Når årets festspillutstilling har turnert ferdig bør utstillingen sendes til Maihaugen – De Sandvigske Samlinger. Der bør den monteres som en fornyelse av OL-utstillingen Langsomt ble landet vårt eget om Norges historie.
Når årets festspillutstilling The Welfare Show av Elmgreen & Dragset har forlatt lokalene til Bergen Kunstforening, turnert det store utland og skaffet seg sertifiserende kvalitetstempler fra velrennomerte kunstinstitusjoner, bør ikke utstillingen havne på Nasjonalmuseet for Kunst i Oslo, men sendes til Lillehammer, nærmere bestemt til Maihaugen – De Sandvigske Samlinger. Der bør den monteres som en fornyelse av utstillingen Langsomt ble landet vårt eget, som ble finansiert av LOOC – i forbindelse med De XVII Olympiske Vinterleker på Lillehammer i 1994.
Langsomt ble landet vårt eget er en utstilling om Norges historie. Den er tradisjonelt men spennende fortalt – fra istid til samtid. Det første du møter er en skrukkete steinaldermann som sitter på knærne og skrubber på et skinn. Så møter man en utstoppet dølahest, og deretter en jernaldermann som sitter ved siden av blåsebelgen. Og så er det gjennom den ene historiske begivenheten etter den andre. Samisk kultur eller historien til andre minoritetsgrupper får en nokså lemfeldig behandling, som seg hør og bør i slike sammenhenger. Likevel er det ganske gøy å vandre gjennom historien med stor H.
Bevaringsverdig fortellertradisjon
Derfor håper jeg det ikke er sant som ryktet forteller, nemlig at utstillingen skal vekk, fordi museumsledelsen er litt flau over den. Man får stå for det som er gjort. Skal sporene av museets strategier for å presentere Norge som OL-nasjon viskes bort? Nei, ikke gjør det. Som et historisk minnesmerke over 90-tallets internasjonalt orienterte norgesformidling mener jeg at OL-utstillingen Langsomt ble landet vårt eget i seg selv er et verneverdig monument. Oppgrader derfor heller utstillingen, og inkluder The Welfare Show. Og la oss bevare dette, slik at vi aldri glemmer at slik kan historien om den sosialdemokratiske velferdsstatens vekst og fall også fortelles.
Når alt håp er ute
På slutten av Langsomt ble landet vårt eget må man gå inn i en liten svart hule med glittergirlandere av gull. Over inngangen står det å lese Veis Ende med rosa neonskrift. Hulen er dekorert med bilder av verdens elendighet. Kritiske dikt av Rolf Jacobsen forteller oss at storbyen er et helvete med sitt «rulle rundt» og kjøpepress. Til slutt stanger man hodet inn i moder jord, og tvinges til å snu og gå ut igjen.
Det er her Elmgreen & Dragset virkelig kan gi Maihaugen et kunstnerisk løft. Man kunne rett og slett byttet ut det ene rosa neonskiltet med det andre. Mitt forslag er altså at man henter skiltet som i disse dager henger over Bergen Kunsthall, der det står The Welfare Show, skrur det opp på Maihaugen og lar Elmgreen & Dragsets univers overta som siste episode av den langsomme vandringen fra norsk istid til norsk samtid.
Det stille rom er det tomme rom
For elleve år siden forsøkte Maihaugen å ende fortellingen med et slags håp, gjennom det de kalte Det stille rom. «Her begynner historien til ditt eget liv», får vi vite på vei inn. Historien om begynnelsen på vårt eget liv elleve år tilbake består av bilder av Jakob Weidemann og Carl Nesjar, musikk av Arne Norheim og dikt av Rolf Jacobsen. Rommet er lyst, gulvet belagt med brostein og har små blå vannbasseng som har blitt ganske skitne. Der kan man sitte og tenke for seg selv. Og for seg selv har man jo tenkt.
Til tross for sin iøyenfallende ulikhet har Det stille rom visse likhetstrekk med universet til Elmgreen & Dragset. Jeg tenker først og fremst på lyset og stillheten, men også på hvordan innholdet i de to rommene på den ene siden er overlesset med mening, mens de på den andre siden oppleves som ganske tomme. Min anbefaling er altså at museumsledelsen ved Maihaugen er brutale mot kunstverket Det stille rom _, og gir plass til et mer passende og oppdatert kunstverk, nemlig _The Welfare Show. Det har gått elleve år siden OL. Elmgreen & Dragset kan nå fortelle oss hvordan det gikk i resten av vårt eget liv.
Det uniforme totredjedelsamfunnet
Det første Maihaugens vandrerende publikum da vil møte er et lite rundt basseng der det svømmer to karper. Svømme er forøvrig å ta for hardt i. De ligger for det meste på siden og luffer seg hjelpeløst mot stedet der det bobler opp litt luft, som om de er i ferd med å kveles. Bassenget er delt i to og karpene luffer i ensomhet. Den ene har to tredjedeler av bassenget. Den andre har bare én. Men det betyr ikke at den ene har det bedre enn den andre. Den ene har bare mer av ensformigheten, mens den andre har mindre. Jeg tror ikke livet arter seg særlig ulikt for de to.
Fiskedammen bringer til torgs to velkjente påstander om den sosialdemokratiske velferdsstaten. For det første at den har blitt et to tredjedels samfunn. For det andre at alle har det helt likt og at velferdsstaten representerer en slags uniformering av livet. Dette er vanligvis påstander fra parter som står i mot hverandre. Elmgreen & Dragseth påstår dem i samme åndedrag, og viser oss dermed hvordan det kan ta seg ut når vi har to tanker i hodet samtidig. Ingen tvil om at det er stilig. Spørsmålet er om det er sant.
