Hei. Mens jeg satt og leste ferdig korrektur på gårsdagens tekster tikket det inn meldinger fra en samlervenn av meg som er på Fiac-messen i Paris. Meldingene handlet om parallelkjøp av klær og kunst; spesifikt om plutselig å være i besittelse av samtlige sko i en av årets kolleksjoner fra Marc Jacobs, en Margiela-kåpe og en Bottega Veneta-kjole (ingen dårlig fangst med andre ord.)
Alt kjøpt på det som senere viste seg å ha vært tidenes dyreste euro. Bunnen er med andre ord ikke nådd. Eller så er den nådd, og det har snudd og er på vei oppover igjen.
Nesten alle jeg kjenner er besatt av den økonomiske situasjonen for tiden. Hva enten det er snakk om det sedvanlige styret med stipendsøknader og levekår eller derivatfond og Funcom-aksjer. Å lese økonominyheter er litt som old-school kunstdiskurs, med de hele tiden svimlende motstridende nyhetssakene som på én og samme tid kan ligge på samme forside. Bunnen er nådd, den er falt ut, vi er på vei oppover, nå går det til hælvete osv. Det føles avantgardistisk og friskt. Kanskje er det derfor vi snakker mye mer om penger enn om kunst for tiden. Eller er det fordi det lages for dårlig kunst, eller simpelthen fordi jeg omgir meg med overfladiske hipstere som har valgt kunstverdenen som levebrød simpelthen fordi det betyr at vi ikke trenger å stå opp så tidlig om morran?
Å sende Petter Snare, tidligere medeier i Standard (Oslo) og kunstsamler, på Frieze kan i den forbindelse kanskje ses på et knefall for det som vel etter hvert må sies å ha blitt en klisje; at samlerne har overtatt definisjonsmakten i kunstverdenen og at kritikeren er overflødig. På den annen side kan det kanskje være noe i samlerens måte å forholde seg til kunsten på som kan være interessant for de andre aktørene i feltet, spesielt siden samleren er en aktør som sjelden gis mulighet til eller bes om faktisk å uttale seg utover tabloide tips om hvem som er hotte å satse på. (Å sende kritikere resulterer jo uansett bare i ting som dette, dette, eller dette. Gøy lesning selvsagt, men kanskje ikke de mest interessante bidragene til diskursen. Eller som en velformulert diss jeg mottok en gang beskrev det: “handbag-marxistisk featurefjollete-journalistiske skråblikk.” Zing!)
Snares tekst er for meg et klart eksempel på en stemme som er interessant å følge opp. Det er befriende å lese en tekst der hele kunstneriske tendenser avfeies som uinteressant søppel, og uansett hvor kulturteoretisk ukorrekt dette måtte være, så innser jeg at det jeg savner mest av alt i norsk kunstkritikk i dag er en kritiker som tør å si at ting er dårlig og faktisk ha autoritet når hun sier det. Jeg savner en stemme á la Jerry Saltz eller kanskje aller helst Clement Greenberg, en som kan sette dagsorden helt etter egne kriterier. Ikke fordi dette i seg selv er så interessant, men fordi det skaper en konfliktbasert energisk dynamikk som kan være nyttig for å sparke det norske kunstfeltet ut av den lett apatiske runddansen som oppstår gjennom et gjennomsubsidiert offentlig kunstliv.
Til Erlend Hammer
Du skriver 25.10 blant annet: ”Det jeg savner mest av alt i norsk kunstkritikk i dag er en kritiker som tør å si at ting er dårlig og faktisk ha autoritet når hun sier det”. Det er et utsagn det er verdt å drøfte, for det et sterkt utsagn både om kritikerpolitikk og kritikerrolle. Hva sier du egentlig her, og hvilken forståelse av kunstkritikk generelt og norsk kunstkritikk spesielt hviler dette utsagnet på?
