Konsensus er det nok av, også i vår verden. Nytenkning er viktig og må komme tidlig i et kunstnerskap, allerede under utdannelsen, sier Marianne Zamecznik. Hun er kurator for Kunstfags masterutstilling som åpnet sist fredag på Kunsthøgskolen i Oslo. Utstillingen er uvanlig i den forstand at verkene, som tidligere har vært avgangsutstillingens faste inventar, i år er byttet ut med «avatarer» som skal representere og gjengi de individuelle utstillingene elevene har laget i løpet av det siste halvåret.
Zamecznik forteller at ledelsen ved skolen ønsket å skille mellom eksamen og avgangsutstilling, noe som åpnet for å spre utstillingene over hele semesteret.
– Vanligvis er avgangsutstillinger en øvelse i kompromisser. Men hva slags type trening trenger vordende kunstnere? Jo, de trenger å tenke på hva som er ideelt for deres prosjekt. Og når er det kunstnere får lov til å tenke på det ideelle scenario? Vel, oftest er det folk som har kommet ganske langt i karrieren, som har ressurser til å si at de trenger 500 kvadratmeter. Med de begrensede mulighetene man har innenfor rammene av en utdannelse, kan man ikke få til hva som helst. Derfor sa jeg at man også kunne realisere prosjektene sine som modeller.
De individuelle utstillingene har bestått av alt fra gudstjeneste til «battle rap». Noen har hatt solopresentasjoner i tradisjonelle visningsrom, mens andre dannet en kunstnergruppe som viste prosjektet sitt i et nedlagt kjøkken. Studentene har blitt oppfordret til å utfordre utstillingsbegrepet og fokusere på formidlingen av prosjektene.
– En av elevene, Monica Flakk, har jobbet med avstøpninger av stein, forteller Zamecznik. Hun satt med mye materiale – fotografier av perfekte kopier i gips av disse steinene, og brev hun hadde fått tilsendt fra geologer og forfattere – og ville gjerne bruke Galleri Riis og1857, to utstillingssteder i Oslo som har veldig flotte rom. Så hun tok kontakt med dem, og fikk komme inn på Riis og 1857 for å stille opp tingene sine der, men var ikke fornøyd med hvordan det så ut. Hun bearbeidet bildene videre i Photoshop, dermed ble fotoene en modell av utstillingen slik hun ønsket at den skulle se ut. En av de andre studentene, Kjersti Lande, ville definere sin utstillingssituasjon som analogt med studioet. Fordi det var den ideelle situasjonen for hennes prosjekt, som handler om hennes samling og katalogisering.
Det er mange imaginære nivåer i utstillingene: både for kunstnerne som har forestilt seg en ideell visningssituasjon, og for besøkeren på Galleri Seilduken som ikke har sett de tidligere prosjektene, men som må forholde seg til representasjoner av disse. Hvordan oppsto avataren?
– Vi vet hvordan konsumeringen av kunst fungerer i praksis. Tiden strekker ikke til for å få med seg alt, så vi som jobber med kunst ser forferdelig mye kunst i form av gjengivelser og dokumentasjon. Vi har vent oss til at vi ikke alltid får sett utstillinger som f.eks. Documenta, men vi forholder oss likevel aktivt til dem via gjenfortellinger. Det var her ideen om avataren dukket opp. Jeg forsto at alle ikke ville få med seg de mange individuelle prosjektene, dermed ble gjenfortellingen av det som hadde hendt viktig. Para-produksjon – som dokumentasjon er en del av på samme vis som titler og utstillingsarkitektur – skjer på siden av kunstverket, gjøres ofte av nødvendige grunner, og passer til visse konvensjoner. Derfor forblir para-produksjonen ofte en veldig konservativ kategori hvor det egentlig ikke er så mye innovasjon. I en undervisningssituasjon der man skal undervise i formidling, er nettopp å avdekke formidlingens metoder viktig. Jeg mener at å jobbe med en para-produksjon er en utmerket måte å avdekke denne metoden, ikke bare for en selv, men også for en betrakter.
Zamecznik forteller at utstillingens nokså omstendelige tittel er hentet fra forordet til Michel Foucaults Tingenes orden, som igjen er et sitat fra en historie av Jorge Luis Borges. Tittelen er: «Teksten siterer ’et visst kinesisk leksikon’ hvor det heter at dyr inndeles i følgende grupper: a) dyr som tilhører Keiseren, b) balsamerte dyr, c) tamme dyr, d) pattegriser, e) sirener, f) fabeldyr, g) løshunder, h) de dyr som inneholdes i herværende klassifikasjon, i) som løper rundt som gale, j) som er utallige, k) som tegnes med en svært fin pensel av kamelhår, l) etcetera, m) som nettopp har knust vannkrukken, n) som på en lang avstand ser ut som fluer.»
Det virker som at utstillingstittelen også inneholder et retorisk poeng og spiller på kategoriseringen av kunst og kunsthåndverk?
– Tittelen henspeiler på en type taksonomi eller klassifisering av kunsthåndverket. Jeg er også tilhenger av termen applied art, eller bruk, som i brukskunst, som er et betent ord når det knyttes til en spesifikk norsk historie. Jeg bruker taksonomi ganske bevisst, for jeg ønsker å være med på å redefinere kunsthåndverket. Jeg ønsker å se en ny teori for kunsthåndverket. Det er et praksisfelt som lenge har vært oppe til diskusjon, en diskusjon jeg gjerne vil synliggjøre med denne tittelen. Det som er morsomt med leksikonet Borges beskriver er nettopp at man ser hvordan kategoriene krysser hverandre og er helt irrelevante i forhold til hverandre. Sånn synes jeg også kunsthåndverket er. Det er så mange forskjellige objektkategorier, så mange historier og så mange forskjellige materialer. De er ikke ens, og kan ikke kategoriseres som én ting. Det kan man ikke med billedkunst, det kan man ikke med litteratur, og det kan man heller ikke med det materialbaserte – selv om man prøver nettopp med ordet «det materialbaserte».
Denne utstillingsformen er altså en måte å aktivere denne diskusjonen?
– Jeg mener det. Jeg tror måten å komme fram til en ny taksonomi på, er gjennom bruken. Man kan snakke så mye man vil, men det er gjennom manifestasjoner som denne det er mulig å fornye ting.