Et godt stykke arbeid i voks
Den vesle fiskedammen er plassert foran en trapp som leder opp til en dør der det står ADMINISTRASJON.Trappen springer rett ut i luften og mangelen på kontakt med «gølvet» understrekes ved at de nederste trapptrinnene er slått i stykker. Dette grepet er ikke stilig. Det er mulig man har vært så forelsket i trappetrinnene at man ikke har sett at bildet er overtydelig. Samtidig har bildet større sannhetsgehalt enn fiskedammen.
Velger man å gå inn døren som ligger i samme retning som fiskedammens ene tredjedel, altså til høyre, kommer man inn i en korridor der det ligger en naturtro voksdukke med ryggen til i en hvit sykeseng. Teknisk er dukken langt bedre utformet enn både Maihaugens steinalder- og jernaldermann, som ser ut som om de er laget av papp. Likevel kan man tenke seg at det er den samme mannen. Nå har han altså ikke noe skinn å skrubbe, og heller ingen blåsebelg, men en korridorseng å ligge i. Øynene på dukken er halvåpne, og de stirrer tomt inn i den hvite veggen.
På selve åpningen rusjet folk gjennom dette rommet i kø, og mange spurte med hviskende stemme om det var et levende menneske som lå der. For hvor nær kan man gå for å sjekke om pasienten er levende? Heldigvis for meg har jeg hatt småjobber i omsorgssektoren. Jeg vet derfor litt om hvordan man mest mulig effektivt skal nærme seg et sykt menneske med mest mulig respekt. Selvom jeg er en amatør i forhold til sykepleiere, som har flere års utdanning og praksis i omsorgens kunst, kunne jeg betrygge de andre om at det er ikke et levende menneske, bare er en naturtro dukke – rett og slett et godt stykke arbeid i voks.
Flyplasser, konsentrasjonsleire og hukommelsestap
Går man videre kommer man inn i et rom med en bag som snurrer rundt og rundt på et bagasjebånd. På bagasjelappen går det frem at bagen har flydd fra Bangkok til Bergen, mens eieren er fraværende. Øverst oppunder taket ser vi skyggen av en reisende som går fra A til B. Men jeg får ikke lyst til å rope: – Halloi, du! Er det du som har glemt bagen din?
Jeg vet ikke om Rolf Jacobsen har skrevet et dikt om flyplassers grusomme sirkelgang, men han kunne sikkert ha gjort det. I flyplassrommet blir jeg stående å snakke med en dame mens jeg forsøker å huske navnet på de antropologene eller hvem det nå var som påsto at flyplasser og konsentrasjonsleire har en rekke likhetstrekk, uten å komme på det. Damen og jeg blir enige om at det ikke er så lett å huske alt. I stedet blir vi enige om at Bergen Kunstforening fortjener Elmgreen & Dragset-sertifikatet fordi de mestrer å gjennomføre kunstnernes tilstedeværelse som festspillkunstnere på en fremragende måte. Institusjonen innfrir alle krav som stilles når det gjelder overflatenes finish.
Etterhvert som vi blir ferdige med å se på de glatte og kliniske overflatene og forundre oss over hvordan man egentlig har fått til denne mannen som bare går og går oppunder taket, innser vi at dette rommet er veis ende. Vi må snu.
Tomhetsvokterne
Tilbake ved fiskedammen, velger jeg dens venstre side, som er to tredjedeler stor. Fra den går man inn i et rom som ikke inneholder annet enn svartkledte vakter med røde armbånd som ser på deg. Det de vokter er tomme hvite vegger. Du går forbi og inn i det neste rommet, det innerste rom. Det er ikke særlig innholdsrikt: En tom strippestang med blinkende lyspærer og en kikkert av den typen man også finner øverst på Fløyen. Det koster en krone. Det er sagt at man kan kikke på regnskapsmedarbeideren, men for meg virker ikke kikkerten. Mer er det ikke å se, så jeg snur og går ut i rommet med alle vaktene. Jeg kjenner ansiktene på de fleste av dem fra før.
I utgangspunktet oppleves det som et minus. Men det er kanskje fordi jeg har fått vite at man egentlig ønsket seg en avtale med Aetat, slik at det var de arbeidsledige som voktet tomheten. De arbeidsledige kjenner jeg ikke, jeg er bare en av dem. Et eller annet gikk galt med Aetat. Jeg lurer på hva timelønnen egentlig ville vært for en arbeidsledig vakt på årets Festspillutstilling. Og jeg antar at beslutningen om la være å leie inn et profesjonelt vaktselskap ikke ene og alene ble tatt ut i fra kunstneriske vurderinger, men også økonomiske. Eller kanskje har man faktisk henvendt seg til for eksempel Securitas, og spurt om de kunne tenke seg å sponse kunsten med sin tilstedeværelse.
Omdømmereguleringens kunst
Sett at produksjonsteamet til Elmgreen & Dragset gjorde det. Ville Securitas ha sagt: – Javisst. Selvfølgelig! Vi stiller gjerne opp for kunsten! Hvordan vil dere ha oss? Kanskje. Men det er også sannsynlig at de ville hatt visse forbehold. For eksempel kunne de ment at måten vaktselskap er representert på i utstillingen verken er troverdig eller god for vaktselskapenes omdømme. – Vi vil fremstå slik vi vil fremstå. Og da kan vi ikke sitte stille på stoler langs veggene. Har dere ikke opplevd hvordan vaktselskapene opererer på Bergen Kunstmuseum? Prøv det. Forsøk å gå alene inn i et rom, og før du vet ordet av det står det en vakt der som bare sjekker for sikkerhets skyld. – Dét er en troverdig fremstilling av et vaktselskap, ville kanskje Securitas si. – Så om vi skal bidra til kunsten, må det være på måter som ikke skader vårt omdømme. Vårt omdømme er utrolig viktig for oss. Så ingen stillesitting på stoler langs veggene om vi skal være med. Vi vil forfølge og kontrollere publikum.