Når du viser til ”norsk kunstkritikk” og ”ha autoritet” synes du å ha en forestilling om at norsk kunst er (og kanskje også bør være) en enhetlig størrelse “ et kulturelt system, der det ut fra én talerstol kan tales slik at alle lytter mer eller mindre samtykkende. Jeg mener at det norske kunstsystemet i dag ikke er en slik størrelse. En slik autoritativ tilstand er også uønsket, fordi det ville bety at det norske kunstsystemet var monolittisk og hierarkisk organisert. En slik sentralistisk og autoritær tilstand hersket imidlertid i norsk kunst helt fra 1880-tallet frem til 1970-tallet, da nesten all konsakrerende makt direkte og indirekte var samlet i BKS “ Bildende Kunstneres Styre. Da var imidlertid situasjonen for kunstkritikk at det var mange kritikere i mange dagsaviser som talte med forskjellige stemmer og til dels motstridende synspunkter. Det var gjennom hele 1900-tallet frem til for en generasjon siden et mangfold av kritikerstemmer i ulike medier som gjorde at gallerier, samlere og publikum kunne følge andre retninger enn den som BKS, som regel sammen med Statens Kunstakademi, pekte ut for kunstnerne, galleriene, kunstsamlerne, innkjøpskomiteene og publikum
Det norske kunstsystemet er i dag regionalisert, med ganske sterke kuratoriater i flere regioner. Det gjelder etter mitt skjønn i Nord-Norge, der Tromsø har det sentrale kuratoriat; på Vestlandet, med sterke kuratoriater både i Bergen og Stavanger; på Sørlandet med sterke kuratoriater i Kristiansand og Arendal; det indre Østlandet med sterke kuratoriater både på Hamar og Lillehammer; og selvsagt i Oslo-området, der det er flere segmenter med hvert sitt sterke kuratoriat, men der ingen av dem lenger har noen nasjonalt overgripende makt (slik for eksempel Kunstnernes Hus og Museet for samtidskunst begge har hatt). Det er vel bare Trondheim av de store regionale sentra som mangler et sterkt kuratoriat. Det er overfor slike regionale kuratoriater det i dag kan fungere kritikere av den type du etterlyser. Det eksisterer vel bare en slik kritiker i regionene dag, og det er Trond Borgen i Stavanger Aftenblad.
Men er det en riktig situasjon i regionene, å bare ha en autoritativ kritisk stemme, slik jeg tolker deg at du ønsker på landsbasis? Selv om kunstnere kan fortelle meg at det er bryet verdt å stille ut i Stavanger på grunn av kritikker fra Borgen, eller at de forteller at han er den eneste kritiker det er verdt å lese, mener jeg at både kritikere av Borgen-typen og det kunstliv de fungerer i, i det lange løp er tjent med at det er flere slike stemmer som prøver å gjøre sin kritiske autoritet gjeldende.
Så til ditt ønske om en kritiker som ”tør å si at ting er dårlig”. I det legger jeg et krav til at kritikere skal felles kvalitetsdommer. I boken ”The State of Art Criticism” fra 2008 meddeler medredaktør og forfatter James Elkins sin forbløffelse over at en undersøkelse blant kritikere i USA viste at nesten ingen av dem la særlig vekt på å felles kvalitetsdommer. Kvalitetsdommer synes da også å være lite til stede i norsk kunstkritikk, i motsetning til tidligere. Du ønsker deg altså noe som norske kritikere synes i vike tilbake fra. En av årsakene til det mener jeg er den inhabilitet som mange norske kritikere har i dag, med sin uheldige sammenblanding av det å være både kritiker og kurator og/eller kunstner. Det er vanskelig å avgi uavhengige og troverdige kvalitetsdommer i et felt der du også skal fungere som kunstner og/eller kurator.
Her er jeg tilbake til min gamle kjepphest “ kunstkritikk må gjøres til et yrke et større antall kan leve av, ellers vil kritikkens uavhengighet og dermed også autoritet trekkes i tvil. Den autoritative kritikerrolle du ønsker,og som jeg deler ønsket om – uten å si at det er den eneste ønskelige sjanger i kunstkritikk – gir norsk kunstpolitikk i dag ikke muligheter for. Det er som om vi hadde en kunstnerpolitikk som ikke skulle gi muligheter for heltidsarbeidende kunstnere.
Det mener Dag Solhjell
hei, ja, var, som vanlig, å finne på standen til pierogi (for siste gang i denne omgangen). du var innom, faktisk litt for kort og du kjøpte ingenting (som var forventet men likevel veldig skuffende).
så, hvorfor, erlend, vil du ha en kritikergigant (er ikke tommyboy en slik en da, med utgivelse på eget forlag, intervjuer i forskjellige dagsaviser og all annen type eksponering?)
hva er tanken bak å vil ha noen som skal spille den rollen i norge?
Det er mulig at siste taler er den frelseren av norsk kunstliv du lengter etter, Hammer.
