En tiltagende nostalgisk kunsthistoriker, som meg selv, vil alltid mene at alt var bedre før – også utstillingsåpningene. Ta for eksempel åpningen av Yves Kleins Le Vide på galleri Iris Clert i 1958. En ting var den pompøse forhåndsomtalen i tidsskriftet ZERO der Klein proklamerte at maleriene hans nå var usynlige, men at han kom til å vise dem på en klar og tydelig måte på den kommende utstilling. En annen ting var selve arrangementet; inn i det hvitpigmenterte (nesten) tomme utstillingsrommet slapp kun grupper på ti inn av gangen, mens det resterende galleriet var stappfullt og en folkemasse på 2500 til 3000 eksistenser stod og stampet i gaten. For å øke spetakkelet hadde Klein hyret inn to vakter fra Republikaner-garden som skulle holde vakt i fulle regalier. Nok en rekvisitt var de blå cocktailene som gjestene nippet i hele kvelden, som gjorde at de urinerte «kleint blått» dagen derpå. I dagene etter åpningen fortsatte folk å komme. Noen tilbrakte timer i det lille tomme rommet uten å si et ord, andre begynte å skjelv, andre igjen brøt sammen i gråt. Det var, med Kleins ord, «en total og komplett suksess».
Like høy skandalefaktor kan man neppe forvente seg under vårens åpningene i norske gallerier, kunsthaller og museer. Størst spenning knyttet det seg kanskje til Vi lever på en stjerne som åpnet på Henie Onstad Kunstsenter sist torsdag, siden det er den første store utstillingen som tar avsats i terrorhandlingene 22. juli 2011. De som spådde at hendelsen ville bli det sentrale omdreiningspunktet for norsk kunst etter 2011, viste seg å ta feil. Kunstnerne som har beskjeftiget seg med temaet har til nå vært få. Affektene og stridene har i stedet dreid seg om to kunstverk som aldri var ment å kommentere saken, nemlig Vanessa Bairds veggmalerier i Regjeringskvartalet og Tori Wrånes’ barnehageskulptur i Kristiansand. Det var med andre ord et tilsynelatende magert, men samtidig betent felt Henie Onstad beveget seg ut i da de etterlyste forslag til verk som kunne belyse terroren.
Utstillingens ambisjon var, i følge presseskriv, å utforske begrepene normalitet og ytring i lys av terroren. Et grep som på ingen måte var overraskende med tanke på at den heftigste konflikten i norsk offentlighet i kjølvannet av terrorangrepet har dreid seg om i hvilken grad fenomenet Anders Behring Breivik bør forklares ut fra ideologiske eller patologiske parametere. Nå som utstillingen har åpnet viser det seg at tematikken er en helt annen, mer vidtfavnende men kanskje også mer diffus (se anmeldelse av Stian Gabrielsen). At Fritt Ord har samarbeidet med Henie Onstad om utstillingens idé og gitt hele 3 millioner kroner til utvikling av 15 nye arbeider indikerer at institusjonen har tatt skrittet fra passiv finansiell støttespiller til aktiv utstillingsprodusent. Tilsynelatende paradoksalt, men helt i tråd med Fritt Ords grunnidé om å støtte ytringsfriheten per se, er det at institusjonen også har bidratt med penger til høyreradikaleren Peder Nøstvold Jensens (Fjordmans) kommende bok om hvordan han, som ideologisk premissgiver for Behring Brevik, opplevde tiden etter terrorangrepet.
