Som Kunstkritikk meldte forrige uke gikk en rekke av de deltakende kunstnerne ved årets Sydneybiennale nylig sammen om et åpent brev til biennalens styre. Her rettet de sterk kritikk mot biennalens sponsoravtale med Transfield, på grunn av selskapets rolle i driften av flere australske lukkede mottak for asylsøkere på øyene Manus og Nauru i Stillehavet. Fem av kunstnerne erklærte dessuten at de ville trekke seg fra biennalen, og onsdag denne uken fulgte ytterligere fire kunstnere deres eksempel.
Kunstnernes reaksjoner viser seg nå å ha ført frem. Motsatt av hva de tidligere har signalisert, har styret for biennalen nå sendt ut en erklæring hvor de skriver at de har bestemt seg for å bryte med Transfield: «Vi har lyttet til kunstnerne, som er biennalens hjerte, og bestemt oss for å avslutte vårt partnerskap med Transfield med umiddelbar virkning.»
Samtidig melder de at styrets leder gjennom de siste 14 årene, Luca Belgiorno-Nettis, som også er direktør for Transfield Holdings, har trukket seg.
«Jeg har to hatter: en som styreleder for Sydneybiennalen, og den andre som direktør for Transfield Holdings; begge organisasjonene ble grunnlagt av min far og opprettholdt av min familie gjennom mange tiår,» sier Belgiorno-Nettis i en avskjedserklæring, hvor han gir uttrykk for at han har følt seg personlig formærmet av en del av kritikken, men også at han nå håper at «en blå himmel skal åpne seg» over den 19. Sydneybiennalen og senere utgaver av biennalen.
Selv om biennalens finansielle situasjon nå fremstår som mindre sikker, er det lettelse som preger reaksjonene etter nyheten om bruddet med Transfield. Flere av kunstnerne som trakk seg har meldt at de nå kommer inn igjen som deltakere, blant dem australske Nathan Gray, som var blant de fire som trakk seg onsdag. Gray sier til the Guardian at hans eneste betenkning i forhold til biennalen var det uetiske sponsoratet, og at han vil være stolt av å arbeide med dem igjen, nå som de har «vist en så sterk holdning i menneskerettighetsspørsmål».
– Det er fantastisk. Jeg hadde ikke trodd at biennalen ville komme til å bryte med Transfield, sier Ane Hjort Guttu, som var blant de norske underskriverne av det åpne brevet til biennalestyret, til Kunstkritikk.
– Man kan jo bare spekulere i årsakene til denne vendingen, det er nok ganske komplekst, men jeg er ikke i tvil om at reaksjonene fra kunstnerne, og det at flere av kunstnerne og en del av biennalens ansatte har trukket seg, har hatt utrolig mye å si. Jeg tror det kan være mye å lære av dette, med tanke på virkningen av en boikott, sier Guttu, som forrige uke stilte seg tvilende til effekten det ville ha.
Men Transfield fortsetter vel som før, så slik sett er det ikke egentlig noen seier?
– Det blir jo ikke mindre urett i verden, og biennalen blir fattigere – man kan si at Transfield valgte sin uetiske virksomhet fremfor relasjonen til biennalen. Men vi har «vunnet» i den forstand at det ikke lenger oppleves uetisk å delta på biennalen.
Enkelte har hevdet at det er like ille å bli støttet av den australske staten. Hva tenker du om det?
– Det mener jeg er helt feil. Jeg mener det er superviktig å skille det, hvis ikke blir man helt lammet i forhold til å ta politisk stilling. Det finnes mer eller mindre rene penger. Statlige midler er for en stor del vanlige folks skattepenger, og de er ikke knyttet til noen merkevare. Det er verre å la seg støtte direkte av Transfield og dermed støtte deres branding, enn for eksempel å motta støtte fra Sydney, som også bidrar mye til biennalen, sier Guttu til Kunstkritikk.
