This game is rigged man. We like them little bitches on the chess board.
– Bodie Broadus
I romanen Infinite Jest beskriver David Foster Wallace et ritual på et tennisakademi, der en ansamling studenter utvinner urinen til de yngre akademistudentene, i den hensikt å innkapsle dem i små flasker som fjortisene kan smugle inn i urinprøvene til ledelsen. Det de skal skjule er den ekstensive dopbruken som foregår på stedet – av naturlige grunner er ikke akkurat hasj et rekreasjonsmiddel som anbefales i en sport som baserer seg på agilitet og reaksjonsevner. Selv ble jeg kastet ut av Kjelsås IL, det året der vi var på vei opp i førstedivisjon, på grunn av det samme rekreasjonsmiddelet, og det var en glede å se seniorene tape mot bunnlaget Ullern i siste kamp, og gå glipp av eliteseriekampene neste år, der jeg ville vært (sett bort ifra av at jeg ble kastet ut) en av de aktuelle kandidatene til å utfordre den daværende keeperen, som nærmet seg førti. En liten digresjon der, men vi kommer tilbake til nødvendigheten av den senere. Saken er at denne seansen blir filmet av sønnen til den tidligere rektoren, Mario, (vi snakker nå om boka) som har et syndrom som gjør at han både går og tenker rart. Han er i likhet med sin far en entusiastisk videokunstner, og filmer scenarioet med et 16 mm kamera. Ingen av de «kriminelle» er urolige et sekund over at den hjerneskadede sønnen til rektoren har dokumentert dette, materialet hans vekker ingen interesse hos andre enn han selv og en annen normal men dypt depravert skikkelse som er lavt nede på den nasjonale juniorrankingen, og som også er ansvarlig for urinindustrien. Grunnen til at de ikke er urolige er fordi han sladder ansiktene deres med en blur-effekt i etterarbeidet. Og dette gjør han ikke for å skjule identiteten deres (mangel på forståelse av konsekvens er en del av syndromet), men fordi grepet har en konseptuell verdi. Jeg minner om at tenåringsgutten har dypt svekkede sjelsevner.
 |
| Tauba Aauerbach: Crease/Crumple |
Auerbach spiller på dissonansen mellom overflate og struktur i serien Crease/Crumple. To store akrylmalerier av henholdsvis et drapert stoffstykke og et krøllete papir henger på de innerste veggene på Standard. Men motivene er gjengitt i et rastergrafisk grensesnitt som forstyrrer avlesningen når man trekker nærmere. Spillet i dette overartikulerte optiske paradokset blir for banalt og ugjennomtrengelig. De to lerretene synes ikke å være informert av noen intensjon utover terpingen på en stivnet og opplest modernistisk problemstilling. Den sanselige erfaringen skiller seg heller ikke vesentlig fra den man får når man zoomer inn på bilder i photoshop. Maleriene til Auerbach bare henger der på veggen som dumme representasjoner av et sammenkrøllet papir og et draperi. Og hvis jeg går nærmere løser figuren seg opp og blir til prikker på et lerret. En pyntelig pastisj over billedlig ambivalens, som den berømte zoomen fra Antonionis Blow Up spilt av i slow motion og på repeat siden sekstitallet. Ganske treffende da at presseskrivet snakker om kvalmefornemmelsen disse bildene fremkaller. Der den borgelige pynteligheten dominerer er nevrosene som kjent aldri langt unna. Så og i dette tilfellet. Subjektet som er fortrengt i det nitidige og rasjonelle maleriet til Auerbach stanger seg ut hos Løw.
