Som de oppegående i norge vet var Critical Art Ensemble i Stavanger for litt siden. Gilbertandgrape har intervjuet dem som en del av intervjuprosjektet deres. Der er det også lenker til denne Owen Gibson-artikkelen om blogging.
Det er også lenker til BUST og HOW2.
Videre er det slik at om man vil være først ute med historier, så må man være villig til å betale
for dette.
Jeg har tenkt litt på det. Det er visse strukturer som gjør det umulig å kunne skrive i ro og fred. I norge pågår det en interessant debatt i forfatterforeningen der noen påstår at man ikke skal leve av stipendier år ut og år inn. Argumentasjonen som blir brukt (jeg har bare fulgt debatten i Dagbladet siden det er det eller VG å velge imellom her på Reine) er at om man ikke selger nok bøker bør man gi seg som forfatter. Dette er av politisk interesse fordi jeg mener å huske at det var en rettsak et hakk i tiden der en billedkunstner fikk medhold i at selv om han gikk med underskudd år etter år skulle han kunne få fortsette sin kunstneriske virksomhet selv om ligningskontoret ikke likte dette. I klartekst betyr dette at kunstnerisk kvalitet ikke har noe med markedskvalitative og økonomiske aspekter å gjøre.
Når man snakker om salg, så har bøker og musikk vært i en særstilling i årevis. Man har organisert seg bra (det har man forsåvidt også gjort i billedkunsten) og fått til avtaler som gjør at skapende kunstnere kan leve av det de gjør. Bokklubbene er i Norges land veldig sterke. De er en maktfaktor siden de selger veldig bra (kanskje mindre nå til dags enn tidligere siden man kan gratis sende tilbake bøker man ikke har giddet å avbestille). Har man fått inn en bestselger hos en eller flere av bokklubbene kan man lettet gå videre i livet uten å tenke på ekstrajobber. Slik er det også i kunstnorge for kunstnere som har hatt en kommersiell utstilling. Om den har solgt bra kommer man økonomisk bra ut av det. Man har da også muligheten til å kunne produsere dyrere ting eller la vær å ta ekstrajobber for en tid.
Men at man er suksessfull betyr det nødvendigvis at man lager bedre kunst enn de som ikke har suksess? kan man snakke om en kunsttopp? en første og andre divisjon, helt ned til amatørligaer?
Nede i Leipzig er det et museum. Galerie für Zeitgenössische Kunst. De har sammen med Kulturstiftung des Bundes gjort et prosjekt som heter Cultural Territories. Stikkord for utstillingsrekken er østeuropa. Det er for det første et rart prosjekt. Det er ikke lett å forstå hvorfor noen som er så teoretisk interessert som direktøren Barbara Steiner ønsker å gå inn i et slikt tilsynelatende demografisk prosjekt. Det virket litt slapt i de konseptuelle kantene sine. Spesielt med tanke på hvordan det var årene før 2002 når man hamret på med hotshots-utstillinger (skriver mer om dette fenomenet senere om det er interessant) – og så går man over til å gjøre en utstilling med nesten konsekvent ukjente størrelser.
digresjon: de kjente menneskene fra øst-europa er ofte kuratorene.
Helt til deg gikk opp et lys for meg: definisjonen av god og dårlig er ikke en ultimat størrelse (dette var et lite sjokk – jeg har hatt en nesten sosialdarwinistisk holdning, måtte kvitte meg med den på dagen, nesten som en storøyker som oppdager at hun er gravid). Det finnes ikke så mye bra kunst, eller det finnes vanvittig mye bra kunst. Kanskje finnes det ikke bra og dårlig kunst i det hele tatt – men bare kunst og at man må bedømme den på andre måter enn det jeg har gjort lenge nå. Det er vanskelig å si at noen er en bedre kunstner enn andre med personlig smak – rådende estetikk/interesser eller økonomisk/kunstnerisk suksess. Man kan si at noen mener dette er bedre enn annet, men antageligvis ville denne skalaen kunne snus på hodet om man fremstiller de samme kunstnerne i en annen kulturell kontekst.
Dette er veldig viktig når man tenker på hva deler av forfatterforeningen i Norge nå diskuterer. Hvordan kan en suksessfull forfatter påstå at man ikke kan være en god forfatter om man ikke selger nok til å betale regningene sine i et land der man har 4,5 millioner innbyggere. latterlig. Ikke for å gå tilbake til den romantiske tanken om at kunstneren skal være en marginalisert figur som lager fantastisk kunst og bor i et lite kaldt uthus eller en trekkfull leilighet, men det er nå slik at det kan ikke være mulig at alle kan selge mye. I vårt sosialdemokratiske samfunn har kunstnerne lært seg å kjempe for sine rettigheter innenfor rammene som sosialdemokratiet gir. En for alle, alle for en. Tidene er delvis litt anderledes idag. Det er for eksempel flere unge som velger å ikke melde seg inn i noen organisasjon enn tidligere. Det er også slik at mange av dem som tidligere ville ha fortsatt å lage kunst har gjennomgått mer eller mindre totale transformasjoner (noen eksempler er; Marianne Zamecznik, Halvor Haugen, Thomas Hervard) over til skribenter eller kuratorer. I det øyeblikket man gjør dette faller man også ut av det trygge systemet som billedkunstnere har vært med å bygge opp de siste hundre årene. Det virker som om man heller ikke har noen stor interesse for å samle kreftene og danne nye forbund som kan prøve å styrke sin faggruppes interesse.
En annen ting er at hva hadde skjedd om man ikke hadde det fantastiske stipendsystemet som man har i norge? hvordan ville mennesker som ikke greide å leve a kunsten sin (hva nå enn det skulle være) da overleve?
I denne artikkelen bruker du ett bilde som er knyttet til et prosjekt av gilbertandgrape og så diskuterer du videre om pengeproblematikk og kunst. Det er uetisk å la dette temaet bli satt I sammenheng med ett ett prosjekt du forøvrig ikke kommenterer. Kunstnerne og prosjektet/bildet risikerer således og bli satt i sammenheng og vurdert til en simpel debatt om penger.