Rett skal være rett. Det er i grunnen ikke vaktene ved Bergen kunstmuseum jeg ikke trives med. Men oppdraget deres er av og til litt stressende. Det har mange ganger slått meg at de kunne jo ha fått i oppdrag å fortelle litt mer om kunstverkene på veggene når de først kommer etter meg. En to-tre års briefing av vaktene i kunstfaglig kompetanse kunne jo være en idé når kommunen skal utvikle nye anbudsreglement for kjøp av vakttjenester i det frie marked.
Kunstnerne som risikokapital
Hvem meldte seg så solidarisk som vakter til det tomme museumsrommet. Jo, kunstnerne selv, og det for egen risiko. – Halloisen, sier jeg til Cristian Bøen, – jasså, sitter du her og vokter? Jaja, smiler han, og så slår vi av en liten prat om løst og fast. Effekten hadde helt klart vært en annen om det var fremmede som satt der og stirret på meg. Å snakke med Christian Bøen er mindre ubehagelig enn å forholde seg til Bergen Kunstmuseums vakter, enskjønt det hjelper å slå av en prat med dem også.
Vokterne av The Welfare Show ble altså kunstnerne selv. Der sitter de, og de røde armbindene, som jeg først tenkte var feil – de skulle ha vært mer corporate style – blir plutselig ikke så irrelevante likevel. For de er knall røde og ordet VAKT er skrevet med sorte bokstaver. Stilen minner mer om hvordan radikale museumsvoktere utformer sine protestbannere. Og slik sitter de, lokale kunstnere og kunststudenter, fremstilt som radikale museumsvoktere av ingenting. Jeg vil sterkt motsette meg påstander om at dette er et rettferdig omdømme for kunstnere og kunststudenter i Bergen. Men de er lojale mot kunstverket, og gjør sin plikt.
Svinge seg litt i dansen
I rommet innenfor har vi altså et lite rom der man ikke får mer igjen for pengene, slik man kanskje har blitt lovet av en og annen borgermester. Det eneste alternativ Elmgreen & Dragset gir til den som vil gjøre noe konstruktivt ut av situasjonen er å svinge seg litt på strippestangen. Problemet er at det sitter en bråte radikale museumsvokterkunstnere utenfor som kan se meg. Så jeg forsøker å gå på en tilforlatelig måte ut igjen, nikker til Christian Bøen før jeg spør om det er kjedelig å sitte slik. Han innrømmer at de ikke vil sitte hele tiden. Det er først og fremst på åpningen at alle vekterstolene er fullbooket. Av og til er det tomt. – Kult, tenker jeg. Da skal jeg gå tilbake og svinge meg litt i smug en torsdag morgen.
Utstillingens gullkorn
Så forlater jeg Elmgreen & Dragsets univers. Og siden det er festspillåpning, er et av byens beste rom for en offentlig samtale, nemlig Landmark, stengt. Bak lukkede dører sitter institusjonsledelsen, festspilldirektørens vikar, byrådspolitikerne og en og annen næringslivsrepresentant. Alle spiser sammen med Elmgreen & Dragset og Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon og Hennes Kongelige Høyhet Kronprinsessse Mette Marit. På menyen har vi dagens fra Bergen kretsfengsel: Potet og kjøttkaker.
Derfor har jeg kun to alternativer. Jeg kan gå ut i det øsende regnværet. Eller inn i Bergen Kunstforenings andre utstillingsarena, nemlig Galleri No.5. Der har Elmgreen & Dragset stilt ut nok en kunstner, nemlig Danh Vo. Han har fått betydelig større frihet enn kunstnerne fra Bergen. Den har han utnyttet på følgende vis: På den ene veggen har han hengt opp et stort fotografi av sine foreldre som endelig etter en lang ferd fra Vietnam ble forvandlet til turister i Hollywood. På den andre siden har han slått opp ulike brev og forordninger han har mottatt fra den danske stat og andre autoritetsinstitusjoner. Det første brev er sendt fra Københavns Politi. Der kan vi lese at Trung Ky-Danh Rosaco er inkalt til avsoning av noe som danskene kaller forvandlingsstraff. Etterhvert som vi leser brev og dokumentasjon forstår vi at soningen skjer gjennom ulike institusjoner.
Dette er gullkornet i årets festspillutstilling, og dersom Maihaugen har økonomi til det, bør de se på muligheten for å få dette svært dyrekjøpte kunstverket oversatt til norske forhold, slik at minoritetsspørsmål blir dekket på en fremragende måte i utstillingen Langsomt ble landet vårt eget. Såkorn må de finne et annet sted.
