Med jevne mellomrom stokkes kortene på Bergens kunstscene, og én gruppe aktører forsvinner mens andre kommer til. Våren 2018 er det institusjonelle landskapet nok en gang endret, med nye direktører på Hordaland Kunstsenter (HKS), Bergen Kunsthall og KODE. Denne gangen ledsages omrokkeringene av endringer i Bergen kommune, der Kulturetaten nå skal iverksette en ny, tiårig Kunstplan som setter kunstneren – ikke institusjonen, ikke publikum – i sentrum av «et internasjonalt orientert kulturliv». Hvor progressivt dette enn er fra kommunens side, kan man ikke unngå å spørre seg om det er mulig å opprettholde et slikt kunstnersentrert perspektiv i en større og mer sammensatt politisk virkelighet.
I begynnelsen av 2018 ble det etablert tre nye, uavhengige gallerier i Bergen, og samtlige hevder å være kunstnerorienterte (fremfor kurator- eller publikumsorienterte). Disse tre nykommerne er Palmera (skrives «p a l m e r a»), drevet av Tatiana Lozano, Slakt, drevet av Numi Thorvarsson, og atelierfellesskapet, verkstedet og galleriet Aldea, etablert av Cameron MacLeod og Magnhild Øen Nordahl. Disse prosjektene er de siste i en historisk linje av kunstnerdrevne visningssteder som etter hvert har blitt «profesjonalisert» – slik styret til HKS formulerte det da de tidlig på 2000-tallet besluttet å ansette en kurator som direktør.
Bergen Kunsthall ble startet i 1839 som en medlemsorganisasjon, det samme ble HKS i 1976, og begge hadde til hensikt å synliggjøre sine medlemmer både lokalt og internasjonalt. I dag er Kunsthallen en av byens vesentligste kuratoriske plattformer, snarere enn et sted for kunstnerisk eksperimentering.
Prekaritet som verdi
I motsetning til museer og offentlige institusjoner, befinner de kunstnerdrevne plattformene seg alltid i nået, og arbeidet som legges ned er som regel ubetalt. Programmeringen er ofte improvisert, og det er ikke uvanlig at finansieringen avhenger av private kredittkort. I kulturfeltet i Bergen anser man heldigvis den uavhengigheten som denne prekære tilstanden åpner for som verdifull, og det er ikke vanskelig for kunstnerdrevene gallerier å motta små drypp av støtte fra kommunen: akkurat nok til å dekke husleien frem til neste søknadsfrist, men ikke nok til at man kan tillate seg å si opp dagjobben.
Galleri Felt var et skoleeksempel. Felt ble stiftet i 2015 av fire venner som allerede var etablert på den bergenske kunstscenen: Hedvig Heggem Nergaard, Espen Iden, Tatiana Lozano og Lasse Arikstad. Ryktene hadde riktignok gått et par uker, men det var som om Felt fra den ene dagen til den neste hadde dukket opp i et bittelite butikklokale i bakken like ovenfor Bryggen. Energien de utstrålte føltes ny og frisk i det ellers sedate Bergen. Nye utstillinger ble arrangert omtrent ukentlig, og ved et par anledninger inviterte de til raveparty i den iskalde, femten kvadratmeter store kjelleren. De bidro til Bergen Kunsthalls foredragsprogram på Landmark med Felt Focus, et månedlig diskusjonsforum om fotografi, og de startet et utvekslingsprogram med et beslektet sted i København, Galleri Kvit. Det hele ble subsidiert av diverse ekstrajobber, samt sporadisk nødhjelp fra Bergen kommune og Kulturrådet. Hvis dette høres ut som en fremgangsmåte som ikke er bærekraftig, er det fordi den ikke er det: Felt ble lagt ned mot slutten av 2017.
Gammelt frø i ny potte
Kunstnerdrevne visningssteder bygger på en besynderlig økologi ettersom de tiltrekker seg, og er helt avhengig av, folk som ikke vet å si stopp. I begynnelsen av 2018 overtok Lozano lokalet fra sine tidligere kolleger og lanserte Palmera som et soloprosjekt. «Palmera ville aldri ha eksistert uten de frøene som ble sådd gjennom Felt», sier Lozano. «Derfor jeg ser på Palmera som en stengel som vokste ut fra et sted som huset et utrolig initiativ, med alle sine oppturer og nedturer, som jeg er veldig takknemlig for. Jeg bar frøet i lommen og hadde mulighet til å så det i en ny potte, og det var det jeg gjorde.»
Lozanos tilnærming til programmering er mer forsiktig enn den var på Felt. Prinsippene er fleksibilitet, åpenhet og en lydhørhet overfor prosjektene – å «lytte» til kunstnerens eller verkets behov, som hun formulerer det. I praksis innebærer dette en kombinasjon av langsiktig planlegging og å la det det være rom i programmet for spontane arrangementer og samarbeider.
Utstillingen Kloa av Eremitten, et samarbeid mellom Anders Smebye og Anders Dahl Monsen, er et godt eksempel. Jeg var lettere bakfull denne lørdagsmorgen, og lukten av krabbeklo slo meg i ansiktet som åren til en velbrukt robåt da jeg kom inn i galleriet. Utstillingens omdreiningspunkt var en gigantisk treskulptur som også fungerte som et verktøy for å knuse krabbeklør, som for øvrig lå i bøtter på galleriets bakrom. Publikum ble oppmuntret til å tilberede krabbesmørbrød med loffskivene som sto utstilt i høye stabler i vinduet, og med majonesen som kunne hentes i en rustikk, vegghengt beholder.
