Trandum utlendingsinternat og kunst

En protest mot norsk politisk grensesetting kan være å fremme kunst som direkte lages for de som rammes av dette.

Juan Brito Vargas, Fragmenter fra en by, 2016. Politiets utlendingsinternat, Trandum, Akershus. Foto: Werner Zellien.

Simen Joachim Helsvigs vilje til å skrive om kunst til Trandum utlendingsinternat (UI) må berømmes. Det skrives lite om kunst i det offentlige rom, og enhver kritikk og debatt øker bevisstheten om dette krevende feltet. Trandum UI er et sted som setter følelser i kok og stiller krav til innlevelse. Samtidig har stedet et potensial som et signalsted som utløser sterke reaksjoner. Helsvig fremmer en rekke gode poenger, men fester seg ved muligheten for politisk ytring. Han ønsker seg en boikott av oppdraget som en markering av nei til norsk immigrantpolitikk.

Jeg har som kunstnerisk konsulent trukket meg fra kuratoriske oppgaver to ganger, Eidsvoll 1814 som ikke ville realisere vinnerutkastet Liberté og Monument over Christian Frederik. Lars Ø. Rambergs Liberté ble stoppet av formann i stiftelsen 1814 Lars Roar Langslet, men ble realisert til utstillingen Kyss frosken, Nasjonalgalleriet og vist på 52 Biennale di Venezia i 2007, og ble også montert i Spikersuppa vis-à-vis Stortinget til 200-års jubileet 1814-2014. Christian Frederik-monumentet ble forsøkt omgjort av Per-Kristian Foss og Lars Roar Langslet til en tradisjonell figurativ statue.

Begge disse saker hadde med valg av kunst å gjøre og om ufrihet for kunsten. På Trandum var det ingen slike begrensninger.  

Min bakgrunn for å si ja til oppdraget med kunst til Trandum UI var erfaringer fra et liknende oppdrag i 2006, som medlem i Utsmykkingsfondets ordning for statlige leiebygg og eldre statsbygg. Politiets utlendingsenhet med avdeling for asylsøkere hadde pusset opp et meget stort kontorbygg, men de rommene som asylsøkerne ble sluset inn i mens søknaden ble godkjent var redselsfulle. Inntil 24 timer måtte de oppholde seg her. Vårt utvalg med tre kunstnere og en kunsthistoriker tenkte først at dette var en umulig situasjon for kunst, og at vi burde si nei. Men å ha sett denne håpløse situasjonen ga en så sterk empati for asylsøkerne at vi besluttet at dette stedet måtte tildeles kunst. Vi inngikk en avtale med ledelsen på stedet om at hvis de pusset opp lokalene, så skulle vi bidra med kunst.

Vår diskusjon om hvilken type kunst og gjennomgang av kunstnere, ga som valg at Juan Brito Vargas ble engasjert. Han kom til Norge på 80-tallet som asylsøker og flyktning fra Augusto Pinochets militærdiktatur. Hans forslag var en omfattende bearbeiding av rommene med narrative/arkitektoniske veggmalerier i en særegen og personlig stil. Resultatet viste seg å bli vellykket. Rommene som tidligere ble ramponert ble stående uberørt. Etter et år var ingen aggresjon utløst. Her kunne kunst gjøre en forskjell. Vi opplevde det som et humanistisk og politisk grep med kunst som verktøy.

Erfaringene fra Politiets utlendingsenhet var en av de viktigste grunnene til at jeg påtok meg oppdraget med kunst til Trandum UI. En protest mot norsk politisk grensesetting kan være å fremme kunst som direkte lages for de som rammes av dette. En kunst som henvender seg til de utstøtte, helt uavhengig av stedets egnethet for kunst. Dette kan og bør sees som en politisk handling.

Juan Brito Vargas, Simultaneous Transitions, 2015. Politiets utlendingsinternat, Trandum, Akershus. Foto: Werner Zellien.

Leserinnlegg