 |
| Tauba Aauerbach: Crease/Crumple |
Det er frustrerende å være en del av den unge norske scenen og se at noksagter som samleren Rolf Hoff skal kunne definere norsk kunstscene. Jeg har ikke noen spesifikke meninger om dette, det gir meg kun en sur smak i kjeften. Og da Standard – et galleri som representerer avantgardister som Gardar Eide Einarsson (han spiller Playstation mens malingen tørker … hvem blir vel ikke sjarmert av det?) og Torbjørn Rødland – i fjor høst bestemte seg for å vise samlingen til Mikkel Astrup, som om det var en interessant eller progressiv holdning, da hjelper det ikke hvor gode intensjonene er. Det lukter surt det og, fordi de har som alle andre aktører et ansvar for å beskrive nåtiden, og dermed sondere terrenget for hva som kommer til å skje, ikke det som allerede har satt seg fast i veggen til tidligere polfarere, skiltmakere eller kemnere. Meg om det. Når den utstillingen viste seg å være bra, og modig montert, ble sursmaken dyttet gjennom en kontrastvæske. Et paradoks. Og jeg oppdaget ganske raskt at det ikke er faktumet at det er Astrups settekasse som plager meg i sammenhengen, men at det luktet så jævlig musk i rommet, ikke pølsefest som hos Erik Steen, men endog. En av tretten kunstnere i utstillingen var kvinner. Eller rettere sagt kvinne. Dette beskriver en generell tendens i norsk kunstliv, der alle utskudd blir ekskludert, og kvinner er dessverre en del av denne gruppen. Noen må ta ansvar, for situasjonen er prekær, og det er ingen grunn til at kvinnelige kunstnere skal ha halvparten så stor mulighet som mannlige aktører til å klare seg etter endt akademiutdanning. Det finnes ingen kvalitative argumenter for denne situasjonen, og de institusjonene og galleriene som opererer på denne måten gjør seg selv irrelevante, fordi de ikke beskriver norsk kunstvirkelighet. Men som sagt, det finnes større syndere enn Standard, og det er en lettelse å se at den nåværende utstillingen på galleriet faktisk har ekskludert samtlige mannlige aktører. For en gangs skyld, vi må nok vente lenge til neste gang, men det er viktig at dette skjer akkurat her. Stedet setter tross alt en Standard?
Løws arbeider på denne utstillingen fremstår som mer autonome verk enn mange av hennes tidligere arbeider som lener seg tyngre på en slags siterende manierisme. Muligens skyldes det at formen er mindre schizofren, mer konsentrert og samtidig er fargene nedtonet og nesten fraværende. Den lette siterende gesten som hjemsøker det meste av hennes tidligere produksjon og som indikerer et nesten patologisk oppheng på overflate, har her veket plassen for en tilnærmet transcendent kvalitet. Stick with the image synes å være et ledemotiv i Løws skulpturelle praksis. Arbeidet White Steel repeterer galleriveggen den står lent mot og gjør den til et åsted for vold. Slagene den har fått virker ikke styrt av et bevisst ønske om å trenge gjennom, forandre stålplaten kvalitativt. De er jevnt fordelt, og platen er lakkert i etterkant i et forsøk på å dekke til sporene i en kosmetisk operasjon. Så det vi ser sporene av er mer en slags impulsiv og irrasjonell øyeblikkshandling, et plutselig tap av kontroll, enn sporene av en handling med et klart siktemål. Forsøket på å glatte over i etterkant spiller to motstridene intensjoner ut mot hverandre. Ambivalensen mellom aggresjonen i de kraftige utfallene mot platen og forsøket på å glatte over i etterkant er mer personlig enn den fjernstyrte og diskursive ambivalensen vi møter i bildene til Auerbach.
 |
| Camilla Löw: 14 days |
Som en slags komplementær tematikk til volden og kosmetikken i White Steel finner vi i Løws andre arbeid på utstillingen, 14 Days, et dårlig kamuflert fluktredskap. En konstruksjon av lakkert eik og nylontau henger fra taket. Løws installasjoner har alltid synes styrt av en slags møblerende tanke; skalaen, materialene, det visuelle behaget. Disse momentene er også tilstede her; den lakkerte eiken det slicke svarte nylontauet, men samtidig med at fargene er utelatt har formene også beveget seg ut av abstraksjonen og blitt nesten representerende. Løws skulpturer løper ikke lenger bare siterende langs kunstens intetsigende immanensplan. Det semifunksjonelle i den stigelignende gjenstanden formen konnoterer og tittelen som – i god minimalistisk ånd – er avledet direkte av de fjorten trinnene og samtidig litterær, i det den viser til en temporal størrelse, viderefører ambivalensen mellom den behagsorienterte møbleringen av gallerirommet og en voksende Jeg-bevissthet. Vi kan ane en subjektdannelse som begynner å avtegne seg i og styre den tidligere likegyldige abstraksjonen.
Konflikten mellom det kosmetiske og behagsorienterte programmet og understrømmene av klaustrofobisk angst som styrer de større formdannelsene vi kan se i disse to arbeidene er det som er interessant her. Løw som begjærstyrt subjekt har begynt å avsette seg i språket hun benytter. Foreløpig bare som generisk uro indikert gjennom vag aggresjon og drømmer om flukt. Men spiren til en erkjennelse av nevrosen er sådd.
Estetikk for meg handler lite om form, og mer om meningsproduksjon, på et historisk og diskursivt nivå, og det er litt frustrerende å måtte analysere en utstilling jeg ikke har begrepsapparat til å kunne komme med reelle innsiktsfulle analyser av. Analyser er uansett kjedelig lesning, så jeg satser på at mitt eneste møte med arkitektur på et fascinasjonsplan, Mirrors Edge på Playstation 3, skal kunne være en grei inngangsport til en syntetisk rapport.. Jeg er en selverklært arkitekturhater. Og grunnen til det er at jeg mener arkitektur er en tredimensjonal manifestasjon av systemtenkning, og en aktivitet og form som absolutt ikke burde være sentral referanse for kunstnerisk praksis. Men det argumentet holder ikke, jeg veit det, det er kun en ekstremt subjektiv mening, og Løws oppgave er å destruere denne holdningen i meg. Jeg vet ikke helt om hun har klart det.