Takk for at du understreker mine poeng, Skylstad.
Ha en fortsatt hyggelig søndagskveld.
Selv høner liker å bli plukket på.
“med aggressive virkemidler.”
På tide med bullshitfilter Sissel?
Sorry, mulig jeg har vært for mye i utlandet – hvor jeg har møtt grinete, kanonskapende strong leader-type karakterer, og diktator-wannabes til at jeg synes det er riktig sjarmerende. Men for all del. Alle stemmer monner.
Jeg må også si at jeg foretrekker frister til å søke penger hos kulturrådet, utstillingsplasser (gåseøyne?)på kunstnersentrene og vederlag framfor fattigdommen blant kunstnere i det utlandet jeg kjenner som har den frihet å sulte med gjevne mellomrom.
Jeg er av den oppfatning at kunstnere trengs i verden. Og at det bør finnes en god variasjon av dem.
Mental frihet og uavhengighet er en stille kamp som alle må føre i seg selv – i møte med virkelighetene til en hver tid uansett.
Jeg mener at situasjonen i dag allerede er så gjennomsyret av sosialdemokratisk, flatstrukturert, snill, tannløs, taktfull mangel på autoriteter at det som trengs for å gjøre det interessant er å introdusere et korrektiv til dette, feks da i form av en grinete, kanonskapende strong leader-type karakter, en diktator-wannabe som ønsker å presse sitt syn ned over hodet på andre.
Dessuten er ikke det norske kunstlivet preget av verken penger eller hypede klikker. Det norske kunstlivet er preget av fristene til å søke penger hos Kulturrådet, søknader om “utstillingsplass” på kunstnersentrene og tanken om “vederlag.”
Du, jeg skjønner ikke hva du mener med denne setningen:
“Poenget (eller spørsmålet mitt) er om ikke vi har nok frihet, likhet og brorskap til at det vi trenger for å gjøre det interessant nå er en liten Napoleon, for skape variasjon om ikke annet.”
?
Takk for signatur med fullt navn.
Poenget (eller spørsmålet mitt) er om ikke vi har nok frihet, likhet og brorskap til at det vi trenger for å gjøre det interessant nå er en liten Napoleon, for skape variasjon om ikke annet. Jeg tror det. Dette er dette som er motvekt nå nemlig. Og det trenger ikke være en mann, selvfølgelig.
Nei, demokrati finnes ikke i kunstverdenen. Men fordi alt dreier seg om maktkamp og posisjonering, betyr det ikke at man skal begynne å rope på “den sterke mann”, Erlend.
Det er kanskje nettopp derfor viktig å være motvekt. Demokrati er ikke kjedelig, det er vanskelig. Men det er nødvendig for at man kan se at verden kan sees fra et uttallig antall vinkler – og ikke bare fra en pengesterkt hypet klikk.
MVH
Sissel Mutale Bergh
LMT:
Alt du sier er sant, Leif Magne, bortsett fra at det at vi foreløpig ikke har “skapt en gigant” betyr at det bare er å legge ned. Kunstkritikk.no har skapt en ny type offentlighet for norsk kritikk, men denne er foreløpig under fem år gammel; det kan ta lenger tid, og jeg tror det er mulig fremdeles, men dette krever nettopp at Kunstkritikk.no fortsetter i samme spor som før. Og jeg tror definitivt Kunstkritikk.no er det eneste stedet dette faktisk kan skje. (Er du i byen for Art Forum forresten?)
“Mutale”: jeg har egentlig pleid å være enig med deg angående kunstkritikk og demokratisering, men i det siste tenker jeg mer og mer at demokrati i kunstsammenheng bare er drit kjedelig og ikke egentlig finnes uansett.
Dessuten er det ingen andre steder i Norge det skrives kritikk av så mange varierte stemmer som på Kunstkritikk.no, og alt Åmås etterlyser finnes allerede her. (Bortsett fra at det ikke er en dagsavis da, men det å være en dagsavis er uansett ikke et kvalitetstrekk i seg selv i mine øyne, tvert i mot.) Det er nettopp mot denne bakgrunnen at vi nå bør tillate oss forsøk på i tillegg å skape en annen type kritiker, som den typen jeg etterlyser.