Ytringsfrihet er også et nøkkelord på Museet for samtidskunst denne våren. Utstillingen Grip friheten! Take Liberty! som åpner 11. april er laget til Grunnlovsjubileet. Med tre jubileumsutstillinger på to år er Nasjonalmuseet i ferd med å forvandles til et nasjonalt jubileumsmuseum. At store deler av utstillingsprogrammet styres av museal minnesmerkeslogikk er ikke helt problemfritt. En ting er at utstillingene beslaglegger store deler av visningsflaten, og dermed griper inn i museets mulighet til å utvikle en helhetlig programprofil (grunnlovsjubileet avføder typisk nok hele fem utstillinger). Verre er det når museet kaster seg over jobben uten noen form for kritisk distanse, slik vi var vitne til i utstillingen Kongelige reiser i 2012. (Merkelig nok ble det ingen prinsipiell debatt om hvorvidt Nasjonalmuseet faktisk burde brukes til å legitimere monarkiet.) Et så servilt grep ville være umulig i forhold til enhver annen samfunnsinstitusjon, men med gruppeutstillingen Grip friheten! Take Liberty! synes museet å ha gjenvunnet et slags kritiske fotfeste. Målet for utstillingen er å reflektere over, tolke og kommentere de filosofiske og politiske idealene fra 1814 i et samtidsperspektiv, med utgangspunkt i verk som tematiserer demokrati, nasjonal identitet og personlig frihet. Kunstnerlisten er preget av velkjente navn som Jeremy Deller, Gardar Eide Einarsson, Matias Faldbakken, Marianne Heier, Susan Hiller, Superflex, Rirkrit Tiravanija og Ai Weiwei.
Parallelt viser museet den retrospektive utstillingen Aase Texmon Rygh. Modernisme for alltid! Texmon Rygh, som er still going strong i sitt 89 år, var den første nonfigurative skulptøren i Norge. Hennes arbeider er både koblet til konkretismen og den mer organiske, referensielle delen av modernismen representert ved kunstnere som Gabo, Brancusi, Giacometti, Hepworth og Moore. Kunstkritikks ikke-norske lesere vil kanskje huske Texmon Ryghs mindre skulpturer fra siste Documenta der de tronet på en lav pidestall i Ottoneum. Med en stor retrospektiv mønstring av arbeider skapt gjennom seksti år, går det an å håpe på en inngående undersøkelse av dette kunstnerskapets plass i norsk og internasjonal modernisme. Pressemeldingen fra museet er nedslående lesning i så måte: Her står det at man skal fortelle historien om en av Norges første modernister, noe som indikerer at vi står foran nok en utstilling med Christian Krohg, eller noen av de andre norske kunstnerne som i 1880-årene begynte å eksperimentere med Manet- og Courbert-inspirert fakter.
Astrup Fearnley Museet, den siste av de tre store institusjonene for samtidskunst i Oslo-området, har de senere år ikke vist noen overveldende interesse for den norske samtidskunsten. Siste stunt var den noe lemfeldig sammenraskede mønstringen Lights On. Et mer passende navn ville ha vært Lights off, for etter utstillingen ble lysene slukket for den norske kunsten. Denne vinteren og våren er de tent igjen; det begynte med en Bjarne Melgaard-mønstring, og fortsetter med den dansk-norske duoen Elmgreen & Dragsets utstilling Biography som åpner 21. mars. Skal man tro museets forhåndsomtale dreier det seg både om en midlife retrospective og en lek med selve utstillingsformatet, som duoen i følge museets hjemmesider alltid har betraktet som «et verk i seg selv med alle dets narrative, koreografiske og sosiale muligheter».