«Jeg føler meg veldig priviligert som får jobbe som kunstner.» – Camilla Løw. Så flott. Et privilegium er å bli tilgodesett med spesielle rettigheter, der det viktigste kjennetegnet er at man ikke trenger å ta ansvar. Nei, det er ikke et privilegium å jobbe som kunstner (jeg mener virkelig ikke dette som en kritikk av Løw som garantert har de beste hensikter), det er kun et privilegium hvis du får 500.000 kr i lomma av et firma som blant annet har bidratt til å suge ut milliarder fra lokalsamfunn i Vest-Afrika. Nå er ikke jeg en idealist, men denne ekstensive sammensmeltingen, og fokuset rundt det, av kapital og estetisk meningsproduksjon er mildt sagt kvalmende for kunstnere som satser alt på det de driver med, og den løse, abstrakte tankerekken som startet alt da de rundet tyve, og som de er grunnlaget for at de fortsette i stillhet, i små grupper med sitt egne interne språk, der de gjør jobben ingen andre gidder å gjøre. Det er i dette rommet kunsthistorie skapes. Denne holdningen kan godt frontes av kommersielle aktører, de har sine samfunnsoppgaver som alle andre (f. eks. omtransformere visjoner til dollar), men skal virkelig denne holdningen frontes av kunstnere?
Er det ikke dette vi jobber imot?
 |
| Emily Wardill: Born Winged Animals and Honey Gatherers of the Soul |
Wardills film Born Winged Animals and Honey Gatherers of the Soul er det verket på utstillingen som synes minst tynget av formalisme. En enkel sammenstilling av dokumentariske opptak fra London og kirkeklokker. Denne dealer da også, gjennom invokeringen av Nietzsches klokkemetafor, med problemer tilknyttet selvbevissthet. Men denne klokkemetaforen som hun lar akkompagnere filmmaterialet i form av et lydspor reduserer filmen til noe i overkant illustrerende. Den trer inn i en nærmest tautologisk relasjon til forelegget. Samtidig filtreres alt gjennom det konserverende 16mm formatet. Wardill forsøker å løse opp selvet i en poetisk sanselighet, en slags lokal geografisk stedserfaring, stilt opp mot Nietzsches påstand om at søken etter identitet medfører et tap av selvet. I det hele tatt blir den eksistensielle problemstillingen i Wardills hender noe grunn, koden blir for enkel, den glipper bort mellom fingrene hennes.
Konseptuell kunst kan hjerneskadede mennesker lage, men kompromissløs kunst kan de færreste lage, og jeg håper at kollapsen i vårt økonomiske system stimulerer de kommende generasjoner til å ta avstand fra de rammene som de kommersielle galleriene, næringslivet og de trygge kuratorene som dominerer feltet nå skaper. Når åpen skole på Møllerparken ser ut som en kunstmesse, ja da reiser jeg til Vest-Afrika. For i dette systemet er det lite å hente.
Wardills film vises bak et forheng i gangen mellom utstillingsrommet og toalettet. Der jeg står og ser på filmen, kan jeg gjennom en åpning i forhenget se hakekorset Marius Engh en gang risset i toalettdøren – der den står halvåpen badet i det gule skinnet fra den lille lampen over speilet. Så vidt jeg husker het utstillingen til Marius noe sånt som «all must fit in basket».
Jeg FØLER meg ikke privilegert i rollen som kunstner, men jeg synes synd på alle de som ikke har mulighet til å drive på med det jeg driver med, for feltet er uten grenser, og denne grenseløsheten burde i større grad utforskes av de som har makt til å fronte de banebrytende initiativene som skjer nå, i norsk kunstliv. Statoil Hydro, Standard eller Hoff veit ikke en dritt om hvor det skjer. What is now skjer i andre etasje på et annex (nå sparker jeg inn åpne dører her), i en eller annen heis, inni hodet på en fjortis som har spilt alt for mye playstation og surfet på nettet og snubler inn på Reich ved en ren tilfeldighet i 2019 (jeg snakker ikke om meg selv her), på bloggsidene til unge piker født på tidlig nittitall, på Rekord as we speak eller på Carl Berner T-bane stasjon.
