Hva er et nasjonalmuseum? Svaret kan synes selvinnlysende. Men er det egentlig det? Når Kunstkritikk tirsdag 23. oktober inviterer til debatt i Nasjonalmuseets lokaler i Mellomstasjonen i Oslo, er det nettopp dette som er spørsmålet, ut fra en forståelse av at nasjonalmuseene i dag står overfor noen nye utfordringer.
– Dagens prekære politiske situasjon, med økt nasjonalisme og økte krav til popularisering og egeninntjening på den ene siden, og diskusjoner om avkolonisering, samt kritiske folkelige bevegelser som metoo og Black Lives Matter på den andre siden, gjør det nødvendig å spørre hvilken rolle nasjonalmuseene skal spille, sier Jonas Ekeberg, ansvarlig redaktør for Kunstkritikk. Han skal være ordstyrer for debatten.
Tre direktører
Til panelet har Kunstkritikk invitert Mikkel Bogh, direktør for Statens Museum for Kunst i København, Karin Hindsbo, direktør for Nasjonalmuseet Oslo og Susanna Pettersson, överintendent for Nationalmuseum i Stockholm. Dessuten vil Kunstkritikks svenske redaktør Frans Josef Petersson bidra med en replikk.
– Nyåpningen av Nationalmuseum i Stockholm og nybygget som reiser seg på på Vestbanen i Oslo gjør nasjonalmuseenes rolle aktuell. De nasjonale museenes rolle er også viktig fordi de har en signaleffekt, både overfor det øvrige kunstfeltet, og overfor andre institusjoner i samfunnet. Jeg tror mange er spent på å høre hva de tre museumslederne kan gjøre for å skape økt likestilling, sier Ekeberg.
Direktør ved Nasjonalmuseet, Karin Hindsbo, bekrefter overfor Kunstkritikk at disse spørsmålene har høy aktualitet.
– Dette er jo spørsmål vi jobber med og grubler på hver dag, særlig der vi er nå; midt i utformingen av det nye Nasjonalmuseet, sier Hindsbo til Kunstkritikk.
Blinkende hvithet
– Hva slags historier skal vi fortelle gjennom samlingen, hvordan skal museet speile og bevege seg parallelt med den politiske utviklingen og aktuelle samfunnsstrømninger? Jeg leste med interesse Morgenbladets sak der de fulgte den amerikanske forfatteren og kunsthistorikeren Teju Cole rundt på Nasjonalgalleriet. Han sa han ofte møttes av en «insisterende blinkende hvithet» i museene. Dette er problemstillinger vi også må jobbe med. Hvordan forholder vi oss til historien, hvordan ser vi på oss selv, hvordan skal et kunstmuseum være relevant? Når det er sagt, tror jeg ikke det er noen motsetning mellom å være populære, tjene penger og det å være et progressivt museum som tar opp i seg aktuelle og komplekse problemstillinger. Tvert om, sier Hindsbo.
Nationalmuseum gjenåpner i Stockholm 13. oktober, etter en omfattende renovering av bygget som første gang ble innviet i 1866. Susanna Pettersson, som kom fra stillingen som sjef for Ateneum i Helsingfors, tiltrådte som direktør for det svenske nasjonalmuseet 1. august i år, og representerer dermed også en ny start for den drøyt 150 år gamle institusjonen.
Statens Museum for Kunst står ikke overfor noen tilsvarende fornyelsesprosess, men kjemper snarere med stadig strammere danske kulturbudsjetter. Da Mikkel Bogh tiltrådte som leder i 2014, uttalte han at de umiddelbart største utfordringene ville bli økonomien og hvordan man overhodet definerer det nasjonale på et kunstmuseum i dag.
Gleder seg
Hindsbo sier til Kunstkritikk at hun gleder seg til å diskutere med Pettersson og Bogh.
– De tre institusjonene har mye til felles og mange av de samme utfordringene, samtidig som det er store forskjeller. Jeg håper vi kommer innom både store og små problemstillinger: finansielle, kunstfaglige, politiske og praktiske.