Å skape samtaler
Det kan være nyttig å se Palmeras nåværende program i lys av Fluxus-happenings på 1960- og 1970-tallet, selv om det ikke ligger noen bevisst historisk referanse til grunn for dette slektskapet. Med happenings ble kunsten nødt til å overveie spørsmål om kontekst, makt og vilkår for deltagelse. De var utformet som små, spesifikke romlige og sosiale konstruksjoner, og kan i så måte ses på som midlertidige mikroinstitusjoner. Kanskje man kan si at kunstnerdrevne visningssteder utfører lignende operasjoner ved å skape samtaler som ennå ikke har utkrystallisert seg i en doktrine.
Utgangspunktet for Slakt Galleri, det nye prosjektet til Numi Thorvarsson på gateplan i det omstridte atelierkomplekset Bergen Kjøtt, er derimot å unndra seg diskurs. Slakts endagsutstillinger kjennetegnes av mangelen på tekstlig formidling. Thorvarsson, som selv er fotograf, insisterer på kunstverks evne til å tale for seg selv, og er grunnleggende mistenksom til den ordrike formidlingen som kunstinstitusjonene støtter seg på i forsøkene på å nå publikum. Utstillingstekster, overskrifter og titler er strengt forbudt. Man tar seg imidlertid i å lure på om ikke denne nulltekstpolitikken på sikt kan utvikle seg til selv å bli en slags diskurs, en begrensning snarere enn en frihet.
Kunstverket som kurator
Når det er sagt bør forestillingen om at alle kunstnerdrevne visningssteder er døgnfluer undersøkes nøye. Aldea er et større initiativ som holder til i de gamle lokalene til Fakultetet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen. Det er grunnlagt og drives av de to kunstnerne Cameron MacLoed og Magnhild Øen Nordahl, men mottar betydelig offentlig støtte og har en omfattende organisasjonsstruktur. Aldea har en tilsvarende modell som Platform Stockholm (MacLeod var medstifter der i 2010), og består av utleieatelierer for kunstnere, et spesialbygget utstillingsrom, og – kronjuvelen – et fullt utstyrt teknisk verksted for arbeid med tre, metall og digitale 3D-modeller. Flere kunstnere har allerede flyttet inn i atelierene, og planen er at verkstedene og utstillingsrommet skal åpne dørene i løpet av 2018. Utstillingsprogrammet kommer ikke til å settes av MacLeod og Nordahl selv, men av Curatron, som er en programvare utviklet av MacLeod i 2015 med henblikk på å automatisere kuratoriske prosesser.
Curatron erstatter det vanlige forløpet der man utvikler et utstillingskonsept og deretter finner kunstnere som passer, med en algoritmedrevet, fagfellebasert utvelgelsesprosess. Mange kritikere tror feilaktig at det dreier seg om enkel stemmegivning, men Curatron er i virkeligheten en kollektiv filtreringsprosess for å finne frem til diverse konsistente kvaliteter. MacLeod ser på Curatron som et kunstverk som tilsidesetter konvensjonell kuratorisk autoritet. Ifølge denne logikken er Aldeas visningsrom helt og holdent kunstnerdrevet, for ikke å si kunstverkdrevet, og til tross for den betydelige størrelsen er Aldea et kunstnerdrevet visningssted i like høy grad som Bergens minste tilskudd til sjangeren, Galleri Watch. Sistnevnte er et galleri som eksisterte inni en kunstners armbåndsur. Åpningen foregikk den 10. februar med festtaler ved Bergen Kunsthalls direktør Axel Wieder og kunstneren Mårten Spångberg. I ettertid har alle spor av både galleriet og denne begivenheten forsvunnet fra internett.
Alternative institusjoner
Dersom definisjonen av et kunstnerdrevet visningssted bare er et spørsmål om skala, er forskjellen mellom institusjoner og kunstnerdrevne visningssteder egentlig triviell. Dette er åpenbart ikke en interessant distinksjon. Aldeas omsetning er massiv sammenlignet med Slakts eller Palmeras, men det står også tilsvarende mye på spill for MacLeod og Nordahl. Dersom støtteapparatet skulle forsvinne, står de to personlig ansvarlig for utleie av flere etasjer i Aldeas fjordvendte bygg. I den forstand dreier det seg om den sedvanlige selvfinansierte galleridriften, bare i betraktelig større format.
Kanskje er kunstnerdrevne visningssteder viktige nettopp fordi de tilbyr alternative måter å skape institusjoner, og måter å være institusjonelle på. Ved å innta et territorium som vanligvis blir sett på som kuratorens domene, tvinger de oss til å tenke nytt om relasjonene mellom kunstnere, kuratorer, offentlig sektor, rom og publikum. Med Palmera-grunnlegger Tatiana Lozanos ord: «når du skjønner at – surprise! – galleriet ditt også er en institusjon, er det store spørsmålet: Hvordan du har tenkt til å håndtere det?»