I første sesong av den amerikanske politiserien The Shield oppdager rookien, den afroamerikanske skaphomsa Julien Lowe, at seriens hovedpersjon Vic Mackey, og hans kontroversielle «Strike-team», sniker unna ett par kilo rå kokain fra en drugbust. Dopet skal distribueres av informanter teamet samarbeider med. En god del av avkastningen for kokainen finner slik veien fra gata og ned i lommene på medlemmene av strike-teamet. Dette er bare en av mange slike episoder og ett eksempel på hvordan disse etterforskerne utfører politigjerningen. Juliens umiddelbare moralske refleks er å informere politikapteinen om misligholdet han har vært vitne til. Han rådfører seg først med sin overordnede offiser, Daniele Sofer, som på det sterkeste fradåder Julien å tyste på kollegaen sin. Når Julien gråtkvalt responderer «it’s just not right»… svarer Danny «But…He’s a cop». I yrker hvor man løper stor risiko som arbeidstaker, er det viktig at kollegaer kan stole fullt og helt på hverandre. Man er avhengig av det siden man hver dag kan befinne seg i livsavgjørende situasjoner, da er det prekært å ha ett kaldt og klart hode og vite at kollegaen har ryggen din… uansett.
Allikevel.
 |
| Emily Wardill: Born Winged Animals and Honey Gatherers of the Soul |
Det er bedre å bli kastet ut av fotballaget av feil grunner, enn å spille på et lag som spiller rævafotball.
Jeg håper neste vinner av Statoil Hydros kunstpris takker nei (hvis det kommer flere, man vet jo aldri i disse tider), men så veit jeg jo at ingen av de kunstnerne som har den typen integritet er aktuelle for den prisen. Og godt er det. Penger skaper ikke kunsthistorie. Jeg påstår ikke at Camilla Løw mangler integritet eller at integritet er det som driver henne. Det går rykter om at en fra stallen til Standard trakk seg fra Statoil Hydro-nominasjon, uvisst av hvilke grunner, men det jeg veit er at slike som han overlever en depresjon eller tre, selv om en av bestekompisene hans er et furubord. Institusjoner som Standard er som medierende strukturer repressive. Baudelaire sa en gang noe sånt som at når kunst har blitt commodity, da er kunstens jobb gjort, og den kan opphøre å eksistere. Den har fullbyrdet sin funksjon og det er ikke noe mer å hente. Sånn sett har Eivind Furnesvik gjort jobben for oss alle. Subversiv kunst drar til Standard for å dø.
Ikke tro et sekund at jeg er imot at kunst blir distribuert av private initiativer, støttet av statlige organer, solgt til rike mennesker med fine møbler. Det er tross alt et yrke vi driver med og vi må få penga fra et og annet sted… Men kunst er så mye mer, og hvis det er oljekrana som skapte oss, som også definerer kunstnere, hvis det er oljepumpa som styrer hjerterytmen vår, da blir det veldig vanskelig å opprettholde kunstnerens identitet innenfor rammene. Dette er ikke idealisme eller romantisk tankesett. Dette er snakk om å ta et ansvar for å sørge for at kommende generasjoner kreative skal kunne se tilbake på min generasjon med stolthet og ikke kun som et dokketeater for staten og multinasjonale konserner. Blablablabla.
Jeg og noen kompiser startet et fotballag, den gjengen som på en eller annen måte hadde rykket uklar av lagledelsen fordi Kjelsås hadde en fotballtrener som var en god venn av Egil Olsen (eller røyka for mange feite – jeg ga strengt tatt f… i om de spilte lange eller korte baller – keeper som jeg var), og nektet å gå via midtbaneleddet, der flesteparten av de talentfulle spillerne oppholdt seg. Vi spilte syver i to år, og jeg rakk å få Herman Mbamba med på laget før vi kastet inn håndkleet, og det var en nytelse å se han tvinge motstanderne ned i knestående kamp etter kamp. Vi på dugnad, i motsetning til Kjelsås IL, klarte å rykke opp til øverste divisjon syver, men ble stoppet av økonomien. Men når jeg møter gutta som bet tenna sammen og ble med på rævafotballen, så vet jeg hvem det er som skammer seg. Det skjer ikke så ofte lenger. Og når vi er inne på det, siste kamp som gutt, ja da tapte vi faen meg for jentelaget også.
Interessant nok ble StatoilHydros kampanje Morgendagens Helter, som den omdiskuterte presentasjonen av Camilla Løw inngår i, nylig hedret med delt sølv i kategorien «beste internettstrategi» i forbindelse med Gulltaggen 2009.