De to kommunale Oslo-museene Vigeland- og Stenersenmuseet satser denne våren på relativt etablerte navn. Vigeland-museet innvier i mars en ny, stedsspesifikk monumentalskulptur laget av Anders Sletvold Moe, kalt Passages of reflection. Stenersenmuseets første utstilling av året er Sverre Koren Bjertnæs’ soloshow Nervous fluids som åpnet i slutten av januar. Med nesten 300 arbeider som spenner fra tegning, foto og video til treskulptur spikket på Sri Lanka, er dette Bjertnæs’ største utstilling til dags dato. På tross av at utstillingens visuelle ledemotiv synes å være kunstnerens besettelse av sin unge kjærestes ytre, bedyrer han i et intervju med Aftenposten at han har vendt det han kaller «usunn kunst» ryggen. Museets neste utstiller, svenske Carl Fredrik Hill (1849-1911) hadde ikke den samme muligheten til å kokettere med «sykt» versus «friskt» etter at han fikk diagnosen paranoid schizofren psykose i 1878. Til gjengjeld skapte han etter et fem år langt opphold på en psykiatrisk klinikk langt mer radikal og skjellsettende kunst enn Koren Bjertnæs. Med sin granskning av menneskesinnet peker Hill, som det står på museets hjemmesider, frem mot kunstnere som Edvard Munch og mot surrealismens vektlegging av spontanitet og galskap i utforskningen av det ubevisste. Utstillingen Ennå hersker jeg tungt over avgrunnens dolk åpner 11. april.
Litt før, nærmere bestemt i slutten av februar, åpner også Prosjektrom Stenersen i det som tidligere var museets kafe. Det vil bli drevet av Institutt for degenerert kunst (IDK) som legges ned som kunstprosjekt, men gjenoppstår som kunstnerdrevet galleri. Bakgrunnen for prosjektet er i følge museet det faktum at det på 2000-tallet har vokst frem en sterk og dynamisk undergrunnsscene i Oslo, som i liten grad har nådd frem til et bredere publikum. Ved å overlate deler av lokalet til IDK ønsker museet å gå i dialog med denne kunstnerdrevne scenen. Institutt for degenerert kunst, det vil si Anders Nordby, Eirik Sæther og Arild Tveito, bedyrer på sin side at de vil drive visningsrommet uavhengig av museet, og håper på «en type kamp om definisjonsmakt i forhold til hva prosjektet er – oss og institusjonen imellom».
På Kunstnernes Hus åpnet sesongen i begynnelsen av januar, med Jesper Alværs introverte klagesang over sosialdemokratiets forfallsfase Mor, kjære mor (anmeldt av Maria Moseng). Senere på vinteren, nærmere bestemt 28. februar, er det klart for In These Great Times – et litt uvanlig utstillingskonsept i, iallfall i norsk sammenheng, i den forstand at det dreier seg om en hyllest til Karl Kraus (1874-1936) – den galgenhumoristiske satirikeren, dramatikeren, poeten og eneveldige redaktøren for Die Fachel. Utstillingen, som er kuratert av François Piron, er i følge presseskrivet «en utstilling av holdninger, en feiring av det onde, en påstand om kunstens egenart, negativitet og evne til å ta del i det virkelige og ikke bare virkeligheten». Selv sparket Kraus i alle retninger og angrep alt fra dobbeltmoralen, korrupsjonen og laissez-faire-økonomien i Det habsburgske riket til psykoanalysen, zionismen og pan-germanistene. Med utbruddet av første verdenskrig og etter hvert fremveksten av fascismen var det duket for nye kamper. Et svakt gjenskinn av Kraus’ litterære strategier kan gjenfinnes i dagens post-konseptuelle kunst, som bruken av montasje, inkluderingen av dokumentasjon og détourment av sitater. Om arbeidene til de medvirkende kunstnere Thomas Bayrle, Victor Boullet, Paul Chan, Ane Hjort Guttu, Jenny Holzer, Kristine Kemp, Per-Oskar Leu, Adrian Piper, Lina Selander, Mladen Stilinović og Sturtevant, faktisk kan sies å formilde en «krausiansk» ånd vil tiden vise.
