Verkene utgjør en serie iscenesettelser av vold og seksuelle spenninger. I Vernissage blir kunstscenen bredt ut som et obskønt display av kropper, med Kapitalen som kynisk seremonimester, synlig eller usynlig.
Med anslag i kunstsektoren har Crispin Gurholt gjennomført en imponerende rekke stedsspesifikke verk i høst. I Vernissage, Torpedo, Stand#120, Stand #21 og i oppsummeringen på Galleri K viser han et profesjonelt driv og en visuell disiplin som vi bare sjelden ser det her til lands. På meg virker prosjektet umiddelbart som ett av tiårets viktigere verk, uansett hvilke svakheter man ønsker å finne i bildenes rene, stilige overflate og tydelige kulturpessimisme.
Verkene utgjør en serie iscenesettelser i ulike registre av vold og seksuelle spenninger, der Vernissage – en fiktiv utstillingsåpning på Galleri K – kanskje er aller mest minneverdig. Her blir kunstscenen en slags ob-scene, bredt ut som et obskønt display av kropper, med Kapitalen som kynisk seremonimester, synlig eller usynlig.
Scenen presenteres først som en type live-tablå. I en nøye planlagt prosess finner Gurholt modeller med visse karakteristiske trekk, som deretter blir stylet, sminket og dresset opp etter strenge instrukser fra kunstneren. Med påbud om absolutt urørlighet står de med et stivnet uttrykk i over 2 timer bak en skjerm av glass – en scene utilgjengelig for publikum, som må nøye seg med å stå på utsiden å se inn. I denne frosne posituren blir karakterene senere filmet, og et nærgående kamera gransker begjærlig kroppenes danderte klær og sminkede, maskeliknende hud. Filmen som 3D-still blir dermed et slags meta-fotografi som fører oss inn i bildets overflate, og vi glir inn i en fantasi om voyeuristisk makt i et optisk regime. I Vernissage oppleves øyeblikkelig en spenning av makt og erotica, der en dyp, sexy glød omslutter alle deltagerne. Selve kunsten i bildet er ikke annet en flatskjerm med en rulletekst – både pretensiøst og meningstomt. Kunsten beskrevet som et slikt kalkulert stiluttrykk gjør den dermed til det den intellektuelle venstresiden vil ha den til: et dekorativt vedheng i privilegerte gruppers livsverden.
Underveis akkompagneres det hele av et mollstemt ambient lydspor alla Matthew Barney og David Lynch, og jeg gjenkjenner Lynch sensuelle – på samme tid varme og kalde – unheimlichkeit. Stemningen fungerer også som en visuell analogi til J.G Ballard og Jean Baudrillards seneste bøker, med glatte fasader blottet for innhold og poesi. Tilbake står bare virkeligheten i sin deadpan og eksistensielle tomhet. Kunstens radikale selvbilde avsløres som en hyklerisk illusjon, og det er lite igjen av den etiske holdningen vi finner i Gurholts tidligere verk.
Det er alltid interessant å se kunstnere som kommer fra en eller annen markedsrelatert karriere. Gurholt har tidligere jobbet med reklame, spillefilm og videoer for Turbonegro. Hvis dette brukes kritisk kan vel denne bakgrunnen gi en form for cred? «Making it Real» liksom, fra en som har vært på «den andre siden»? Det er i hvert fall noe betryggende i Gurholts monumentale dyktighet, der jeg noen ganger kan stille meg tvilende til ulike former for amatørisme og de-skilling som noen reell, slagkraftig motkandidat til det kommersielles strålende håndverk. At Gurholt kan knepene gjør at kunsten hans får en grad av troverdighet, som en operativ motstand i en vulgær (men vidunderlig!) visuell hverdag. Jeg mener kunsten faktisk sårt kan trenge dette, og Gurholt er aldri i tvil om hvor skapet skal stå.
For det er totalkulturen Gurholt konstaterer som et faktum i Torpedo. Her blir den alternative kunstbokhandelen i Oslo ranet av en ung mann iført moteriktig parkas fra Carhartt. Typen blir et slags emblem av terror i Gurholts verk, som tagger eller raner, representerer figuren et virkelig brudd – the event – i møte med en kunstscene der forstyrrelsen av det etablerte bare er fint snakk. Hendelsen er frosset akkurat idet raneren har løsnet en hagleladning i brystet på en av de besøkende (en kunstner?), som henger tilsynelatende i løse luften, kastet bakover av den kraftige ladningen. Raneren er liksom revolusjonens store menn et begjært objekt, og kvinnene i butikken har da også tunge blikk.
For Gurholt kommer ikke overfallet fra noen anti-kommersiell undergrunn, snarere er det markedets realitet som bryter gjennom kunstens ferniss. Ranerens radikale handling kan på denne måten finansiere hans grådige forbruk av merkeklær, mobiltelefoner og mp3-spillere. I disse filmene er kunsten, taggeren eller terroristen fanget i den samme kommersielle veven.
Er det mulig å komme med innsigelser mot denne machosistiske gesten og nesten destruktive logikken på vegne av kunsten? Det blir ikke så lett så lenge premissene er lagt på en så grundig og overbevisende måte. Og forresten: «hva skal man med kunst når lykken eksisterer?» (Michel Houellebecq).
