Hvilke utstillinger, begivenheter og publikasjoner var de viktigste, vakreste eller mest engasjerende i 2017? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2017. Dagens bidragsyter er Stian Gabrielsen (f. 1981), som er kunstner og en av Kunstkritikks faste skribenter. Gabrielsen har i deler av 2017 fungert som norsk redaktør for Kunstkritikk.
Utstillinger
Norsk skulpturbiennale 2017– Liv og virke, Norsk Billedhoggerforening / Vigelandsmuseet, Oslo. Kuratert av Steffen Håndlykken.
Nå som visningsstedet 1857 er tuppet ut av sine karismatiske lokaler i Trelastgata i Oslo, er det godt å ha fått bekreftet at bakfolkene – i dette tilfellet Steffen Håndlykken – ikke kun lager fine utstillinger i et symbiotisk samspill med den stormannsgale arkitekturen som kjennetegnet galleriet, men også makter å bringe originalt utstillingsmakeri til den søknadsbaserte Skulpturbiennalen, som, når man tenker etter, også er heftet med en viss stormannsgalskap, nemlig den til Vigelandsmuseets semifascistoide husspøkelse, Gustav Vigeland. Norsk skulpturbiennale 2017 var et underfundig og oppvakt forsøk på å få den gamle mesteren og de tidligere produksjonslokalene hans i tale. Ingen tok dette oppdraget mer bokstavelig enn Marthe Ramm Fortun, som like greit kledde av seg og flyttet inn i Vigelands leilighet i museets toppetasje.
Ida Madsen Følling, Restless Fixtures, 2017, Elephant kunsthall, Lillehammer.
Med utstillingen Restless Fixtures på Elephant kunsthall i Lillehammer rykker Ida Madsen Følling opp i tet i kappløpet om å utvinne energisk visualitet av enkle teknikker, nærmere bestemt en alkymistisk miks av tusj, akvarell og tørr pastell. Kantede amøber som ser ut som de får elektriske støt, svømmer sammen med noen løsrevne hender rundt på overflaten av en kromatisk intens bølgevev. Hadde jeg ikke visst annet, hadde jeg gjettet at dette dreide seg om ikonografien til en sivilisatorisk avsondret kult som fra én uke etter unnfangelsen foret medlemmene med saften fra svevende, radioaktive kaktuser ved hjelp av syltynne, automatiserte pumpe- og rørsystemer.
Audar Kantun, Blant storbønder, fiskere og vagabonds, 2017, Destiny’s Atelier, Oslo.
En fisker blir klasket i ansiktet med en grønn torsk. En bonde danser med buksene nede ved siden av en halvt avkledd kvinne. En friskfyraktig type med fjær i hatten kjører en segway langs en svingete landevei med et sprudlende vulkanutbrudd i ryggen. Tre personer med diffust kjønn gir kåtskapen fritt utløp mens en mer tilkneppet fjerdemann står i bakgrunnen med en drink i hånda og kikker tålmodig ut av vinduet i påvente av at måltidet (helstekt gris med eple i munnen) skal ta til. Audar Kantuns utstilling Blant storbønder, fiskere og vagabonds var årets antagelig siste på det relativt ferske, kunstnerdrevne visningsrommet med det frisørsalong-aktige navnet Destiny’s Atelier på Frogner i Oslo. Ingen spor av poserende medial selvransakelse, kun alkoholrøde ansikter hensunkne i rural-hedonistisk lykkerus, smurt frem med livlige løkkestrøk.
Events
Unge Kunstneres Samfund utvider.
KAAAAAABONGKAAAAAASSSJ … frrrrrrrrrrrrrrrkonkklank … Sånn hørtes det kanskje ut da UKS-teamet under en pause fra arbeidet med å skrive pamfletter om kunstnernes arbeidsvilkår, fikk for seg å dunke ned den innerste veggen i butikklokalene de har disponert i St. Olavsgate mens de har vært på resultatløst søk etter nye lokaler i flere år. Dermed disponerer Unge Kunstneres Samfund igjen et mer enn adekvat visningsrom sentralt i Oslo, som den nye lederen for organisasjonen, Rhea Dall, ser ut til å vite hvordan hun skal fylle. Bevis for det har vi fått i den flotte utstillingsserien hun har kjørt siden i våres på Kunstnernes Hus, med navn som Eirik Sæther, Thora Dolven Balke, Georgia Gardner Gray, nå Constance Tenvik og, over nyttår, Nora Joung. Man fornemmer en ny vår for institusjonen som kreativ bidragsyter på den lokale kunstscenen.
Lofoten International Art Festival (LIAF) 2017, kuratert av Heidi Ballet og Milena Høgsberg.
