Lenge har havet vært kilden til like deler angst og håp. Overflaten er en forbindelsesåre og dypet en næringskilde – men også hjemmet til mytiske, menneskeetende vesener. Her kunne en dra fisk, men også dumpe søppel, som når vannflaten lukket seg igjen, bare «forsvant». Vi har sett de plastfylte hvalene og fuglene, vi har sett de drivende flakene av plastavfall. Om det er slik at vi stort sett har all informasjonen om hvor skadelige våre handlinger er, gjenstår det å forklare hvorfor vi som samfunn – selv om vi på kort sikt tjener på situasjonen – avstår fra å gjøre noe. I boken Prospecting Ocean (MIT Press, 2019) tar Stefanie Hessler, kurator og direktør for Kunsthall Trondheim, et oppgjør med det vestlige blikket på havet og det hun kaller «kolonial-patriarkalsk kapitalisme».
Biolog og miljøforkjemper Rachel Carsons messende, taktile beskrivelser av havet fra overflate til bunn og de som lever der, får introdusere boken. Hessler bærer stafettpinnen fra Carson videre, om ikke den poetiske språkformen – selv fører hun en mer avklart akademisk prosa – så ambisjonen om å «avmytologisere vitenskapen» og fremme en omgang med naturen gjennomtrukket av levd erfaring. Hun kaster ut et vidt nett og drar sammen tenkere og kunstnerskap. Målet med den assosiative krysskoblingen synes å være erkjennelsen av noe udefinert mer i skjæringspunktet mellom kunstproduksjonen og vitenskapen.
Boken tar tittelen fra en utstilling Hessler og kunstneren Armin Linke satte opp i Venezia i 2018. Som utstillingen springer boken ut av forskning på verdenshavene og institusjonene som forvalter dem, med særlig vekt på hvordan gruvedrift etter mineraler påvirker havbunnen. Prosjektet pågikk mens Hessler var tilknyttet Thyssen-Bornemisza Art Contemporary (TBA21) som kurator for TBA21-Academy, en gren av stiftelsen dedikert til interdisiplinær forskning på havet. Siden 2011 har denne funnes som en plattform bokstavelig i bevegelse over verdenshavene, i form av båtekspedisjoner.
Til boken bidrar Linke med et fotoessay. Motivene viser alt fra et multiskjerm visualiseringsrom på universitetet i Texas, til en flykabin, og administrative aktiviteter som møter og kontorarbeid ved institusjonene som er satt til å rå over den internasjonale havbunnen. Linkes fotografier synliggjør blant annet hvordan visualiseringsverktøy bringer havbunnen nærmere, samtidig som de isolerer og skaper distanse til den. Denne paradoksale optikken innbegriper den vestlige visuelle kulturens kortsynte, objektive og isolerende måte å se fenomener på. Hessler støtter seg på blant andre på den australske filosofen og økofeministen Val Plumwoods kritikk av vestlig rasjonalitet og antroposentrisme, som hun mener historisk har fortrengt andre perspektiver. Opplysningstidens skråsikre naturalisering av naturen er opphavet til en kolonialistisk holdning som ennå er med å informere hva vi tar for fritt tilgjengelige ressurser, som når vi skraper havbunnen for sjeldne mineraler til bruk i skjermbasert kommunikasjonsteknologi, uten hensyn til konsekvensene for organismene som lever der. Bare gjennom å lage nye fortellinger om havet enn den som utelukkende ser det som en ressurs for mennesket, mener Hessler vi kan muliggjøre oppdagelsen av nye måter å handle på.
Også andre kunstnerskap brukes til å illustrere Hesslers argument. Susanne Winterlings videoinstallasjon Glistening Troubles (2017) er en beretning om selvlysende alger som med oppvarmingen av verdenshavet har gått fra å være helsebringende til å bli giftige. Winterling kaller det et alarmsystem som synliggjør hvordan menneskelig aktivitet har påvirket vannets saltinnhold og syrlighet, og dermed forpurret det tradisjonelle samlivet mellom mennesker og havplanter i Jamaica. Marjolijn Dijkman og Toril Johannesens nitide observasjoner av brakkvannsprøver i videoen Reclaiming vision(2018), viser – omtrent som i Linkes fotografier – hvordan observasjonsteknologien formaterer det observerte; menneskets innvirkning på det det vil undersøke havner i forgrunnen, og blir i Hesslers tolkning et eksempel på manglene ved den rasjonelle vitenskapens antatt objektive teknikker.
