Ordem e Progresso – brasiliansk biennalepolitikk

I São Paulo er det ikke bare biennalen som form som diskuteres - også de politiske og økonomiske følgene er omstridte.

Roberty Jacobys verk på São Paulo-biennalen sensureres, 2010.

En anmeldelse av den 29. São Paulo-biennalen kommer snart her på Kunstkritikk, men først et blikk på premissene til den nyåpnede biennalen og debatten som fant sted under den forrige utgaven.

Den 29. São Paulo-biennalen åpnet 25.september og som den nest eldste kunstbiennalen i verden etter Venezia-biennalen har den en lang og forholdsvis brokete historie. Biennalen som form har vært mye diskutert de siste årene, også her i Norge med for eksempel Bergen Kunsthalls seminar To Biennial or Not to Biennial? og publikasjonen The Biennial Reader, men i São Paulo er det ikke bare det formmessige, men også de politiske og økonomiske følgene av biennalen som er omstridte. Den forrige biennalen, kuratert av Ivo Mesquita sammen med Ana Paula Cohen, tok kraftige kuratoriske grep som senere skulle vise seg å være tunghendte og få alvorlige konsekvenser for biennalens anseelse. Andre etasje av Niemeyers enorme biennalepaviljong ble holdt tom, som en kommentar på drastiske budsjettkutt og biennalens fremtid, mens første etasje var forbeholdt midlertidige prosjekter, fester, konserter og filmvisninger. Den tredje etasjen var fylt med kunst, men totalt sett var kun førti kunstnere representert på biennalen. En tom etasje kan sikkert ergre på seg mange, men da en gjeng på rundt førti taggere kom seg inn i paviljongen på åpningskvelden for å benytte seg av de hvite veggene til å lage sin egen kunst, ble det tomme rommet politisert utover kuratorenes opprinnelige rammer. Kun en av ungdommene ble dømt for vandalisme, en dom som kuratorene og biennalestyret støttet, og fikk fire år i fengsel. Kuratorenes fordømmelse av taggeren fikk begeret til å flyte over for pressen og mange i kunstverden, og støttekampanjer for å frigi taggeren ble skrevet under av blant andre biennalekunstnere og menneskerettighetsorganisasjoner.

Fra taggingen av paviljongen, 2008.

Den neste inkarnasjonen av biennalen tar derfor sterk avstand fra for synlige og tydelige kuratoriske grep, og satser istedenfor på å vise så mye kunst som mulig, inkludert gatekunst fra lokale graffitikunstnere. Det løser kanskje problemet São Paulo-biennalen hadde med taggerne, men under overflaten lurer flere problemer. Flere kunstnere fra den 28. Biennalen har fremdeles ikke fått betalt, og underskuddet Mesquita etterlot seg var betraktelig, rundt $2 millioner dollar. Her finner man tydelige tegn på elendig økonomisk styring og en institusjon som ikke har sitt på det rene. Pressen og biennalestyret har gjort Mesquita til syndebukk, men det ligger flere lik i lasten enn den ene gatekunstneren i fengsel og en vanæret kurator. Flere jeg snakket med i São Paulo vitnet om en generelt dårlig innstilling til biennalen utover kuratorenes fordømmelse av taggeren, noe som kanskje forklarer skuffende besøkstall og det at flere foredrag og arrangement var nærmest tomme.

Gil Vicente, Autorretrato matando Ahmadinejad/ Self portrait killing Ahmadinejad, 2010.

For å snu på situasjonen har den 29. inkarnasjonen fått fem ganger så stort budsjett som den forrige biennalen og et uoffisielt mandat om å satse på kunst istedenfor kuratoriske nyvinninger og eksperimentering, noe som resulterer i en firedobling av antall kunstnere, fra 40 til 159! Kuratorteamet er også folksomt og består av hele syv kuratorer, blant andre Chus Martínez, Yuko Hasegawa, og Sarat Maharaj, samt de to brasilianske hovedkuratorene, Moacir dos Anjos og Fernando Alvim. Kuratorlaget har satset på å se nærmere på forholdet mellom kunst og politikk, ikke ulikt temaet for årets Berlin-biennale, men tittelen, et sitat fra Jorge de Limas Invenção de Orfeu; «Há sempre um copo de mar para um homem navegar», «Det finnes alltid en kopp hav å seile i», setter forholdet i et mer poetisk lys. Uansett poetisk innfallsvinkel, skandalene har faktisk ikke latt vente på seg. Gil Vicentes kulltegninger hvor kunstneren iscenesetter seg selv som bøddel for ni ledere i verden, blant andre George W. Bush og Mahmoud Ahmadinejad, har havnet i et internasjonalt søkelys. Roberto Jacoby ga deler av sitt utstillingsrom til en støttegruppe for presidentkandidat Dilma Rousseff. Igjen et verk som tar opp det eksplisitt politiske, men på en litt mer nyansert måte enn Vicentes tegninger.

Roberty Jacobys verk før sensur, 2010.

Roberty Jacobys verk etter sensur, 2010.

Jacobys verk har blitt sensurert som et brudd på det brasilianske propagandareglementet i forhold til presidentvalget, mens Vicentes får henge. Men det er kuratorenes og biennalestyrets reaksjoner som blir møtt med skepsis, både nasjonalt og internasjonalt. Vicentes kunst er banal og direkte uinteressant, så her kan man undre seg over kuratorens kriterier for valg av kunstner, men i Jacobys tilfelle ruller kuratoren seg over på ryggen for lovens lange arm og velger å sensurere et verk av en invitert kunstner. Diskusjonen rundt kunstens tilsynelatende privilegerte posisjon når det gjelder politikk blir her problematisert utover kuratorenes opprinnelige hensikt. Det samme skjedde under  Berlin-biennalen, hvor kuratorens ønske om å se sammenhengen mellom kunstverdenen og virkeligheten kom sterkest fram i den sosiogeografiske plasseringen av verk av blant andre Danh Voh. Vohs arbeid ble vist i hans lille leilighet i toppen av en boligblokk i Kreuzberg. Protester og plakatkampanjer dukket opp rundt omkring i Berlin og kuratorene og biennalstyret ble hengt ut som gentrifiseringsagenter.

Må man stave politikk med store og tydelige bokstaver når man snakker om politikk og kunst? I alle fall om man vil nå et bredere utvalg av presse, men snakker man kunstfaglig, blir det straks mer interessant å se på de mindre tydelige sammenhengene, og i dette tilfellet resultatene av hvordan kunsten, biennalen, tomme etasjer og presidentvalg blir presentert og tatt ansvar for av kuratorer og institusjoner. Virkeligheten lar seg ikke enkelt styre av en kurator.

Oppdatering 29.10.2010: Se også Geir Haraldseths anmeldelse Hul biennalepolitikk.

Leserinnlegg