å tenke klart og skjerpet er ikke det samme som å forenkle verden til et spørsmål om rett og galt og tro man selv kommer unna ved indignert svada – snarere tvert imot. For den som tror at det problematiske ved å leve i verden lar seg løse ved overfladisk tankespinn eller fornektelse foreligger allerede Jehovas Vitner eller forstadens høye hekker. For oss andre fordømte fortoner det seg vanskelig nok å komme hjem fra supermarkedet med rent mel i posen, langt mer bite den hånd som mater oss. Det skal ikke mye mot til å bevisst overse kompleksitet for å innhente raske gevinster som edel idealist, men det er skremmende effektivt som populistisk retorikk. Men om du, Magnus, med din klartenkthet kunne redegjøre for 1- hva som er galt med staoilhydro, 2- hva som er problematisk med kunstprisen, og 3-hvordan dette gjør Camilla Löw som mottager av prisen til en regimkunstner, så ville det være lettere for oss slappe å forstå bevegrunnen for din kritikk.
Jeg tycker meg se et sammenheng mellom Sten Ares resonemang og Camilla Løws slappe takksamhet till Statoil. La-gå-instilling som rettesnøre. Kunstnere må være mer skjerpet en så. Om kunstnere ikke klarer å tenke klart blir de verktøy i hendene på en eller annens intresse. Om kunstnere ikke ser seg villige till å tenke klart er de regimkunstnere.
Jeg har lyst til å dvele litt mer ved det høymoralske kunstneridealet. I teksten over nevnes Einarsson som et eksempel på kunstnere med høy integritet, en kred faktor for galleriet. Jeg er ikke uenig i det, men jeg tror i nyansenes navn ikke forskjellen er så stor i forhold til det som oppfattes som så problematisk for Löw. Einarsson var en av de kunstnere som fikk to sider til rådighet i morgenbladet noen år tilbake og benyttet disse da til å gjentrykke en reklame for et kaffeservise- serie der Kosuth, figurerte. Kosuths radikale konseptkunst prydet nå kaffekoppene i illy-serien, og han selv prydet reklamen for disse. Einarsson trykket såvidt jeg husker i samme oppslaget noe jeg oppfattet som en selvskrevet tekst som gav uttrykk for den skuffelse han følte over Kosuths fall til kommersialisering og forflating av hans egen kunst. Dette har elementer i seg som minner om diskusjonen over. Når idealet heves høyt, blir fallet stort når det viser seg å slå sprekker. Noen år senere deltar Einarsson selv i Carnegie-pris utstillingen. Som for øvrig også lager intro-snutter som viser oss kunstnerens liv, liksom. Spørsmålet som melder seg blir da: Er det mer feil med et kaffeservise med konseptkunst enn en finansinstitusjon prydet med subversiv kunst? Preger begge deler hvordan vi leser kunsten? Kunstnerskapet? Kunstneren? Det er en innlysende gradsforskjell her: Einarssons arbeider får vise seg som de er, Kosuth’s blir i større grad til ornament. Men i prinsippet er det ikke så ulikt. Begge deler må karakteriseres som et salg, ikke ulikt herværende diskuterte Statoil pris, en utstilling i en eller annen institusjon eller et hvilket som helst privat kjøp. Om et kunstverk observeres på en kaffekopp, på Moma eller i stuen til en samler, så vil det merkes av den konteksten det opererer i. Kunstverket er ikke en dings, men en sammenheng. Men vi har også evnen til å se verket og kunstnerskapet i en enda større sammenheng, særlig om vi kjenner det fra andre steder, og det hjelper oss å se det i større grad uavhengig av kun den tilfeldige sammenheng det akkurat nå opererer i. Lawrence Weiner velger å se det slik at et salg handler mindre om eierskap og mer om en økonomisk transaksjon til fordel for kunstnerens videre produksjon. I praksis kan vel de fleste kunstnere skrive under på det, enten man selger seg inn til en privatperson eller til en stipendkomite, eller en pris for den saks skyld. Weiner har selv ordnet det slik at man kun kjøper rettighetene til å (eventuelt) realisere arbeidet, mens man kan hevde at det egentlige og konseptuelle arbeidet, nemlig ideen og beskrivelsen, forblir i kunstnerens varetekt. Forblir kunstneren derved ubesudlet? Spiller det da ingen rolle i hvilken sammenheng representasjonen av verket havner? Det og det er så kommers, sier vi. Men at noe skulle kunne oppnå en bytteverdi betyr ikke umiddelbart at man selger sjela si. Faktisk betyr det at noen setter pris på arbeidet. Mer eller mindre forstått. Så kan kjøperen så smykke seg med denne innsikt. Om andre tilsynelatende kan leve opp til idealet av usmittet integritet, er det ofte enten fordi de er så uheldige at de skjelden får solgt noe, eller at de hovedsakelig blir solgt til institusjoner, som oppleves mer nøytralt, eller at de ikke har begynt helt enda, eller at vi har glemt alt sammen. Problemet blir her at jo mindre man kjenner til kunstnerens og kunstens profane hverdag, jo høyere kan man legge begge på idealets