Hva var de beste utstillingene, begivenhetene og publikasjonene i 2012? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer Kunstkritikks egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2012. Den ellevte i rekken er kunsthistoriker og kritiker Ingvild Krogvig, som bor og arbeider i Oslo. Hun svarer som følger:
På tampen av et år der jeg, på tross av Documentas eksesser, har fått sett lite kunst, lest enda færre publikasjoner og knapt fått med meg et eneste «event», virker det ikke bare uoverkommelig, men også urettferdig å sette opp en «best of-liste». Siden de fleste bidragene til årets julekalender er så sterkt preget av det dagsaktuelle, er det likevel fristende å trekke frem to retrospektive utstillinger som en motvekt.
1.
Den utstillingen som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg i året som gikk var Diane Arbus på Martin-Gropius-Bau i Berlin. Produsert av Jeu de Paume i Paris inneholdt den ikke bare Arbus’ ikoniske verk, men også en lang rekke fotografier fra Arbus Estate som aldri før har vært vist. Effekten av å se så mye av Arbus’ oeuvre samlet på ett brett var ikke bare emosjonelt overveldende, men gjorde også at jeg begynte å lure på hva Nan Goldin og de andre fotografene som har foldet seg ut av Arbus’ kappe faktisk kan ha bidratt med av nyvinninger. Arbus er mest kjent for å ha utvidet portrettsjangeren gjennom å rette en begjærlig linse mot menneskene man ikke ville se i det amerikanske samfunnet på 1950- og 60-tallet, og som vi fortsatt ikke vil se: De var transvestitter, dverger, fanatikere, eksentrikere, retarderte barn og avfeldige gamle damer. Kanskje ikke så overraskende da at resepsjonen av Arbus’ kunstnerskap har hatt en sterk eim av moraldebatt. Susan Sontag beskrev portrettene av «assorterte monstre og borderline-kasus» som anti-humanistiske, siden de ikke vekket noen form for medfølelse hos betrakteren. Selv om mottagelsen hele tiden har vært både bejublende og fordømmende, synes den moralske pendelen med tiden å ha svingt i Arbus’ favør. Enkelte har til og med løftet frem dette kunstnerskapet som grunnleggende humanistisk. Likevel et det fortsatt etiske spørsmål knyttet til forholdet mellom fotografen, den portretterte og tilskueren som ofte synes å ligge i bunnen når Arbus diskuteres. Selv kjenner jeg at disse problemstillingene ligger uendelig langt borte på Martin-Gropius-Bau. Jaget rundt fra sal til sal med noe av det samme begjæret som drev Arbus til å se alt som er å se i denne verden, merker jeg at forførelsen er så intens at tilløp til moralske anfektelser og etiske refleksjoner kastes over bord før de rekker å melde seg.
2.
Mens vi venter på at Nasjonalmuseet skal ta sin oppgave med å synliggjøre, og kanskje også revidere fortellingen om nyere norsk kunst på alvor (sist gang det ble gjort var på utstillingen Fokus 50), så får man reise utenlands. Tyskerne tar selvsagt jobben med å undersøke sin egen plass i modernismen og avantgardens historie dønn seriøst. I 1988 lagde man den enorme mønstringen Stationen der Moderne, som tok for seg de viktigste utstillingene i Tyskland i det 20. århundret. I 2010 dro man igjen i gang kverna, denne gangen med en utstillingstroika som går over flere år basert på Neue Nationalgaleries egne samlinger. Det begynte med Moderne Zeiten i 2010 der man oppsummerte tysk kunst fra 1900 til 1945. Årets utstilling har fått navn etter Christa Wolfs roman Der Geteilte Himmel (1963), en av de mest berømte fremstillingene av de menneskelige konsekvensene av Tysklands deling. Som tittelen indikerer går splitting som en rød tråd gjennom utstillingen. Som en følge av murens fall fikk plutselig Neue Nationalgalerie et tilskudd til samlingen på 2500 østtyske kunstverk. Mange av dem hadde aldri vært vist i vesten, og en del av disse inngår i denne utstillingen som strekker seg over perioden fra 1945 til 1968. Her er sentrale retninger i den vestlige etterkrigsavantgarden som COBRA, ZERO, popkunsten og minimalismen stilt ut i dialog eller kontrast med bevegelsene i øst-tysk kunstliv, et kunstliv som viser seg å være lang mer mangefasettert enn det gjengse, vestlige bildet av DDR-kunsten. Selvsagt var det mange kunstnere i øst som fortsatte i de sosialrealistiske sporene til Käthe Kollwitz og George Grosz. Men en rekke aktører jobbet også med abstrahert figurasjon på måter som kan sies å videreføre både den tyske ekspresjonismen og Neue Sachlichkeit. Utstilling nummer to er kanskje ikke like imponerende som den første, men den åpner, gjennom en lang rekke gode verk, opp for en grundig sammenligning av avantgarden i Vest-Europa og USA med kunsten i Øst. Akkurat hvilken historie Der Geteilte Himmel ønsker å fortelle er vanskelig å vite, siden en samlet katalog først kommer ut etter at den siste utstillingen, som tar for seg perioden fra 1968 til 2000, er på plass. Før den foreligger er det umulig å si noe håndfast om hva slags kunnskap prosjektet generer. Men som norsk kritiker og kunsthistoriker blir man uansett imponert over tyskernes evne til å tenke stort, og til å granske sin nære kunsthistorie fra stadig nye vinkler.
Leserinnlegg