Konge for en dag
Når jeg vil ut av No. 5. er jeg stengt inne. Vakter hindrer meg i å gå ut, for nå skal de fengslede på Landmark løslates. Det er stille i det folkerike inngangspartiet når representantene for de nevnte institusjoner forlater åstedet. Til slutt kommer altså de kongelige. Jeg blir så glad og ivrig når de kommer ut. I det øyeblikket jeg ser Hennes Kongelige Høyhet Kronprinsessse Mette Marit, som jo har blitt forvandlet hun også, innser jeg at hun jo ikke lenger har lov til å ta seg en real fest i ny og ne. Hvilken straff. Takk og pris for at det ikke er meg. Nå venter jeg bare på at hun skal se meg, og at Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon skal se meg. Og at de skal hilse. Men det skjer ikke. Jeg føler meg som når jeg forsøker å vinke til en gammel venn som strener forbi på den andre siden av gaten. Jeg er sikker på at kronprinsparet føler meg, og de andre, som en slags vegg. Når de kongelige gir tegn til å gå, tar et par publikummere mot til seg og roper: – Ha det fint, da! Lykke på ferden. Og så ler alle litt av seg selv. Dette får meg til å huske på at Michail Bachtin røkte opp sitt eget arbeide om den tyske bildungsromanen på 17- og 18-hundretallet fordi han manglet sigarettpapir.
Where do you want to go today?
Åpningen er over, men jeg er invitert til et kveldsarrangement på Landmark. Det koster 100 kroner i inngang, men på billetten får man to enheter alkohol. Jeg forstår hvorfor det alkoholdrevne kulturliv tvinges på meg. Landmark er fortreffelig som arena for offentlig samtale, men det skal vanskelig gjøres å selge nok øl for å holde stedet i live. Så øl må Landmark bare pushe på meg. Problemet er at akkurat i kveld har jeg ikke lyst til å gå. Saken er at jeg er lei av måten Elmgreen & Dragset snakker om velferdsstaten på. Jeg tror jeg har hørt det før fra samtlige av de politiske partiene i Norge, en bråte med folk fra kunst- og kulturlivet, men ikke minst fra den rystede pekefingeren til Jon Alvheim. Nå skal den pensjoneres, og den kan godt sendes sammen med hele utstillingen til Maihaugen som et verneverdig monument over noe vi ikke driver med lengre.
– Møkkautstilling freser jeg til den kloke Sissel Lillebostad, som forteller meg at jeg må verne dette kunstverket mot mine egne fordommer. Gå i dialog, sier hun. Ja ja ja, jeg skal prøve, sier jeg, men nå gidder jeg ikke mer. Jeg har lyst til å gjøre noe annet. Jeg vil tilbake til det konseptuelle kunstverket The rfc 1149 event fra 28. april 2001. Jeg liker nemlig ikke karper. Jeg liker brevduer.
Bachtin, Michaeil: Rabelais och skrattets historia, s.7. Anthropos forlag, (1965) 1986
“Det er drivkraften som er selve drivkraften i gonzo-stilgrepet” Hæ? Og bensin er bensin? Er det kunstkritikk som er kunstkritikkens motor?
Problemet med gonzo-stilen er at den krever at man faktisk har noe å si, en “frykt og avsky” å spille på. Personlig synest jeg Tommy Olssons anmeldelse av Nobel-senteret i Morgenbladet var et interessant eksempel på godt og ondt: Som subjektiv anmeldelse av det norske kultur-eliten var den meget presis, den gjenspeilte perfekt minre egne følelser ved f.eks. Henie Onstad-åpninger, Kunstnernes hus, etc. Som anmeldelse av Nobel-senteret var den derimot slett, det var lite om struktur, materialer, symmetri eller mangel på, etc. (Det sto forøvrig et glimrende leserinlegg om dette uka etterpå, uten at jeg husker hvem som skrev det). Performativ skriving, om det er det det heter i disse dagene, er en subjektiv sjanger, og da bør subjektet være i bevegelse. For: Det er drivkraften som er selve drivkraften i gonzo-stilgrepet, det man ønsker å få fram er ens egen umiddelbare emosjonelle reaksjoner på situasjonen/kunstverket, og disse bør da helst være interessante om det skal unngå å henfalle til pjatt.
For å kommentere Melbys anmeldelse/tekst: Jeg synest de delene som omhandler selve kunstverket er bra, men at teksten kunne ha tjent vanvittig på å bli kuttet ned en smule. Hva er poenget med undring om hvilke krav Securitas eventuelt ville ha stilt ved deltakelse? Hvorfor ikke heller trekke linjer til f.eks. Fuck“em Vaktselskap i Oslo, eller til den kinesiske kunstneren på Samtidsmuseet som brukte nøyaktig samme grepet for et år siden (ca.)? Digresjoner og utlegninger er gonzo-stilens strukturelle grep, men dens strammhet er det som bestemmer dens kvalitet. Melby kan jobbe litt med strukturen og strammheten, men skriver bra. Er min dom. As if anyone cares ;-)
Her om dagen kom vi over Øystein Hauges anmeldelse av denne utstillingen i Bergens Tidende.
Tverrbakk mener altså at Melby med sin tekst har demonstrert hvordan kunstkritikken IKKE SKAL gjøres. La oss nå se på kunstkritiker Øystein Hauge, som var så lykkelig over å kunne delta i Tverrbakks forvisning av Melby til kunstpjatt.no, og se hvordan han står frem som et godt eksempel på hvordan den virkelig gode kunstkritikken SKAL se ut:
«En godtepose for kunstverdens nikkere«, av Øystein Hauge, Bergens Tidende, 26. mai. 2005.
http://www.bt.no/bergenpuls/utstilling/article371072
——-
(Teksten er tatt bort fra siden av redaksjonen, men den finnes i sin helhet hvis man følger lenken ovenfor.)