og moralens pidestall. Kanskje er den rene kunstneren i praksis kun en mulighet som kunsthistorie, eller på hobbybasis, bortsett fra at man ikke kommer unna at man alltid tjener eller stjeler fra noen for å skaffe til livets opphold. Hvem kjører bussjåføren? Godt mulig mordere og undertrykkere! Så hvor hen kan man flykte for å leve rent? Mulig er spørsmålet feil stillet; hva med å leve i sannhet, heller enn renhet? Det er kommet fram noen ytterpunkter i denne tråden: Det har blitt tatt til orde for et skille kunstner og kunstverk; at den politiske kunstneren kan lage apolitisk kunst, mens det på den annen side antydes at det å se kunstneren i en kitschy promovideo ødelegger kunstverket både før og etter. Jeg tror ikke på noen av posisjonene, det er innimellom her vi er dømt til å navigere, for å i det hele tatt skape rom for ytringer. Dét det står om her er disse ytringenes troverdighet. Og denne troverdighet besmittes av sammenhenger man vet kunstverket eller kunstneren opererer i. Men er det særlig troverdig at kunstneren tilsynelatende er politisk plett-fri? Det er mennesker som her forholder seg til hverandre i livets skruppelløse teater. Det er ikke særlig rent, men det kan være sant for det. Kunstverket kan ikke sees ute av sin sammenheng, så hva er galt med det? kanskje vi lærer noe. Vi gjør det vi må for å forholde oss til verden- og kunstverket er en måte å gjøre oss oppmerksom på dette forholdet. Fri oss fra skammen kan vi gjøre på flere måter: løgnen, fornektelsen, drømmen, metafysikken, fundamentalismen, ideologien, eller også å akseptere livets iboende skittenhet. Alt dette er prima råvare for kunst.
Tjena Mikkel!
Om det inte är på det ena sättet må det vara på det andra sättet! Det är så jag förstår ditt inlägg.
Jag menar inte att konstnären ständigt måste ha ryggen fri moraliskt. Det blir helt omöjligt och ointressant att skapa konst om vi tänker så. Däremot menar jag att vi må värdera de situationer vi kommer i kontakt med som konstnärer, utan att ta till dogmer á la “Vi må skille mellom kunstneren og verkene.” Du kan gott försöka skilja på kropp och själ om du vill det, så länge du är medveten om det är det är det du vill (skapa). Upphöjer du det till en regel blir du förr eller senare blir en regimkonstnär.
Jag föreslår inte att all kunst ska dubbelvärderas… men att kunstnären må vara klar över att kunsten får mening i möte med de institutioner den visas i.
I Statoil/Løw-saken är det Statoil som drar det längsta strået när det kommer till kulturproduktion. Är det inte en väldigt estetisk video så säg? Hade den visats i konstkontext hade jag älskat den! Den omfamnar alla nivåer av myten om konstnärsyrket: Livstil, frihet, arbete, inspiration, nervositet osv och så tillslut… success! Success definerad av, som Kristian redan poängterat, XXX.
/m
Ps. Notera att videon ligger under mappen http://www.statoilhydro.com/heroes inte /heroines som borde vara lämpligt för Camilla. Heroes föresten? För vem? Ds.
Jeg er genuint nysgjerrig på hvilken spesiell umoral som påberopes det å ha befatning med statoil. Selskapet har vært sentral i oppbyggingen av den norske modellen av statlig styrt oljeutvinning, som har lagt basis for velferdssamfunnet Norge. Det går ikke ann å komme utenom hvilken rolle oljen generelt har spilt for den tekniske og økonomiske utviklingen verden over. På den annen side har oljen med rette blitt en syndebukk for miljøforurensing og sosiale ulikheter. Olje er som mye annet ikke helt stuereint- man blir skitten på henda av det “ og det er viktig å også bli klar over baksiden av godene, for å gjøre noe med det. Men den svært så populære fordømmelse av oljen fungerer også som en form for avlat for at hele vår industrialiserte sivilisasjon hviler på den – den kjente hevnen over livet. En enorm forenkling som ofte kun tjener til å lette samvittighet. Så er det også et og annet som kan utsettes på selskapets utenlandske operasjoner, som er i søkelyset. Dette er jo også et generelt problem for større vestlige bedrifter som produserer mobiltelefonene våre, tøyet og skoene våre og mye annet rart vi gladelig bruker i hverdagen, og gjelder ikke bare bensinen på kjerra mi som forurenser den luften ungen min puster inn. det er problemer som det gjerne må bli større bevissthet om, men blir det ikke litt stusselig å vaske sine hender ved å ta avstand til en kunstpris? Personlig kjenner jeg heller ikke alltid til den moralske habiliteten til de som har kjøpt mine arbeider, og nå mottar jeg også penger fra staten, etter lenge å ha mottatt tjenester som skole og utdannelse fra denne sosiale konstruksjon som da også eier statoil, som dermed er medeier i, som alle andre nordmenn. Synes ikke det er så lett å spille uskyldig her, er det noe jeg ikke har skjønt?