Arrangementet Hva er et nasjonalmuseum? inngår i en samarbeidsserie initiert av Nasjonalmuseet, hvor de har invitert tidsskriftene Kunstkritikk, Fanfare og Subjekt til å arrangere to debatter hver i løpet av 2018. I likhet med Kunstkritikks første debatt på museet, #Metoo i kunstfeltet, som fant sted 22. mars, er Hva er et nasjonalmuseum? også en del av Kunstkritikks nysatsning Kunstkritikk Live, hvor kunstdiskusjonene tas ned fra skjermen og ut i sosiale rom. Debatten vil bli strømmet live her på Kunstkritikk.
Jonas, javissst, det er nettopp innsatsen for det du kaller for en nordisk plattform for kritikk som jeg oppfatter som så prisverdig i kunstkritikk.no sitt initiativ. Jeg mener i tillegg å antyde at avkolonialiserings-impulsen – altså ut over å avvise overilt amerikansk import – med fordel kan tolkes som viljen til å ta ting «hjem» i en betydning som holder god avstand til idenitetspolitikk og slapp regionalisme: En «situert» avkolonialisering som betyr vilje til å la historisk problematiske fakta komme til overflaten her, ikke bare i aksen samisk-norsk, eller hva ekstra-europeisk kolonihistorie angår, men faktisk også i relasjonene for eksempel mellom norskhet, svenskhet og danskhet.
Det er for tiden ganske mye viktig som trykker på når vi snakker om «svenske tilstander» og lignende floskler både i den ene og andre retningen. Mer kunstspesifikt: Hva innebærer det når ett av de mest ikoniske svenske nasjonalmuseums-verkene viser en død heltekonge på vei tilbake fra erobringsforsøk av Norge? Hva innebærer det når Brudeferden i Hardanger i stor grad viser en slags norskhetens biotop mellom fjell som beskytter mot danskhet? Og hva sier det om vår berømmelige «romantiske» nasjonalistiske arv i Norge når den språkreisningen som vel har vært det moderne Norges sentrale kulturpolitiske omdreiningspunkt – målsaken – i dag verken i kunstliv eller akademia følges opp av noen egentlig motstand mot den nye dansken – internasjonalt akademikerengelsk? I det hele tatt kunne vel tiden være inne på å pusse støv av sider ved begrepet nasjonalisme som slett ikke har å gjøre med sjåvinistisk rivalisering med de kreftene som utløste opprørstrangen i utgangspunktet, og som snarere dreier seg gevinsten ved selvanerkjennelse utenfor enhver konkurranse- og målestokk-tenkning.
Fra min egen provinsielt akademiske synsvinkel sitter jeg og håper på at kunstkritikk.no sitt initiativ kan bidra til å forflytte betydningen av selve begrepet avkolonialisering mer i retning av en lokal sannhetskommisjonsbevissthet enn en slags global rettssal der autorene og signaturene i museenes kanon, på universitetenes pensumlister eller oppå soklene i det offentlige som for den saks skyld, liksom skal byttes ut med signaturer og autorer som ikke er «hvite, vestlige, mannlige…» osv osv. Vi trenger snarere gjensidig solidaritet under opprulling av smertefull historie om offerskap enn juss, domfellelse osv. Skulle ønske jeg hadde hatt anledning til å delta på møtet. Lykke til!
Hei Niilas og Jørgen,
Takk for debattinnlegg, og beklager at jeg svarer så sent.
Niilas, fra sitatet ditt, særlig avslutningen, tolker jeg deg dithen at du inntar et revolusjonært standpunkt. Det har jeg respekt for, men mitt standpunkt er det demokratiske og solidariske. Det innebærer at alle har en stemme, også de som kanskje indirekte er en del av en undertrykkende historisk kraft. Som redaktør er jeg interessert i avkolonisering, ikke bare på museene, men også i kritikken. Og jeg er villig til å lære, og å justere mitt standpunkt. Men jeg er ikke villig til å innrømme at vi er med på å stilne minoritetsstemmer fordi vi tar opp et tema der også minoritetsspørsmål inngår. Derimot mener jeg at det er viktig å arbeide for flerstemmighet, og der inngår selvfølgelig minoritetsstemmer. Er du med på forskjellen? Når det gjelder vår debatt på Nasjonalmuseet i Oslo tirsdag den 23.10. – i morgen – så vil den omfatte en replikk fra kunstneren Joar Nango. Han har erfaring med disse spørsmålene, og vi imøteser hans bidrag.