Tommy, takk for Morgenbladtipset der (hadde dessverre ikke sjanse til å få tak i nummeret den uken), og at Tverbakks tekst til slutt ble lagt ut som link i Nergaards svar. Forresten litt synd om designen legges om… liker den godt. Men Tiravanijaanmeldelsen den gangen provoserte, den var rent infantil, men jeg tror jeg var blitt blokkert på IP-adressen eller noe (unnskylder i så fall for hva jeg kan ha skrevet som blokkerte meg,) så jeg fikk aldri kommentert den mens jeg følte for det… om det var “performativ skriving” så var det uansett dårlig performativ skriving. OK, sklir ut i forskjellige tanker nå og bekrefter nettopp Tverbakks kritikk… det er ikke helt meningen… men stå på til alle! (Aller sist til hippetihopp: OK, men Hauge forsøkte i det minste å argumentere positivt for Goal m/venner den gang i Bergen… det er hyggelig nok at en kritiker vandrer ut og forsøker å forstå det kunstneriske aspektet ved et uttrykk man ikke kan lese seg til på kunsthistorie. Denne diskusjonen blir nok noe annet, den er mer politisk – og muligens personlig…)
Ok, en sista precisering då, innan vi tar ferie; Jag menar ju så klart inte att det finns en enda riktig läsning av en text – det finns givetvis lika många sätt att läsa som det finns läsare, och att fanskapet lever sitt eget liv vet jag också väldigt gott vid det här laget. Vad jag menar är att skribentens bakgrund inte ska behöva vara nödvändig information för att kunna läsa, även om specialintresserade givetvis checkar sånt i efterhand. Det är väl därför det finns presentationer av varje skribent på egna sidor här, antar jag.
I det ögonblicket man sätter upp definierade ramar kommer det alltid att finnas dom som överskrider dom, och jag tror det ska vara så. Men stort sett tror jag allting på det här nettstedet i alla fall utgår från en tanke om konstkritik. Att inte alla lyckas behålla kontakten med vad dom skriver om hela tiden – och det gäller också mig – är som förväntat. En av dom fina sakerna här är just det svängrum som tillåts – och lika självklart har det en slagsida som inte är lika kul hela tiden. Men jag menar att Melbys text här ovanför är långt över genomsnittet och ställer mig undrande till att den dras upp som exempel på en tendens till självcentrerad konstfientlighet.
Men jag tycker vi låter det ligga där så länge, jag ska gå och bada nu.
God sommer till deg og
Tommy
Der må jeg si meg uenig med deg Tommy. For det første er min opplevelse av tekst at den absolutt ikke står stille (for eksempel finner man alltid noen trykkfeil selv om man har lest korrektur 100 ganger, og får da fort en følelse av at teksten lever). Tekst endrer seg etter min mening hele tiden, i forhold til kontekst og leser. Ord er ikke noe absolutt, men farges av den som sier eller skriver ordene, i møte med dem som leser – og ikke minst i forhold til større historiske og geografiske kontekster.
Jeg forstår at du ikke vil oppleves som “gonzo kritiker”. Jeg mener primært å si at dine skriverier er svært interessante og orginale, personlige, og dermed vanskelige å kopiere.
På et sted for kunstkritkk (som tom har ordet i sin tittel) må og vil alltid det som skrives måtte stå i forhold til ideen om kritikk. Det betyr selvfølgelig ikke at man ikke kan utfordre grensene og konvensjonene for hva dette er. Men hvis det er eksperimentelle tekster man ønsker å utvikle , med utganspunkt i kunstverk og kunsthendelser, så er det kanskje dumt å kalle nettstedet for “kunstkritikk.no”? Igjen mener jeg at mange av tekstene på dette nettstedet har mistet kontakt med kunstverket, men det betyr ikke at tekstene er dårlige som tekster. Tvert i mot, mange er svært underholdende men hører kanskje hjemme under en mer åpen “heading”?
God sommer!
Camilla
Nå, sedan jag kom i skada för att mobba en dyslektiker på en annan tråd har jag liksom tappat lusten att kverulera alltför mycket, men ett par saker i Camilla Eegs inlägg måste tas upp innan jag stänger kontoret för sommaren;
1) Jag vill inte ha det på mig att jag är gonzo-kritiker, och har inte för avsikt att försvara en sån praxis; mina ambitioner sträcker sig en tanke längre än så. Men jag är inte blind och dum heller, jag ser ju vad som har hänt, och tar en grad av självkritik för dom värsta utbrotten – även om jag fortfarande menar dom kan vara på sin plats i enskilda tillfällen. Av min totala output kanske det rör sig om fyra-fem texter, och det är för det mesta kommentarer, snarare än kritik; gonzo-kommentator låter alltså mer riktigt, eller ändå mer fel.
2) Helt enig i din definition av performative writing.
3) Jon Refsdal Moes kritik av Rirkrit Tiravanija är enligt min uppfattning en av dom finaste texterna i arkivet, kanske den allra finaste, och den påföljande debatten också en av dom mest intressanta. Om det duger som kritik är mer osäkert, men det skiter jag i.
4) Jag lever fortfarande i villfarelsen att bokstäverna man skrivit inte flyttar på sig vad man än titulerar sig själv som – och strängt taget skriver jag ju bara under med mitt namn. När jag nu någon enstaka gång ska specificera brukar jag faktiskt underteckna med just “billedkunstner” – men så finner jag också inlägget i Morgenbladet mycket mystiskt; det som står det står ju om jag så är bankdirektör eller hallick; en text är en text är en text. Det blir lite som att gå på biblioteket och låna f.eks en bok av Nikolaj Frobenius, och bli så skummande av raseri över hur dålig den är att man måste få veta mer om honom, och då finner på nätet att han tidigare var redaktör för Vinduet, och se; då blir boken plötsligt bra! I cant have any of that – den som är läskunnig kan läsa, och min person är ganska ovidkommande så sett. Det får fan vara gränser för hur mycket man ska behöva lägga tillrätta.