I Billedkunst 2/09 er både Camilla Løw og Kristian Skylstad intervjuet i forbindelse med en artikkel om StatoilHydros kunstpris:
«Privat finansierte kunstpriser lokker kunstnere med store summer og kjøp av kunst som en del av prisen. Nylig ble juryen for neste utdeling av StatoilHydros kunstpris offentliggjort. Stipendet har en verdi på en halv million kroner. Men har medaljen en bakside?»
StatoilHydro frir igjen, Synnøve Vik, Billedkunst No. 2, 23.03.2009
Når det gjelder “dobbeltvurderingen av kunst” som McAlinden mener er a) vanvittig b) jævlig fort blir hyklersk, så kan vi vel bare si at kunstnere må forvente å bli vurdert moralsk på lik linje med alle andre som på en eller annen måte deltar i samfunnet og verden.
Eller skal vi simpelthen si at folks arbeidsliv er deres privatsak, og at ingenting man gjør for å tjene til livets opphold kan brukes mot en i en samtale om etikk? Interessant perspektiv…
Her antar jeg McAlinden vil svare at kunst ikke kan vurderes på bakgrunn av ting man vet om kunstneren, siden skillet mellom “verk” og “kunstner” tydeligvis skal forstås som absolutt. Her inngår han altså en artig teoretisk allianse med Grøtvedt. Og det er jo ett mulig teoretisk perspektiv. Men det er langt fra det eneste, og McAlindens kritikk av Skylstad baserer seg på å få det til å se ut som om det skal finnes absolutter som alle i diskusjonen må aksepetere før man skal kunne uttale seg. Det gjør det ikke, og McAlinden, som jo er litt eldre og mer etablert enn Skylstad, fremstår dermed som vel så brautende pøbelaktig.
Ok Mikkel.
Jeg liker ikke å avsløre litterære grep, men siden det virker som dette opptar deg, så kan jeg fortelle deg at jeg bruker de litterære metodene for å nettopp uttrykke min usikkerhet ovenfor nevnte problematikk. En problematikk som også angår meg, i og med at jeg også er en del av en kommersiell kunstvirkelighet. I mine beskrivelser av Camilla Løws arbeider prøver jeg etter beste evne å trenge igjennom og finne motivasjonen bak arbeidene, samtidig som jeg ønsker å komme med gyldige verksbeskrivelser, men føler at en video jeg ble vitne til på Statoil Hydros hjemmesider nettopp forstyrret opplevelsen min av verkene. I og med at denne kommersielle instansen bruker kunstnersubjektet Camilla Løw i så stor grad er det vanskelig å unngå å ha den i bakhodet. I min kritikk ønsket jeg å formidle denne ambvialensen.
Jeg føler ikke nødvendigvis dette handler om moral, men mer om rammer. Og du vet som billedkunstner at rammene er veldig viktig for lesningen av et verk (og for den saks skyld om du får solgt verket).
Når man skriver kunstkritikk vil man skrive utifra de erfaringene man har. Som kurator og gallerist har jeg prøvd å styrke og fokusere på kunstnere som ikke faller inn under de rammene du mener burde beskyttes fra denne “dobbeltvurderingen”. Jeg mener at denne økonomisk sterke gruppen ikke trenger beskyttelse.
Vi lever i en verden som er gjennomkommersialisert. Det som er farlig er om nyutdannede kunstnere produserer verk de håper skal passe inn i kommersielle rammer. Da blir kunsten lett instrumentell. Jeg ville aldri påstått at Camilla Løw er en instrumentell kunstner, men hun lar seg instrumentere innenfor kommersielle rammer. Dette vedrører ikke arbeidene som objekter, men påvirker mitt blikk på Løw som kunstner.
Og jeg har ingen spesifikke meninger om dette. Jeg bare vurderer i plenum, så får andre komme med et definitivt standpunkt hvis de ønsker det. Når det gjelder Pollock og Rothko så kan jeg bare si at de ikke interesserer meg i stor grad. De kunstnere som former mitt kunstnerskap har nok aldri vært i nærheten av de type midler du refererer til i historien. Men det har null relevans i sammenhengen. Allikevel kan det faktisk nevnes. Jeg bare skriver utifra mine preferanser og min virkelighet, mine tanker og mitt formidlingsbehov, og håper å slippe (som alle andre kunskritikere) å bli stemplet som hykler av den grunn.
