Den bergensbaserte kunstnergruppen Ytter, som består av de unge kunstnerne Vilde Andrea Brun, Julie Lillelien Porter, Anne Marthe Dyvi og Anngjerd Rustand, har denne helgen stukket til London, for å arrangere The Bergen Biennale II: The Next Generation, sammen med den londonbaserte kunstnergruppen Gandt.
Mens politikerne i Bergen siden 2007 har snakket om å etablere en biennale i byen, tar de to kunstnergruppene altså saken i egne hender. Arrangementet i London er deres andre Bergensbiennale i 2010 – en oppfølger til The Bergen Biennale 2010: The Most Important Art Event this Decade, som var et helaftens arrangement på Landmark og Entrée i Bergen i mai. The Bergen Biennale II finner sted i Londons nye kunstnerdrevne visningsrom The Woodmill og vil i løpet av denne helgen, 19.-21. november, by på kunst, performance, opplesninger, filmvisninger, konserter med mer.
Kunstkritikk tok kontakt med Ytter, som de siste dagene har vært på plass i London for å arbeide med forberedelsene, for å få vite mer om den tre dager lange «biennalen» som åpner i kveld.
– Hvorfor valgte dere å ta tittelen Bergen Biennale, og stikke avgårde til London med den? En litt frekk manøver?
– Det begynte med Bergen Biennale 2010: The Most Important Art Event this Decade i Bergen i mai. Dette var et samarbeid mellom Ytter og Gandt, som også involverte en rekke andre kunstnere med tilknytning til Bergen, London, Tromsø, Zurich og Los Angeles. Tittelen Bergen Biennale oppstod som en spøk, slik mange av våre ideer gjør, men så skjønte vi at den kunne tilføre prosjektet noe interessant. I vår hadde vi ennå Bergen Biennial Conference friskt i minne, samtidig som vi så at biennalediskusjonen i Bergen var stilnet hen. Ved å ta begrepet biennale og snu om på forventet form og innhold, kunne vi peke på hva vi mener er viktig og meningsfylt i kunsten.
En ny biennale i London allerede et halvt år etter den første, er en naturlig konsekvens av fleksibiliteten vi har i det frie kunstfeltet. Fremfor alt er vi opptatt av menneskene som er involvert og energien og ideene som oppstår i møtene mellom oss. Dette, samt det at vi er fristilt fra større politiske og økonomiske agendaer, gjør at vi ikke føler oss bundet til ett enkelt sted.
Både Ytter og Gandt er bevisste på mulighetene vi har som selvstendige aktører. Vi opplever at det vi gjør har en betydning, at vi har både mulighet til og ansvar for å være med på å forme omgivelsene våre. Vi har helt klart tatt oss en frihet ved å stjele tittelen. Det kan med fordel tolkes både humoristisk og selvironisk, men det ligger samtidig alvor bak.
– Hvordan oppsto samarbeidet mellom Ytter og Gandt? Har dere planer for videre samarbeid?
– Jenny Moore, som er en del av Gandt, var gjestekunstner ved USF i Bergen i vår. Hun fikk høre om at Ytter akkurat hadde søkt om rektorstillingen ved Kunsthøgskolen i Bergen, og ble interessert i å møte oss. Samtidig, på hver vår kant, planla Gandt og Ytter å ha et kunstarrangement i Bergen natt til først mai. Da vi møttes var det kjærlighet ved første blikk. Det viste seg at vi har mye av den samme holdningen til å jobbe med kunst. Arrangementene vi planla viste seg også å ha veldig mye til felles, og samarbeidet oppsto umiddelbart.
Vi får stadig nye ideer, og vi involverer hele tiden nye mennesker som har lyst til å videreføre prosjektet, så en fortsettelse er uunngåelig. Neste biennale blir i Glasgow i 2011. Vi har også planer om å ha Bergen Biennale i Winnipeg, Mumbai og Berlin.
– Hvordan vil dere karakterisere The Woodmill? Og kan dere si litt om hva dere kommer til å vise der?
– The Woodmill er et atelierfellesskap og visningsrom som ble startet opp januar i år av en liten gruppe nyutdannede kunstnere. Stedet er et gammelt fabrikk- og kontorbygg som egentlig er rivningsklart, 60-80 kunstnere arbeider her. Hver måned er det ny utstilling i galleriet, og det vises en blanding av profilerte og nyetablerte kunstnere. I tillegg er det er visninger av mindre prosjekter i et eget prosjektrom én gang i uken.
Ytters engasjement i The Bergen Biennale II: The Next Generation favner bredt: Vi er involvert i organisering, kunstneriske samarbeid, og vi stiller ut egne nye arbeider. Ytters arbeider danner en egen utstilling inne i Oliver Macdonalds enorme, luftskiplignende installasjon The White Tube Gallery. Vilde Andrea Brun viser installasjonen Rekviem, Anngjerd Rustand presenterer og leser fra sin nye bok One of the Dark Places of the Earth, Julie Lillelien Porter har med en installasjon basert på fragmenterte landskapsbilder, og Anne Marthe Dyvi vil blant annet vise hvordan man lager en overlevelsesdrakt av Financial Times.
Det er også med flere andre kunstnerne fra Bergen som viser arbeider i The Woodmills øvrige visningsrom.
– Hvilke forhåpninger har dere til dette arrangementet? Og hva tror dere kommer til å engasjere publikum i London?
– The Woodmill har en etablert publikumskrets allerede. De vi møter utgjør bare en liten del av Londons kunstnere og kunstpublikum, stort sett nyutdannede og forholdsvis unge folk som er interessert i av det selvorganiserte og eksperimentelle, som oss selv. Det er fantastisk for oss å oppleve et helt nytt publikum, og akkurat hva som engasjerer dem, er vi spente på å se. Vi håper at arbeidene og aktiviteten vår blir utfordret, at det blir samtaler og diskusjon rundt det vi gjør.
Det vi allerede har erfart i arbeidet i dagene før åpningen er en veldig positiv tilstedeværelse fra de involverte, og stor interesse, velvillighet og hjelpsomhet. Det gir fornyet tro på at det faktisk er verdt å drive med det vi gjør. Vi nyter også at man ikke er avhengig av etablerte institusjoner for å kunne jobbe internasjonalt og lage omfattende arrangementer.
– Har dere ellers noen tanker om kunstscenen i London som dere vil dele?
– London som sted er spesielt spennende akkurat nå på grunn av den politiske og økonomiske situasjonen. Endret politisk styring og en sterk misnøye fra deler av befolkningen gir et godt klima for diskusjon. Det er spennende for oss å få et lite innblikk i hvordan dette samfunnet fungerer. Vi ser blant annet veldig klart hvor mye vanskeligere det er for nyutdannede kunstnere i London å klare seg økonomisk og kunne jobbe med kunst. Det er inspirerende å se hvor mye mange får til å gjøre på tross av dette. Men det er veldig frustrerende å se hvordan kultur og høyere utdanning nedprioriteres og gjøres stadig vanskeligere tilgjengelig for store deler av befolkningen.