Hessler låner en «strategisk essensialisme» fra litteraturteoretikeren Gayatri Chakravorty Spivak. Denne tidlige taktikken fra Spivak går ut på å mobilisere en gruppeidentitet for å oppnå politiske mål samtidig som en anerkjenner denne identitetens konstruerte karakter. I Hesslers tilfelle ser den strategiske essensialismen ut til å gjelde bruken av representasjoner overhodet, eksempelvis begrepet «natur» som betegnelse på noe enkelt og sårbart.
Et annet viktig redskap for henne er ideen om situert kunnskap. Begrepet er sentralt for feministiske tenkere som Sandra Harding og Donna Haraway – hvorav særlig Haraway virker å øve stor innflytelse på Hessler – og tar utgangspunkt i erkjennelsen av at produksjonen av kunnskap, vitenskapen inkludert, alltid reflekterer et bestemt ståsted. Dette innebærer at objektivitet kun er mulig gjennom å oppnå klarhet om de materielle, kulturelle og ideologiske forholdene som betinger vår tilgang på verden.
I Prospecting Ocean kommer viljen til å konfrontere den egne teoretiske plattformen hovedsakelig til syne i kritikken av det vestlige blikket, som Hessler vel identifiserer seg med kulturelt. Metoden ser ut til å ha vært formende for utvalget av kilder og arbeidsmåte i undersøkelsene. Hessler kobler sammen fragmenter fra mange kilder med kunstverkene som samlende «vitneutsagn». Teksten gjennomhulles av omfangsrike hodenoter (fotnoter satt øverst på siden), noe som ikke bare rent grafisk bryter opp teksten, men også skaper en forvirrende flerstemthet. Collage-preget harmonerer med ambisjonen om å være et samlingspunkt for informasjon. Det sagt, er både litteraturliste og en index dypt savnede orienteringsverktøy i det mildt sagt rikholdige referansematerialet.
Hessler kritiserer det universelle ved benevnelser som antropocen, som med sin planetære skala skjuler hvem sine karbonavtrykk som er størst og hvor virkningen av dem slår hardest ut. I kritikken av det som kalles et vestlig blikk, blir motpolene uungåelig foretrukne måter å erkjenne på. Slik som forestillingen om nærhet som den autentiske erkjennelsesgrunn, understøttet av tenkere som Elizabeth Povinelli og Karrabing Film Collective, bestående av filmskapere, aktivister og antropologer som arbeider i Australias nordlige områder. Kollektivets videoessayer, som Wutharr, Saltwater Dreams (2016), fremstiller majoritetssamfunnets konvensjonspress mot Australias urbefolkning, og går inn i kollapsene mellom de nye og gamle meningssystemene som er med å forme deres opplevelse av hverdagen.
Filmene deres eksemplifiserer presumptivt den typen motfortelling (counter narrative) som Hessler etterlyser. De siste årene har de fått oppmerksomhet fra den mer akademisk orienterte kunstverden, men hvordan kan disse fortellingene nå frem til det politiske sjiktet som sitter på lovgivermakten? Her ligger noe av problemet med den måteholdne politiske ambisjonen i Prospecting Ocean: at håpet ligger i å forandre våre kollektive forestillinger og oppfatninger av havet. For står ikke denne estetisk raffinerte narrasjonskunsten i fare for å henvende seg utelukkende til likesinnede?
Som leser føler en – i alle fall denne – at Hessler implisitt abonnerer på en forestilling om det ansvarliggjorte individet, heller enn samfunnets lovgivende institusjoner, som den politiske endringens arnested. Likevel, slik Hessler forestiller seg en strategisk omgang med «essensialisme», kunne en forestille seg en strategisk omgang med kommunikasjon med henblikk på å påvirke lovgivere. I episoden «Law of the sea» i podcasten Phenomenal Ocean (Institut Kunst & TBA21-Academy) trekker Francesca Mussi, jurist og forsker i internasjonal lov, frem lobbyvirksomhet for å bedre lovreguleringen av «verdenshavet» som eksempel på noe det bedrives for lite av. Hun minner med det om de rettsstatlige og demokratiske metodene for å mobilisere handlevilje og handleevne som finnes, men som krever en annen, mer instrumentell poetikk enn den som oftest dyrkes i kunstfeltets egne fora. Havet og himmelen er de tydeligeste eksemplene på en delt verden, og bærer følgelig med seg en oppfordring om å formulere en forvaltningspolitikk hinsides den hvite kuben og nasjonalstaten.