Jørgen, du påpeker noe viktig. Og her må mange av oss «majoritetsnorske» innrømme at vi blir mer oppmerksomme når slike ideer kommer fra New York enn når de kommer fra Tromsø. Det viser en uselvstendig og provinsiell holdning i det nordiske kunstfeltet som ikke er sunn. Til Kunstkritikks forsvar vil jeg si at vårt ønske – ved å etablere en nordisk plattform for kritikk – nettopp er å legge grunnlaget for en selvstendig, kritisk kunstsamtale i Norden, uavhengig av de sterkere stemmene i USA og andre steder.
Takk til kunstkritikk.no og Jonas Ekeberg for initiativet for å ta avkolonialiseringsdebatten «hjem». Både i utstillingslivet og i akademia er det etter min mening vesentlig å se konkretisering på lokal grunn som forutsetning for å gi mening til det som ellers vil forbli en temmelig upresis og generell angloamerikansk importvare, mer spesifikt: Som ellers bare vil forbli et diffust stress og en dårlig samvittighet.
Avkolonialiseringsdebatten må selv avkolonialiseres, så å si, nemlig oversettes fra sine især USA-amerikanske polariseringer. Derfor syns jeg debatter i Norge ikke taust må gå forbi erfaringsbærerne for det arbeid med avkolonialisering omkring kunst- og museumsspørsmål som allerede lenge har foregått i vårt akademia, nemlig især innenfor det arbeid som er gjort på Universitetet i Tromsø om historien til begrepene «samisk» og «norsk» kunst. For eksempel kjenner jeg ikke til noe mer vesentlig norsk bidrag til avkolonialiserende institusjonshistorie i norsk kunsthistorikervirksomhet enn Monica Grinis doktoravhandling fra et par år tilbake, «Samisk kunst i norsk kunsthistorie. Historiografiske riss».
Det har spesielt de siste årene blitt skrevet utrolig mye bra og klokt om tematikken avkolonisering, rasisme, sexisme osv, både blant urfolk og svarte. Inntrykket jeg da sitter igjen med når kunstkritikk velger å gjøre som dere alltid gjør, er at dette glatt oversees. Den Andre må stilnes. Å åpne kjeften er å bli en kriminell, et uønsket element, en bråkmaker. Et klassisk kolonialt grep – å stilne minoritetsstemmer, og dermed fungere som parasitter på en dirskurs som ikke engang er deres. Franklin B Wilderson, men også mange urfolks tenkere, igjen, (stort sett kvinner), har skrevet om denne påtrengende skjevheten, og før jeg legger ut hele sitatet vil jeg bare bemerke, vi samer er altså ikke svarte, i fall noen misforstår argumentet mitt her (her i berlin er dette en vanlig misforståelse når hvithudet urfolk åpner munnen). Det er et langt sitat, beklager det, men jeg tror det kan bryte gjennom hva jeg opplever som noe en-dimensjonalt, men og hva jeg tenker på som en forlengelse av politilogikk.
