Den nye kuratorrollen innebærer en praksis som blant annet produserer mening gjennom utstillingens form. Denne typen meningsproduksjonen er etter hvert også blitt en del av institusjonslederens repertoar. Men er en slik lederrolle forenlig med norsk kunstnerstyrt formidling?
Innen denne typen formidling har som regel et kunstnerstyre makt over utstillingsprogrammet, og den daglige lederen fungerer sjelden som kurator i ordets egentlige forstand. Dermed kan det se ut som om muligheten for en tydelig, meningsbærende institusjonsleder er lukket. Med utstillingen Straighten Up viser styret i Unge Kunstneres Samfund (UKS) at dette ikke nødvendigvis er tilfelle. Kurator og daglig leder Linus Elmes blander en sosial betrakterrolle med ideen om motarkivet for å peke på hvordan kunstinstitusjonen i seg selv er et historisk produkt.
Med denne utstillingen markerer Linus Elmes at UKS ikke bare er en fagforening for unge kunstnere, men også et utstillingssted som tar publikum på alvor. Ved å vende blikket innover og bakover i UKS’ egen historie, knytter Elmes utstillingen til det internasjonale kunstfeltet og åpner for en drøfting av institusjonens virkemåte. Til dette formålet anvendes arkivet og produksjonen av et sosialt møtested som en institusjonskritisk metode. Elmes har produsert en utstilling der kunstnerne og kuratorer går sammen om å problematisere en institusjons fortid, med formålet om å teste ut potensialet for fremtiden.
Straighten Up er fordelt på to kontrasterende rom. UKS’ tidligere lobby er bygget om til et «bibliotek» i sterke farger, med bokkasser på veggene, et kjøkken midt i rommet og en sittegruppe der installasjonen Ackta – Annars kommer jag ock tar dig (2008) av kunstneren Åse Jungnelius er plassert. Verket er montert fra gulv til tak midt i rommet og består av kjettinger, dildolignende glasskulpturer og andre organiske former som henger i kroker ned fra taket. Innimellom har Jungnelius hengt opp plastposer med et geleaktig materiale som sakte drypper ned over en svart, fetisjert blank kube, en kube som er delvis skadet og som står i sin egen smeltedam. Med sine assosiasjoner til både sadomasochisme og høymodernistisk skulptur, kan verket leses som en konkret og humoristisk trussel til UKS, om de ikke «strammer seg opp» og endrer kurs i forhold til samtidens kontekst for kunstproduksjon. Å bygge om lobbyen til et sosialt bibliotek, innebærer en institusjonalisering av en endret betrakterrolle. Dette er naturligvis ikke noe nytt eller særegent for UKS men fungerer som en verdifull markering i et norsk institusjonsfelt der hvite «nøytrale» vegger fortsatt preger institusjonene.
I det andre rommet viser Elmes frem et arkiv som bryter med ulike ideer om det vitenskapelige og/eller samfunnsbærende arkivet – et motarkiv. I stedet for å låne inn UKS’ offisielle arkiv, som ble deponert på Riksarkivet i 1997, har Elmes hentet frem forskjellig materiale fra UKS’ historie som han har funnet i huset. Skulpturer, tegninger og fotografier av ukjent opprinnelse er blandet med gamle statutter, brev, kataloger og annet krimskrams. Materialet inkluderer også informasjon fra UKS’ første år da foreningen var en varebyttesentral der folk kunne bytte varer og tjenester mot å få kunst i retur. Ved å bruke råmaterialet som ikke er en del av den offentlige historieproduksjon, avviser Elmes ideen om en enhetlig fortelling om UKS’ historie. I likhet med andre prosjekter som anvender motarkivet som form, f.eks det omreisende prosjektet Curating Degree Zero, bryter en slik fremstillingsform med ideen om at historien nettopp kan fortelles utifra et perspektiv. I Straighten Up påpekes det heterogene ved UKS’ drift opp gjennom årene, og hvordan de ulike administrative og kuratoriske regimene har vært påvirket av endrede samfunnsforhold.
 |
| Fra åpningen, Prince of Assyria spiller i galleriet |
I Straighten Up er ikke de enkelte kunstverkene merket med kunstner og titler. Verken fotografier, skulpturer eller tegninger er merket med opphavsperson. Slik fremstår også «arkivet» i utstillingen mer som et symbol på denne ideen om en åpen historieskriving enn som representanter for bestemte ideer.
Tilgjengeligheten til arkivmaterialet, som også inkluderer et stort utvalg eldre UKS årganger og gamle UKS plakater, gir denne utstillingen et raust preg. Når utstillingen sammenfaller med lanseringen av det første nummeret av UKS Forum kun på nett, er dette også blitt et prosjekt som peker på en epoke som er over. Ikke av nostalgiske årsaker, men med tanke på vår omgang med arkivet i dag.
Straighten Up gir et interessant perspektiv på en kunstinstitusjons fortid, dens omskiftelige historie, og hvordan den aktivt tidligere har, og i framtiden bør, forholde seg til sin samtid. Utstillingen foreslår lekent hvordan UKS kan tilpasse sin drift til et endret samtidskunstfelt. Utstillingen sier derfor også noe om hva samtidskunsten er og hvem den er til for. Samtidig som Elmes – sammen med UKS’ styre – spiller ut en tydelig meningsbærende kuratorskikkelse (som man ikke er bortskjemt med her i Norge), viser han formålet med en slik rolle: å skape nye og interessante perspektiver for betrakteren gjennom utstillingen som form.
Ingressbilde: UKS’ nye bibliotek med Åsa Jungnelius Akta – annars kommer jag och tar dig.