På Unge Kunstneres Samfund (UKS) åpner utstillingssesongen først 21. februar med Ivan Galuzin. I følge UKS’ hjemmeside er Galuzins hovedtema fortsatt menneskekroppen og det den produserer, et tema som løftes til samfunnsnivå idet det knyttes til vår samtidige konsumpsjon av varer, underholdning og dop. Denne gangen vil kunstneren nærmes seg kroppstematikken via store lerreter som åpner for en lek med avtrykk, spor og navn. I begynnelsen av mai følger nok en soloutstilling – UKS’ fortrukne format dette året – med Synnøve G. Wetten. Kunstneren som er medlem av den aktivistiske queer-bevegelsen Trans Panthers, vil til utstillingen skape et «arkiv» over fiktive og reelle figurer med ambivalent kjønnsidentitet (urbefolkning som opererer med flere enn to definerte kjønnskategorier, drag-artister etc.).
De viktigste kommersielle galleriene i Oslo – OSL contemporary, Galleri Riis, Peder Lund, Galleri K og Standard – synes å videreføre etablerte profiler. På OSL begynte sesongen allerede 17. januar med Kristian Skylstads heftige flekkmaleri i utstillingen Avid Aberrations. Gjennom å helle, dryppe, kaste og spraye farget blekk på papir fremstår Skylstad som nok en fascinert dyrker av tilfeldigheten som kompositorisk prinsipp, en strategi som har løpt som en løssluppen tråd gjennom avantgarden fra André Bretons dager. Hos Peder Lund ytterst på Tjuvholmen fortsetter pendlingen mellom fotohistoriske tilbakeblikk og nåtidsaktører. Først opp på veggen er Brancusis enigmatiske fotografier av egne skulpturer, som aldri tidligere har vært vist i Norge.
Også i Gamlebyen, der gentrifiseringen har skutt fart de siste årene, blir det en travel gallerivår. VI, VII, som i høst flyttet til nye lokaler i Oslogate, starter sesongen med en utstilling med kunstnere fra galleriets egen stall. I begynnelsen av mars inntar det tyske kunstnerkollektivet Jochen Schmith galleriet. Kunstnerdrevne NoPlace som har holdt til i bydelen i flere år nå, fortetter sin profil preget av hektiske utstillingsskift og unge navn. Førstemann ut på vårens utstillingsprogram var Jason Havneraas. For øyeblikket vises Johan Øvergård, og senere følger blant andre Sten Are Sandbeck, Kristine Øksendal, Janne Talstad, Munan Øvrelid og Johanna Ellen. På Grønland åpnet det kunstnerdrevne galleriet 1857 dørene 17. januar. Galleriet, som holder hus i et tidligere betongtrelastlager med katedral takhøyde, har tidligere vært stengt vinterstid på grunn av kulden. Denne vinteren trosses minusgradene med utstillingen Fever Thread der kunsten først og frem er poesi i glass og ramme montert i et varmelampeglødende skur (anmeldt av Stian Gabrielsen).
Rett utenfor Oslos grenser varter også Akershus Kunstsenter opp med grunnlovs-bonanza. Med tanke på at det er et relativt lite kunstsenter som står bak, må det kalles en ambisiøs satsning med tre utstillinger som finner sted på hhv. kunstsenteret, på Eidsvoll Verk, samt fasaden på Oslo Sentralbanestasjon og i Lillestrøm by. Mønstringen som er kalt 1814 Revisited – The Past is Still Present åpner 10. mai, byr på en lang kunstnerliste med navn som Kjersti G. Andvig og Lars Laumann, Lene Berg, Ane Hjort Guttu, Trond Hugo Haugen, Ane Mette Hol, Hilde Maisey, Pierre Lionel Matte og Morten Slettemeås. Lengre sør på F15 utenfor Moss kan man se frem til Susan Philipsz’ første større prosjekt i Norge. Lydkunstverket The Distand Sound vil bli vist på ni forskjellige steder i Norge, Sverige og Danmark fra slutten av mai, og tar utgangspunkt i kysten som geografi og kulturhistorie. Så får man bare krysse fingrene for et like sterkt møte mellom sted, historie og lyd som på Documenta 13. Der ble publikum geleidet ut på den ytterste tuppen av en jernbaneplattform som hadde vært brukt til jødedeportasjoner under 2. verdenskrig. Stående i dette ingenmannslandet ble man uforvarende rammet av støtvise brokker av Study for Strings skrevet av Pavel Haas – en strykekvartettenstykke som ble uroppført i Theresienstadt, mellomstasjonen for Haas, før han ble sendt videre til Auschwitz for å dø.