Hva skal man med kritiker-giganter? Er ikke nettopp kunstkritikks rolle å være en mer demokratisk modell for kunstkritikk, som lar flere stemmer komme til – og som også kan vise baksiden ved (hvordan det henger sammen: Den som skriver mye (mumle mumle egen stemme mumle), blir lest, og får) definisjonsmakt.
Problemet er at kunstakademiene og andre institusjoner befester ideen om giganten: Idéen om “geniet” lever videre, til tross for iherdige forsøk på å modifisere kunsthistorien. Og så fortsetter krigen om å vinne denne posisjonen.
Kunstkritikk har blitt et sted for unghaner som slåss for egen posisjon, med aggressive virkemidler.
(Tommy, hva har du gjort!? Hvorfor måtte kunstkritikk bli en kred-skaper for kule gutter?)
Ok, enig i det med tysken. “Det man ikke kan tale om, må man tie om”. Det er Greenbergs viktigste poeng. Det interessante hos greenberg ligger i det han ikke sier, når han heller fokuserer på dybde vs. flathet og sånne andre ting, som ikke nødvendigvis er så forbannet interessant for en som ikke jobber med det håndverksmessige i billedkunsten. Han åpner nemlig opp, med sin tildels petimetriske formfokusering, et landskap av annethet, negativitet og potensialitet som jeg i hvert fall selv anser som veldig mye mer fruktbar enn dølle diskusjoner om politics of art og representation og andre kjedelige greier.
Og jeg synes generelt det diskuteres mye kunst her, jeg. Alle tekstene på kunstkritikk tar, med noen få unntak, utgangspunkt i konkrete kunstverker. Men det er også greit å diskutere måten det diskuteres på. Det tror jeg er en forutsetning for at vi skal komme oss noe sted, selvom en slik diskusjon sikkert kan oppleves som i overkant navlebeskuende innimellom. Men det er nå en gang slik at folk generelt er mest opptatt av seg selv, og når noen kommer og sier at det er crap det man gjør, så svarer man med å slenge litt dritt tilbake.
Nå sitter det en helt enormt svær måke og stirrer på meg gjennom vinduet. Det tar jeg som et tegn. Jeg har diskutert kritikkens vilkår for mye. Det har nådd et metningspunkt. Jeg gir faen.
Hvis denne siden hadde begynt å diskutere kunst istedenfor kritikk hadde det kanskje vært liv laga. Og hvor i helvete kommer deres stadige behov for å sitere på originalspråket? Plumpt og patetisk. Fuck det der.
Kanskje vi skulle legge ned det norske kunstlivet, iom at det de siste fem årene ikke har produsert noen kunstnergigant. Den eneste norske kunstner som har hatt innflytelse på mitt eget arbeid er Terje Holtet Larsen, og han stiller så vidt jeg vet aldri ut noe sted.
Hva angår Greenberg må man lese ham i lys av det Wittgensteinianske “Wovon man nicht sprechen kann, darüber muss man schweigen”. Det er først da han blir interessant. Men folk tror åpenbart at han skriver om kunst per se. Det ville jo gjort ham til en komplett uinteressant figur.
Hei,
beklager kryptiske tilslag.
Jeg mener det; ikke noe annet initativ i norge har latt så mange prøve seg som kritiker. kk.no har vært med å forme måten vi skriver kritikk på i norge på en måte som jeg tror ingen så for seg når stedet ble startet, og likevel: det etterlyses noen som kan gjøre noe som ingen andre i norge noen gang har greid: – være trendsettende – klare å sette en standard for hvordan kunstkritikk skal skrives – være med på å (make or break) en kunstners muligheter (som er jo en av de viktige tingene som en kritiker kunne gjøre tidligere) – sette en estetisk, filosofisk og teoretisk standerd.
Jeg har skrevet en del for kunstkritikk, jeg er veldig glad for at de har latt meg gjøre det, det har hjulpet meg mye både som skribent/kritiker, kurator. Med andre ord, ikke noe sted i norge har latt så mange fått muligeheten til å utvikle seg – og om kunstkritikk ikke greier å skape en kritiker-gigant, hvilket annet sted skulle greie det da?
med andre ord: kanskje det ikke er mulig, om om så hvorfor forfølge dette videre, hvorfor ikke bare gi opp hele greia?
Det er interessant at du nevner fiac-messen i Paris, Erlend. Jeg var nemlig også på den åpningen for noen dager siden, og ble slått litt i bakken både av all tåkemumlingen om penger men også av de ulekre galleribåsene i fantastiske Grand Palais (som bare for noen uker siden utgjorde et fantastisk rammeverk for den store Richard Serra-utstillingen). Champagnen var det derimot lite å si på, både hva gjelder kvalitet og kvantitet.