5) Rosenborg vinner serien.
Som forholdsvis fersk leser av kunstkritikk.no er grunnlaget mitt heller tynt for å kunne uttale meg i debatten som Gunnar Tverrbakk startet i Morgenbladet. Men skitt au.
For meg virker det som om kritikkene på nettsiden skriver seg inn i en (om man ser litt vidt på det) felles kritikertradisjon. Helt klart en mer innfallsdrevet (i mange tilfeller innfallsdrevet “på liksom”) og subjektivt enn akademisk drøftende og teoretisk fundert tradisjon. Men pjatt er det jo ikke! Når det gjelder Grethe Melbyes tekst ovenfor, er det jo ingen av poengene som ikke hadde latt seg skrive inn i en mer formell akademisk artikkelform (til og med det spottende (men absolutt ikke sleivete) innledningspoenget hvor Melbye foreslår å sette opp utstillingen opp på Maihaugen, hadde fungert helt fint i en akademisk artikkel). Og det borger jo for en helt annen debatt enn den Tverrbakk som mener det INNHOLDSMESSIGE på kunstkritikk.no er pjatt har startet. Nemlig en debatt om form. Ingen kan med hånden på hjertet si at Melbye ikke har tatt Elmgren/Dragseth-utstillingen på alvor eller at hun ikke har gitt poengene sine tilstrekkelig bakgrunn i selve verket eller at det ikke ville vært mulig å diskutere de samme tingene hun gjør med utgangspunkt i en kunstteoretisk diskurs og gi det hele en fjong akademiadrakt. Men hun har altså valgt å skrive kritikken i førsteperson og en personlig tone.
Disse to sjangrene (personlig vs. akademisk) representerer ikke noe nivåforskjell i kvalitet i seg selv. I en pjattekonkurranse er jeg jaggu ikke sikker på hvilken av de to formene som ville vunnet. Spørsmålet er hvilken som hører hjemme på kunstkritikk.no. For velges må det jo hvis ikke nettstedet skal fremstå som totalt schizofrent. Og for meg virker valget klart. Skriv personlig, skriv subjektivt, skriv morsomt og sleivete. Men for Guds skyld: skriv med substans.
Kjære kritikere
Etter å ha lest flere debatter her på siden det siste halvåret, jeg sikter spesielt til dialogen i kjølevannet av Jon Refsdal Moes kritikk av Rirkrit Tiravanija i Paris samt ovenstående, har jeg inntrykk av at en rekke av skribentene på dette nettstedet interesserer seg for genren “performativ writing”. Jeg har selv en MA i Performance Studies, hvor utviklingen av denne genren er et sentralt tema. Min oppfattelse er at mange ikke vet helt hva de snakker om, men tror at det er en genre som åpner opp for ubegrenset frihet i forhold til subjektivitet og fri fabulering. Dette er ikke tilfellet etter min mening. Performativ skriving dreier seg om å blande inn subjektive erfaringer og frihet fra et klassisk vitenskapelig og teoretisk ståsted, tom. fabuleringer men uten å miste tråden i forhold til det objektet det skrives om. Det dreier seg om å gå fra en analytisk tilnærming, til å snakke om erfaring, deltagelse og en refleksiv bevissthet om disse. Jeg mener at man må passe seg så man ikke mister fokus for hvorfor man skriver i utgangspunktet. Mye av det som ligger her på sidene virker noen ganger nokså selvsentrert.
Tommy Olsson skriver på en svært god måte, og har funnet sitt uttrykk. Å kopiere dette er ikke lett fordi det har så mye med både Olsson som kunstner og person å gjøre. Likevel har også Olsson noen ganger et problem i forhold til å diskutere kunsten/ kunstneren. Men han redder seg inn på et godt språk og en grunnleggende respekt for kunsten, noe som av og til ser ut til å mangle hos en del andre. Etter min mening har Olsson en kunstners blikk når han opererer som kritiker, og spørsmålet er om det ikke ville være enda mer interessant å lese hans betraktninger hvis han undertegnet nettopp som kunstner (i tråd med den kommentar som stod i Morgenbladet sist helg med hensyn til hans omtale om åpningen på Nobels Fredssenter),og ikke som kritiker? En kunstners betraktninger på kunst er jo interessant i seg selv, og det er i kraft av hans kunstneriske tilnærming at han opererer som “gonzo-kritiker”. Det første kriteriet for en kunstkritiker (som ikke er kunstner) må jo være et minimum av kompetanse innenfor kunstfaget. Enhver akademiker i et hvilket som helst humanistisk fag burde ikke være nok kvalifikasjon.
Camilla Eeg
Les Øystein Hauges “window down whole piece-anmeldelse” i Bergens Tidende http://www.bt.no/kultur/article179641
Den er kort.
Men han har ikke peiling. Hørt om whole-piece noen gang? Hvis de andre kritikkene av Hauge holder samme standard, da syns jeg han bør telle til hundre før han kritiserer andre kritikere for å være udugelige.
Ah, visst, vi tar väl för givet att alla läser Morgenbladet kanske; Tverbakks kommentar återfinns på sidan 26 den här veckan. Hauges rätt här ovanför.
hmm… hvor er den kommentaren fra tverbakk & hauge som dere diskuterer? (mulig jeg er helt blind…)
Käre kollega, Grethe Melby.
