non-Artist, 2007), eller den sylspisse kritikken av en viss type kunstfotografi anno tidlig 2000-tall i prosjektet Smalvollen (2004). Underliggende dreier det seg om frihet og en kritikk av tingenes tilstand. Hennes stipendiatprosjekt på KHiO fra 2013 – som er representert i samlingen – heter da også Kunst og frihet. Honnør til Torpedo Press som gjør at slike publikasjoner ser dagens lys.
Leserinnlegg