I forhold til kunstkritikkens posisjon er det også interessant å merke seg at det i anledning Fiac-åpningen ble lansert en lekker og glanset murstein av en katalog om den såkalt “nye franske scenen”. Boka heter The French Connection og utgis av BlackJackEditions; 88 kritikere presenterer hver sin kunstner over tilsammen 800 sider. Ved første øyekast (og settingen tatt i betraktning) kan hele greia virke litt glætt, kjøpt og betalt lzm, men så leser man litt og ser at dette gir en veldig god inngang til en haug av nye kunstnere og tendenser. Salgsfremmende eller ei; dette beistet av en bok framstår som selve manifestasjonen av definisjonsmakt både for kritikerne og kunstnerne.
Leif Magne, du skriver så kryptisk, jeg skjønner ikke helt hva du prøver å ta meg for, eller om du i det hele tatt prøver å ta meg for noe. Det er ingenting i min tekst som indikerer at man burde legge ned kunstkritikk.no, tvert i mot. Jeg etterlyser bare en bestemt type kritiker som vi ikke har akkurat nå, og som teksten til Petter Snare har bidratt til å gjøre meg bevisst på.
Seff er Greenberg en provoserende referanse enn så lenge vi alle er oppdratt på post-October modernisme-dissing. Men jeg skulle likevel gjerne sett en kritiker med tilsvarende evne eller i det minste vilje til å diktere diskursen på en lignende måte. I England er kanskje Adrian Searle en delvis relevant størrelse, men dette er jo fremdeles folkeopplysningsorientert tabloidkritikk og på siden av hva jeg snakker om her. Norge har også helt greie tabloidkritikere, som Truls Ramberg og Øystein Hauge, men ingen av disse skriver på en måte som utgjør relevante eller interessante bidrag til kunstfeltets egen diskursutvikling, noe Åmås altså mener ikke er kritikerens oppgave, hvilket jeg stiller meg skeptisk til, for kritikken bør kunne være begge deler. I Norge er det stort sett kun på Kunstkritikk.no at det (tidvis) skrives slik kritikk.
Så det er ikke snakk om at det overhodet ikke finnes interessant kritikk i Norge, bare at det er et faktum at vi mangler den typen kritiker jeg etterlyser.
Saklig!
Greenberg? ærlend, ich bitte dich.
Mulig jeg tar Åmås ut av kontekst (Finnes det ikke god kritikk: http://www.aftenposten.no/debatt/article2733835.ece), men av måneskinn vokser ingenting)
Kan det hende at vi har et problem ala det naomi klein påpeker i No Logo når hun på et foredrag for high-school kids påpeker for kidsa at all så godt som alle klær de har råd til (lit usikker på hvordan merke-freaks som deg selv blir påvirket av slikt, men dog) er laget under forhold som iallefall kan beskrives som ulovlig.
Med andre ord: kanskje det ikke lages god nok kunst i norge til å skrive om?
Jeg mener, I england er det flust av kritkere som jeg vil betegne som gode, i tyskland også, i amerika er du nå påpekt den ene av to som har samme super-kritiker-status (den andre er Saltz`hustru).
I norge er det nærmeste vi kommer tommyboy, som ser ut til å være mer fenget av outsider art, kitsch og ikke-eksisterende kunstnere enn reell norsk kunst, da begynner han med en gangn å skrive om problemet med å ha unger her å der, det å være røyker i norge etc.
og du har jo selv sluttet å skrive kritikk, du skriver bare kulturkommentarer (som oxo er viktig i en debatt).
Appropo Snare: hva er galt i å være sammler, advokat mat-skribent OG kritiker? Det er da vanlig å inneha 48-tusen roller i kunstlivet uansett med det lakonsike forsvaret at man er ikke inhabil; det er så få aktører og alle-kjenner-alle uanz.
Mitt motsvar er: det finnes bra kunstnere og interessante prosjekter der ute, og om gjesteredaktør er av den oppfatninger at det ikke finnes noen forsøk eller antydninger på interessante kritiker i norge er det kanskje på tide å legge ned kunstkritikk.no, etter fem år med høy aktivitet uten resultat bør man kanskje revurdere, no?