Selv om jeg hadde noen innsigelser til hvordan økosensualismen utkonkurrerte det mer spekulative anslaget i årets science fiction-begeistrede utgave av Lofoten International Art Festival, kuratert av Heidi Ballet og Milena Høgsberg, bør ikke det forbeholdet overskygge (hvilket det muligens gjorde i min anmeldelse) at utstillingen var en kledelig engasjert, konsentrert og sympatisk verksnær mønstring samtidskunst, som forhåpentlig setter standarden for kommende utgaver av biennalen, og ellers inspirerer en nedskalering av biennalevesenet i sin alminnelighet.
Middag i Kopernikuskrateret, Norsk billedhoggerforening, i regi av Lutz Rainier Müller og Stian Ådlandsvik.
Høydepunktet under middagsselskapet som Lutz Rainer Müller og Stian Ådlandsvik arrangerte i hagen til Billedhoggerforeningen en kjølig kveld i august, og som det ikke finnes noen offisiell dokumentasjon fra siden fotografen deres var syk, må ha vært Olof Olssons performance – hvor han blant annet snakket om nettopp mat servert i kunstsammenheng, «mini-meatballs», som han kalte det – og selvfølgelig borsjtsjen med røkt makrell til, servert på tallerkener som var nedskalerte replikaer av Kopernikuskrateret på månen. Innimellom serveringene sto kunstnerne gjerne på utsiden av hageteltet der måltidet utspilte seg med en tent sigarett i hånden mens de betraktet gjestene som strevde med å grave rekecocktail ut av det intrikate porselenet, som to lattermilde restauratører.
UTGIVELSER
Cathrine Malabou, Hva skal vi gjøre med hjernen vår?, oversatt av Kaja Jenssen Rathe, House of Foundation, 2017.
Catherine Malabous Hva skal vi gjøre med hjernen vår? kom i høst ut på norsk i House of Foundations nyoppstartede serie med oversettelser av samtidsfilosofi (som så langt også inkluderer Giorgio Agambens Fellesskapet som skal komme og Peter Sloterdijks I samme båt). Nevrovitenskapens kartlegging av hjernen representerer en siste skranke i naturaliseringen av mennesket; med bevissthetsfenomenet endelig kvantifisert, kan vi lene oss tilbake, trygt forsikret om at vi ikke er annet enn en klynge av nevrale prosesser som danser viljeløst etter Netflix’ og Amazons pipe. Eller? Med utgangspunkt i begrepet nevroplastisitet, som hentyder til hjernens kontinuerlige formbarhet, argumenterer Malabou for at innsikt i organismen nevrale virkemåte åpner for politiske muligheter. «Hjernen er vårt verk og vi vet det ikke», gjentar hun med en nær messende frekvens gjennom bokens 160 sider. Selv om det hersker uenighet om hun går langt nok i sitt forsøk på å rette på samtidsfilosofiens hang til å prioritere det symbolske livet foran det biologiske, synes Malabous prosjekt å være innrettet på et punkt hvor skoen definitivt trykker.
Jan Freuchen og Sigurd Tenningen, Appelsiniakomplekset, House of Foundation, 2017.
Det høres jo ut som en prektig barnebok av Jostein Gaarder, men det er altså tittelen på novellesamlingen til kunstneren Jan Freuchen og forfatteren Sigurd Tenningen, duoen som blant annet sto bak utstillingsserien Game of Life på Kristiansand kunsthall fra 2012 til 2016. Appelsiniakomplekset er et vittig og ambisiøst forsøk på å gjøre prosa av kunstens overskridende potensial. I bokens første (og kanskje mest vellykkede) novelle møter vi en musiker hvis ekspansive låtmateriale underlegger seg stadig nye sjikt av den sansbare verden og til slutt antar planetariske dimensjoner, og «ikke lenger [kan] beskrives som ‘musikk’ i ordets konvensjonelle forstand, men snarere som en geologisk skjerm vendt mot verdensrommets uendelighet».
Matias Faldbakken, The Hills, Oktober, 2017.
Matias Faldbakkens siste bok, The Hills, var et velkomment gjensyn med pratmakeren Faldbakken, som, selv om han (nesten) har kvittet seg med den breiale nihilismen som farget den trebindsterke Skandinavisk Misantropi, og delvis forsonet seg med den «litterariserte overflaten» han tidligere var opptatt av å demonstrere avstand til – gjennom å skrive det Olaf Haagensen i et intervju med kunstneren i Morgenbladet frekt kalte for «rævva norsk» – fortsatt serverer klukklatterpåkallende formuleringer som: «[…] ser ut som han skal bli skallet om ett sekund».
Leserinnlegg