Efter att Per Gunnar Tverbakk tok bladet från munnen….såg jag mig manad att faktiskt läsa dom texter han hänvisade till; Arne Stavs milt sagt viljelösa betraktning om Kyss Frosken, plus den påföljande, helt jävla hjärndöda «debatten» (något av det mest livsledaframkallande jag någonsin haft oturen att läsa) – och din kritik av Elmgren/Dragseth. Härunder får jag också veta att jag är ett forebilde – något som både chockerar och smickrar, och ofrånkomligen leder till en självkritisk reflektion. Det har egentligen inte så mycket med själva texten att göra – den är helt fin, och jag ställer mig undrande till vad det är som är fel i Tverbakks och Hauges läsning av den. Kanske det är meningen att man slaviskt ska underkasta sig Elmgren/Dragseths status som untouchables? Och att det sen inte spelar någon som helst roll hur bra man skriver? Men, bortsett från det – för aktiv dödshjälp är faktiskt motiverat lite varstans både inom konsten och kritiken av den, och inte bara där – så går det inte att komma ifrån att Tverbakk generellt har en viktig poäng. Det har faktiskt på gott och ont utvecklat sig en form av gonzo-kritik på dom här sidorna – och jag får väl ta min del av ansvaret för det, även om jag i ärlighetens namn försöker begränsa den slags tendenser i mina egna texter. Men det låter sig inte alltid göras, och av och till är det fan på sin plats. Fördelen med att inta en kamikazeliknande attityd och skriva i förstaperson är, bortsett från att det är enkelt om man har anlag för det, att det faktiskt blir läst av fler än den lilla sektliknande formationen skalliga unga män med briller. Den sorgligt uppenbara nackdelen är att det nästan automatiskt genererar stora sjok av komplett osakliga inlägg av folk som uppenbart har gott om tid och inga vänner. Att svara på dom, som Arne Stav gör in exelcis – hälften av inläggen består av hans svar – är bara dumt, för då tar det aldrig slut; och situationen Tverbakk beskriver; ett rølpete chatroom, blir effekten. Dom texter på kunstkritikk.no som har fler än 10 inlägg – och då bortser jag från diskussionerna runt akademierna – är så gott som alltid trådar som urartat på det här viset; man ska ha uppnått en viss grad av blackout-fylla och livsäckel för att känna sig manad att delta. Idel pseudonymer och interna skämt. Men det händer så klart, som ovan, att man känner sig tvingad att besvara ett eller annat irriterande utbrott. En annan uppenbar risk är så klart att man helt råkar sjabbla bort det man egentligen ska skriva om i alla excesser och alternativa händelseförlopp, men det är också, uppriktigt sagt, emellanåt helt på sin plats. Jag har läst din kritik av Elmgren & Dragseth ett par varv nu, och kan inte se vad som gör att den kvalificerar som exempel på en degenerering av det slag som Tverbakk och Hauge beskriver; tvärtom fann jag den både välskriven, insiktsfull och underhållande. Men vi rör oss i ett landskap av fallgropar; när kritikern blir viktigare än det som ska kritiseras har vi ett potentiellt problem, och om det sker för ofta blir problemet akut. Det jag egentligen vill säga är att vi alla bör luta oss tillbaka och begrunda detta i fem minuter innan vi fortsätter som vanligt. Att sedan Hauge bara skriver för att hålla sig i livet får väl stå för honom; en del av oss är trots allt motiverade av andra faktorer. Vore jag intresserad av min överlevnad hade jag definitivt gjort något annat; karriär, till exempel. Som överlevnadsstrategi är konstkritik lika fruktbart som att dränka en sill, och det borde ta mig fan Hauge veta vid det här laget. Korruptionen befinner sig stort sett någon annanstans i systemet.
Kjære kollega, Grethe Melby.
Etter at Per Gunnar Tverbakk tok bladet fra munnen og forviste festspillkritikken din til Kunstpjatt.no ber jeg til fagets gud at sluttstrek er satt. De av oss som daglig investerer tid og tanker i denne stadig mer korrupte sjangeren vet at kunstkritikkens overdordnete mål i dag er å holde seg selv i live. Elmgreen/Dragseth anmeldelsen på kuntkritkk.no ligner mer på aktiv dødshjelp.
innlegg av: Øystein Hauge
Ja da gikk det et par dager, og det er bare å konstatere at ingen meldte seg på en diskusjon om hva man forventer av kunstkritikken utover at den er lang eller kort.
For det første, anti, syns jeg kanskje du kunne si noe mer interessant selv.
For det andre synes jeg godt man kunne gi mer av både ris og ros, og kanskje til og med starte en liten diskusjon om hva man forventer av kunstkritikken utover at den er lang eller kort – hvor kort gjerne er kunstnernes krav, mens lang gjerne er kunsthistorikernes.
For det tredje skal jeg forsøke å starte en med å si at jeg har to forbilder – og at det kanskje er fordi jeg leser for lite kunstkritikk. Men uansett. Det ene forbildet heter Marit Strømmen. Det andre heter Tommy Olsson. Forsøkene deres er alltid preget av et høyt ambisjonsnivå og stor fallhøyde. Så får det være at de av og til stuper i bakken. For heller det enn det jevne, safe og korrekte.
Klikk “page up”, anti, og se at Grethe Melby har utmerkede observasjoner og refleksjoner omkring Elmgreen/Dragset. Selv syntes jeg den utstillingen passet best for en solskinnsdag – en dag når du ikke ønsker å tilbringe for mye tid inne i et dunkelt galleri. I Venezia har den nordiske paviljongen fullt og helt tatt hensyn til dette. Der rimer “vis” på “is”. Altså som i iskrem eller hvitvin med is i. Selv om det jo må innrømmes at vis også kan rime på andre ting. Pris? Glis?
ja her suser det avgårde med internt ros og ris !? aller fineste karat.. hopp og sprett og spring osv.
har dere ikke noe mer interessant å si ?