Elendig økonomi til tross holder kunsthallene i Kristiansand og Stavanger dampen oppe. I Kristiansand åpnet sesongen 1. februar med separatutstillinger med nederlandske Regien Cox og britiske Tony Higginson, begge er bosatt på Sørlandet. Hos Cox mikses readymades med tekstil, og det maskinelle med musikk. Mens Higginsons malerier bringer tankene til gatekunstens sammensveising av tekst og bilde. I Kunsthall Stavanger er det feminisme for alle penga. Det begynner med Eline Mugaas, Elise Storsveen og Kunsthall Oslos store graveutstilling Hold steinhårdt på greia di som ble vist i Oslo i fjor vinter, og som kartlegger hvordan feminismen bidro til å endre samtidskunsten i perioden 1969-89. Samtidig vises også Wynne Greenwood og K8 Hardys prosjekt New Report – en feministisk «nyhetsstasjon» (som sender i form av video og performance) som har solgt seg inn hos publikum under sloganet «Pregnant with Information». Nyhetsprofilen skiller seg en smule fra kjente nyhetsstasjoner som CBS og Fox News, siden nyhetene som formidles primært handlet om kunstnernes personlige relasjoner, samt kulturelle og lokale events.
På Bergen Kunsthall åpnet vårens program 17. januar med The Otolith Groups utstilling In the Year of the Quiet Sun og Eric Baudelaires The Secession Sessions. Hovedverket i Baudelaires utstilling, som bare står til 16. februar, er filmen Lost Letters to Max. Med utgangspunkt i lilleputtlandet Abkhasia på Svartehavets østkyst, reiser kunstneren spørsmål om hva som utgjør en stat, men verket handler i følge vår anmelder Rasmus Hungnes like mye om de etiske og narrative valgene knyttet til det å gjøre et politisk ladet portrettintervju. Uken etter åpnet Entrée Korsmos ugressarkiv av Kristin Tårnesvik og Espen Sommer Eide, basert på biologen Emil Korsmos (1863-1953) svært detaljerte samling av ugress innhentet i løpet av et langt forskerliv viet bekjempelse av denne negativt bestemte plantekategorien.
På Trondheim Kunstmuseum har Pontus Kyander, som forlater direktørposten i slutten av februar, etterlatt seg et spenstig vårprogram. Det ble innledet 25. januar med to utstillinger, der den første er en presentasjon av den britiske regissøren og billedkunstneren Derek Jarmans (1942-1994) Black Paintings. Skapt mot slutten av livet uttrykker disse bildene ikke bare Jarmans fortvilelse over aidsinfeksjonen som tæret ham opp, men speiler også en slags poesi og humor. Det andre prosjektet er den albanske kunstneren Adrian Pacis nyproduserte film The Column – i følge museet hjemmesider «en parabel fra vår globaliserte samtid, hvor produksjon og transport flyter sammen samtidig som enkeltmenneskets verdi forminkes». I tillegg får man se et større utvalg av Pacis videoarbeider, fotografi mm. i det som er den første omfattende visningen av hans verk i Norge. En liten kuriositet for den mer nerdete delen av publikum, som meg selv, er Art, Anarchy and Apostasy som åpner 22. februar. Utstillingen rekonstruerer noen av aktivitetene og utstillingene i og omkring bokhandelen Better Books som var et samlingspunkt for avantgarden i London på 60-tallet. Men den utstillingen som får flest trøndere opp av «go’storn» er nok mønstringen med bysbarnet Ane Mette Hol som åpnet nå på lørdag. Her vil utvalgte verk av Hol settes i spill med verk fra museets samling.