Hei Kristian jeg takker og bukker. Heretter vil jeg smykke meg med all din fremgang! Samtidig er jeg glad tekstene dine ikke handler om hva du vil være. For meg er dette sakens kjerne.
Magnus skriver at Statoil bruker kunstnerens som vinner prisen i sin markedsføring. Jeg vil heller si at de bruker prisen for det tøyler og remmer er god for men har dette har noe med Löws arbeider å gjøre?
Har Dali laget mindre interessante arbeider fordi han støttet Franco? Eller Speers verk? Skal jeg ikke få lov til å beundre det fordi han var nazist? Hvor stopper denne moralske forfølgelsen? Skal vi avskrive Pollack og Rothko fordi de mottok penger fra The Guggenheim foundation samtidig som den amerikanske regjeringen drepte folk i Vietnam? Vi må skille mellom kunstneren og verkene.
Det du foreslår er at all kunst skal dobbeltvurderes: Først utifra estetiske og filosofiske kvaliteter og så utifra om kunstneren har en moralsk høyde du kan godta. Det er helt vanvittig “ og jævlig fort hyklersk.
Jeg forstår ikke hvorfor man ikke skal diskutere premissene for å kunne leve av kunst og hva slags kunst man må lage for å få tak i disse pengene. Man kan anta at de kunstnerne som får disse stipendene fra private institusjoner bekrefter et verdigrunnlag for hva som er god kunst. De ville aldri valgt en kunstner som ville satt bedriften i dårlig lys. Ved å delta i en bedrifts markedsføring har man, i sin rolle som kunstner, bekreftet deres ideologi. Da kan man sette spørsmålstegn ved om dette er kunstens rolle. Er kunstens oppdrag å være en motvekt til de verdiene som blir presentert i markedsføring eller bekrefte dem? Dette systemet har gått i arv fra Michelangelo sin tid, men storkonsernene har tatt over borgerskapets funksjon. Skal man kritisere? Ja, det kan man gjøre.
Her er sakens kjerne, Mikkel. Når det gjelder brautende pøbler og forvirra mannfolk, har du fungert som en ypperlig mentor for meg og mange andre. Og tekstene mine handler lite om hva jeg vil være. Tror jeg.
Skylstad kritiserer her at Camilla Løw mottar 500 000 kroner fra Statoil. Skal vi kritisere Da Vinci og Michaelangelo fordi de mottok penger fra Borges slekten? Eller alle stipendene som deles ut hvert år fra oljenasjonen? En av grunnene til at jeg er kunstner er at arbeidene er der ute og ikke en forlengelse av mitt ego. Ergo kan en kunstner motta penger fra den skitneste diamantgruve i Congoen eller fra Pablo Escobars minnefond. Det har ingenting med saken å gjøre fordi det handler ikke om kunstneren men om å få inn penger til å lage kunst. Senere går han tilbake på det. Så han vil ha en diskusjon men ikke stå for noe. Han skriver en oppildnet og ugjennomtenkt uttalelse og dementerer like etter med følgende sitater:
Jeg har ikke noen spesifikke meninger om dette
Meg om det
frustrerende å måtte analysere en utstilling jeg ikke har begrepsapparat til å kunne komme med reelle innsiktsfulle analyser av
Men det argumentet holder ikke, jeg veit det, det er kun en ekstremt subjektiv mening
Blablablabla
Så hva er det egentlig du mener eller vil du bare være en brautende pøbel?
Hvem er redd for kunsten? Se deg selv i speilet! Ja vel, du er et dyr! Men du er også et menneske. Og hvem vet hva det betyr? Ja, hvem sa det? Bevisstheten om døden er uutholdelig for mennesket. Enda verre er bevisstheten om livet! Det gjør oss rabiate og sinnsyke og vi gjør alt for å slippe; rusen, løgnen, selvfornektelsen. Men menneskets beste våpen mot tilværelsens uforklarlighet er å ta alt som selvfølgeligheter. Vanen. Glemselen. Store konstruksjoner tjener som isolasjon; religionen, historien, vitenskapen, kunsten! Alt har vi funnet på selv. Og ære være oss for det. Hva skulle vi ellers gjort? Men uberørt ligger et hav av mystikk og grenser til det selvsagte: Kjærligheten. Døden. Likefullt er trøsten og tilliten det vakreste vi vet. For hva er bedre enn å trosse det uforståelige ved å bejae sin egen eksistens; å uvilkårlig akseptere? Å lage kunst er å se seg selv i speilet. Nysgjerrig.