One of the things that they’re gonna say to you — even if it’s not in these words, it remains the framework through which they try to discipline Black people, e.g. Sartre said it to the Negritude movement and to Fanon — is: ‘you know, this whole thing about Blackness, is really narrow, and it’s not allowing you to see the bigger picture. And so we begin to feel bad, because we don’t want to be narrow or people who don’t see the bigger picture. That’s what politics and struggle is all about, i.e. developing a theory of struggle that can be generalized. Now, it takes some work, and the work at an intellectual level is hard, but it’s probably more difficult at an emotional level, and you might just break down, …but one of the things I would say to respond to this person is: ‘how is the paradigm of colonialism, or the paradigm of Marxism more essential than the paradigm of anti-Blackness and social death?’And this is very difficult for American activists, because American activists don’t read, they just go out and say, ‘do we break Starbucks windows, or do we not break Starbucks windows?’, that’s the extent and level of their intellectual politics. So, here I’m shifting the weight from me to the other person, to actually explain to me their theoretical apparatus. Not just explain to me what this action in this moment is going to do. And normally, when it comes down four different vectors. One would be the post-colonial vector: ‘my theoretical apparatus is that colonization has done x, y and z’; or else, ‘capitalism at the site of the wage relation exploits everyone universally’; or, ‘ecologically, we will have no world if x, y or z happens’; or, ‘we are all suffering under patriarchy’. But then if you ask them, ‘how did Black people become part of the We?’, a breakdown occurs here, since the structure of their desire is formulated on a conception of community that is a priori anti-Black. So that they’re not actually thinking in terms of the ways in which we suffer. And in fact, their political projects will liberate one terrain, and intensify our suffering more by being parasitic on our inability to speak and on the Black energy that we lend to their questions and which crowd out an analysis. But there’s a good reason why they come to this: because they can’t stand before you and say, ‘I am, in my being, unethical’. They would rather say, ‘No! Afropessimism, and those moments that cannot be resolved in Fanon, for example, all suggest that I am as much the antagonist as much as the cop or the capitalist, that I am unethical in my being. And I refuse to accept that! You, Black person, must demonstrate to me that I am unethical in my actions.’ Yet, they wouldn’t hold any other paradigm of oppression to that high of a bar. They wouldn’t say that the white French people living in Algeria have to be destroyed because they are unethical in their actions. They would say that they have to be destroyed because they are present, because they are here. They wouldn’t say, ‘Well you know, there’s some good capitalists and some bad capitalists.’ They would say, ‘the capitalist as a category has to be destroyed’. What freaks them out about an analysis of anti-Blackness is that this applies to the category of the Human, which means that they have to be destroyed regardless of their performance, or of their morality, and that they occupy a place of power that is completely unethical, regardless of what they do. And they’re not going to do that. Because what are they trying to do? They’re trying to build a better world. What are we trying to do? We’re trying to destroy the world. Two irreconcilable projects.
Hei Niilas!
Takk for din kommentar!
Ja, nå kan vi ha redaksjonell diskusjon i full offentlighet, og hvorfor ikke? De prosessene som følger i kjølvannet av #metoo, #blacklivesmatter, #decolonise etc. er verken entydige eller enkle.
Vi hadde påbegynt en diskusjon i redaksjonen om panelets hvithet da vi mottok din replikk. Vi hadde blant annet bestemt oss for å endre tittelen på denne saken fra «De nasjonale museenes blinkende hvithet» til «Debatt om nasjonalmuseenes rolle», og nå har vi gjort det. Den nye tittelen er mer i tråd med tittelen på seminaret og mer dekkende for innholdet, som ikke kun handler om «hvithet».
Men du har selvfølgelig helt rett. Det er en relativt homogen gruppe som skal debattere dette temaet. Årsaken er at debatten er satt opp som et møte mellom lederne for våre nasjonale kunstmuseer og Kunstkritikks redaksjon. Muligheten for større mangfold Kunstkritikks redaksjon er for øvrig også et tema vi har oppe til diskusjon.
Samtidig har vi altså satt i gang en intern diskusjon om panelets sammensetning den 23.10. Resultatet av den diskusjonen kommer i løpet av de nærmeste dagene. Håper å se deg på Mellomstasjonen!
Jonas Ekeberg
ansvarlig redaktør
Hei Kunstkritikk
Har dere satt sammen en paneldebatt om «avkolonisering, samt kritiske folkelige bevegelser som metoo og Black Lives Matter» i relasjon til nasjonalmuseet, altså uten en eneste representant fra andre enn den samme hvitheten dere i overskriften hevder er et problem? Det er litt som å klage over at museer bare viser menn, og senere sette sammen en metoo debatt hvor det utelukkende er menn. Eller har jeg misforstått noe her?