Støtter deg fullhjertet om det, Gretchen. Kjartan Slettemark er jo ingen kunstner for evigheten, men det tror jeg ikke han tror på selv, heller. Likevel har han sin funksjon, og mannen er ikke så nedlatende og egosentrisk dum og forstokket som Nerdrum, Sand-brødrene & co.
Det var bare det jeg ville si, og så tror jeg vi to kanskje skal ta en veldig laaang prat over en kaffelatte ved anledning. Kunst-Norge trenger et par intelligenser som legger sine brains i et felles bløtt og gjør et løft. Ellers blir jo alt bare sportsaviser eller Harald Flor.
Arnie
PS. Jeg må få lov til enda en gang å fremholde at anmeldelsen din av Elmgreen/Dragset i Bergen er av aller fineste karat.
Ja da er det bare å bukke, nikke, neie og snu meg omkring, Arne Stav. Danse med deg med hopp og sprett og spring om vi treffes.
Når det gjelder Slettemark, så er ikke mitt poeng at mannen ikke duger, han er dugelig. Det jeg er lei av er at hans navn alltid inngår i en generell klagesang over Nasjonens begredelighet, og at vi gjerne finner han på utpust, mens navnet Jan Erik Vold er å finne på innpust. Er så trøtt på det, bare.
Ellers. Det tok sin tid å skrive den teksten. Timelønnen er på sweatshop-nivå. Behovet for en kvalitetsreform er påtrengende
Jwg har ingen slags vansker eller anfektelser, Grethe, med å svelge de aller fleste av karamellene, alternativt kamelene, dine. Dette skulle jo bare mangle.
Slettemark-aversjonen din reserverer jeg meg derimot mot, men det har nok med generasjonskløfter og aldersmotsetninger å gjøre. Vi to er født på hver vår side av minst to verdenskriger.
Men jeg gjentar meg selv gjerne igjen, Grethe: Det tekststykket som vi her får fra deg om Dragset og Elmgreen er kontant, opplysende, og en i enhver forstand innertier.
Stav
Arne Stav. Takk for at du roste min kritikk. Jeg kan dessverre ikke rose din om Kyss Frosken. Jeg er enig med Leif Magne Tangen som i kjølvannet av din kritikk mener at kritikken er for kort og for lite utdypende. Jeg synes heller ikke du benytter deg av mulighetene kunstkritikks nettsider byr på, nemlig å utdype i kommentarfeltet. Hvorfor kaste tiden bort på en nerdete orddelingsdebatt? For så å si at man dessverre ikke har ressurser til å gjøre annet enn å skrive kort? Bruk kreftene riktig, sier jeg da.
Dersom det er sant at Ane Hjort Guttu har fremmet et krav om kortere kritikker, så er hun urimelig. Kravet burde bestå i bedre kritikker. Men istedet er det altså kvantitet, ikke kvalitet fra kunstkritikken en kunstner etterlyser. Hvis så, da sier jeg “henne om det”. Jeg tror ikke kunstnere har vondt av å øve opp leseferdighetene – og den beste trening er litt lengre tekster. Korte kritikker finner vi i dagspressen.
Jeg merker at jeg er blitt litt lei av å høre at Kjartan Slettemark er en av våre helter. For all del. Slettemark er en artig kar. Men da han plasserte sitt kunstverk på Universitetet i Bergen i mine tidlige studieår, var dette et slags monument laget av oppvaskbørster og sånn, så sto vi og så på dette og sa at dette var da ganske kult og kreativt, for det er Slettemark, men det som er enda kulere er at Slettemark visstnok reiste til USA med et pass der bildet var av Richard Nixon med skjegg. Og så lo vi litt. Men det var ingen som gråt da Slettemarks monument ble fjernet. I grunnen var det ingen som la merke til det. Noen vil vel i dag spørre om det var Torbjørn Jagland som hadde agert som kurator. Men i dette tilfellet tror jeg det var desinteressen verket skapte som fjernet det. Meget mulig jeg tar feil her. Jeg husker så dårlig.
Din tale for at vi skal ha medfølelse med Slettemark, fordi han måtte flykte fra det fordummede Norge til det opplyste Sverige, samtidig som du snakker som en litt eldre herre, trist og lei fordi du ikke flyktet med, renner altså ikke varmt inn i mine ører. For det første er det jo ikke sant at nordmenn er så teite mens livsvilkårene for kunstnere og kritikere er så mye bedre i Sverige. For det andre er Slettemarks strategi bokstavelig talt lettbeint, han har løpt, og siden 90-tallet har alle nikket når noen tar beina på nakken, fordi det har vært korrekt å si at mennesket har føtter ikke røtter. De som har valgt å bli, er blitt beskrevet som treige snegler uten evne til å bevege seg en millimeter. For det tredje er det noe selvdestruktivt over å si noe slikt, du er jo selv en del av dette trege Norge, du snakker jo dritt om deg selv. Hvorfor gjør du det?
Å forvandle Slettemark til en stakkars flyktning som er jaget fra landet er altså etter min mening ikke en riktig beskrivelse. Han er en mann som har sett seg om etter bedre livsvilkår, han er en utvandrer og en innvandrer. Det er ikke så mye heroisk over det. Det er helt streit og helt greit, og helt på linje med Sune Nordgren, som har funnet det betimelig å plassere seg i Norge.
Dette var en bra tekst Melby! Gratulerer. Beste jeg har lest her på sidene.
Meget velturnert og fornøyelig. Og med underliggende alvor. Fortsett sånn.