De siste dagene har for det meste vært preget av samtidsmusikk av den mer akademiske varianten. Ensemble Recherche og Ardittikvartetten er begge å regne som superstjerner innen dette universet…
09.10.2005
De siste dagene har for det meste vært preget av samtidsmusikk av den mer akademiske varianten. Ensemble Recherche og Ardittikvartetten er begge å regne som superstjerner innen dette universet, men spesielt førstnevnte ble utsatt for et ganske dårlig oppmøte i Universitetets aula. Dessverre var det bare tidvis at de som drev rundt på andre deler av livet egentlig gikk glipp av noe denne kvelden. Ensemblet er utvilsomt dyktig og presisjonsnivået er ekstremt høyt, og i programboka kan vi lese om festivalkomponist Lachenmanns ”revolusjonerende klangverden.” For meg høres dette imidlertid ut som forholdsvis standard papirmusikk, på samme måte som jeg synes all black metal høres likt ut. Det er klart at jeg trenger å sette meg mer inn denne delen av samtidsmusikken (jeg er tross alt en enkel sjel som regner amerikansk minimalisme som noe av det ypperste musikkhistorien har å by på), men det er lite her som gir meg lyst til å legge ned alt det arbeidet som utvilsomt må til. Hovedproblemet er at det hele tiden skjer så utrolig mye; lydene skal hele tiden dyttes rundt på komponistens kommando. På mottagersiden blir den nødvendige responsen på slike stykker å gjenkjenne på hvilke måter komposten har dyttet på lydene. Det er derfor litt vanskelig å vite hva vi utenforstående, vi som verken leser noter eller spiller noe instrument, skal hente i disse verkene. Personlig savner jeg muligheten til å reflektere over enkeltlyder og klangkombinasjoner over tid uten at jeg hele tiden trekkes videre, videre og videre mot stadig nye idéer. Mitt inntrykk er at komponistene ofte skriver for mye og lytter for lite. Men det finnes, heldigvis, hederlige unntak.
Kari Rønnekleivs konsert på NBO var nettopp et slikt unntak. Tidspunktet for denne konsertserien, kl. 12 på formiddagen, gjør at publikum bringer sin egen lyd til festen, og mens vi satt der som et orkester av romlende mager, fremførte Rønnekleiv “Chorales” av Cage og “Unsichtbare Farben” av Brian Ferneyhough. Begge var interessante nok, men det viste seg at Rønnekleiv har tilgang på vel så gode komposisjoner mer close to home. Ole Henrik Moes 3 Persefone-persepsjoner er noe av det fineste jeg har hørt hittil. Her slapp vi unna all notedyttingen fra de andre konsertene og ble i stedet presentert for en lydverden som alltid er lik, men likevel i kontinuerlig forandring. Lytteren hensettes i en tilstand av avslappet konsentrasjon som gjør at man registrerer hvert minste krumspring lyden har å vise frem. Komposisjonen gjør ikke krav på oppmerksomhet, den gir simpelthen en uimotståelig invitasjon og vekker en lyst til å få med seg de minste detaljer.
I kveld er det duket for improvisasjon i verdensklasse når Looper har invitert med seg John Tilbury til en audiovisuell konsert på Parkteatret. Tilbury har i mange år vært medlem av Improv-mesterne AMM og er i tillegg en av verdens fremste fortolkere av Morton Feldmans pianomusikk. Ingar Zach er og med, og mitt inntrykk er at Zach er on fire for tiden, så dette bør man kunne ha høye forventninger til.
