Til kamp mot spektakulær og institusjonsvennlig kunst

Er avantgardebegrepet fortsatt aktuelt? Gir det fortsatt mening i å definere noe som en avantgarde? Finnes det en fremtid for avantgardestudiene? Dette var noen av spørsmålene som ble stilt den siste dagen under konferansen «High and Low», organisert av EAM (European Network for Avant-Garde and Modernism Studies). Konferansen fant sted  9. – 11. september 2010 ved Adam Mickiewitcz University i Poznan i Polen og avantgardeforskere fra hele Europa, men også fra Russland og Amerika var på plass under den tre dager lange konferansen.

Det store trekkplasteret var Peter Bürger som i 1974 skrev klassiskeren Om Avantgarden, (oversatt av Eivind Tjønneland til norsk i 1998, utgitt på Cappelen Akademiske Forlag). Sammen med Wolfgang Asholt, Eva Forgacs, Piotr Piotrowski og Benedikt Hjartarson tok Bürger del i en rundebordsdiskusjon ledet av Hubert van den Berg som er professor ved Adam Mickiewicz University med avantgarden som spesialfelt. Ordet ble først høytidelig gitt til Bürger, nå 74 år gammel, hvis bok ble bestemmende for vår forståelse av avantgardens klassiske karakteristiska: som det institusjonkritiske, bruddet med den borgerlige kulturen og konflikten mellom kunsten og livet.

Den smilende og veltalende Bürger begynte sitt innlegg med å utrykke bekymring over vår tids manglende forståelse for fortiden. Han hevdet at siden avantgarden var «historisk» må vi alltid være opptatt av konteksten historien gjenoppstår i. For, som han sa, han ville selv neppe ha skrevet boken Om avantgarden hvis det ikke hadde vært for de historiske og politiske omstendighetene rundt 1968. Med referanse til Benjamin mente han at det iblant oppstår historiske øyeblikk man bare er nødt til å gripe. Deretter minnet han tilhørerne om at begrepet avantgarde var ikke-eksisterende under den første Documenta i Kassel i 1955. Selv om flere kunstnere der, som Kandinskij og Picasso, senere ble sentrale for forståelsen av den historiske avantgarden. Bürger avsluttet sitt innlegg med å understreke at avantgarden alltid bør ses som en del av en kompleks historisk prosess.

Avantgardens ansvarlighet

Den toneangivende kunsthistorikeren Piotr Piotrowski fulgte opp og argumenterte for at vi nettopp befinner oss i en situasjon med paralleller til 1968, utløst av murens fall og Sovjetunionens oppløsning og vår samtids politiske og økonomiske brytninger. Men for Piotrowski handlet avantgarden også om det kompliserte forholdet mellom en vestlig og en øst-europeisk kunstdiskurs som fortsatt er preget av spenninger og misforhold, for ikke å si misforståelser. I Øst-Europa oppsto det for eksempel aldri en neo-avantgarde på 1960-tallet, men derimot en annen (2.) avantgarde langt senere. Hvilken han her tenkte på er vanskelig å si, for de innbyrdes forskjellene i «Øst» var  også store. Polen ble f.eks. gjennom galleriet Foksal i Warszawa forholdsvis raskt orientert mot vestlig konseptkunst og performance i motsetning til andre land bak jernteppet. Piotroviski avluttet med å understreke at dagens globale og økonomiske situasjon påkaller avantgardens ansvarlighet for verden, slik vi så det etter 1.verdenskrig.

Eva Forgacs som er professor ved Art Center College of Design, Pasadena og forfatter av blant andre The Bauhaus Idea and Bauhaus Politics (1995) fulgte opp Piotrowskis tema med å spørre hvordan kunstnere idag kan ta sosialt ansvar. Forgacs dreiet samtalen inn på kompleksiteten rundt resepsjonen av avantgardebegrepet, og mente det igjen er nødvendig å gå tilbake til 1920-tallet da kunsten forsøkte å skape en helt ny kultur anført av utopiske sosialister. For å nærme oss en ny forståelse mente hun at en kombinasjon av det estetiske og politiske er nødvendig. Hun var derimot skeptisk til om vi idag kan skjelne en avantgarde og mente at det mer var snakk om «et avantgardens spøkelse» som først og fremst eksisterer på nettet. Panelet uttrykte likevel en enighet om det nødvendige av å koble det politiske og estetiske for å utvikle nye forståelsesmodeller omkring avantgarden. I sær med tanke på at den historiske avantgarden ble definert gjennom manifester som i seg selv var politiske. Den islandske avantgardeforskeren Benedikt Hjartarson tilføyde at en mer sosiopolitisk tilnærming var spesielt fruktbare for å utvikle avantgardeforståelsen omkring kunstnere fra land, som de nordiske, som opererte i periferien av sentrene.

Aktualitet

Trenger vi fortsatt en avantgarde, spurte Hubert van den Berg. Ja, mente Piotrowski som gjentok betydningen av å holde i live den revolusjonære arven og avantgardens samfunnskritiske funksjon.Vi trenger en kunst som kan ta ansvar og kritisere dagens globale og økonomiske situasjon, avsluttet han. Bürger mente derimot at vi må huske hvordan omstendighetene var i «avantgardens tidsalder» og at avantgardekunstens største feil er at den i dag befinner seg i institusjonene og at vi studerer dem i museene. Denne svingningen fra det institusjonskritiske til det sukssesfulle er vanskelig påpeker Bürger. Han kritiserte også den amerikanske neo-avantgarden for ikke å være en «skikkelig» avantgarde fordi den aldri, f.eks. med maleren Frank Stella og popkunstneren Andy Warhol, brøt med kunstinstitusjonen. Også kunsthistorikerne og –teoretikerne rundt tidsskriftet October, med Rosalind Krauss og Benjamin Buchloh i spissen, hadde en for vag tilnærming til avantgardebegrepet og unnlot å ta tilstrekkelig inn over seg det politiske og institusjonskritiske, mente Piotrowski. Flere ulike forskningstradisjoner i Europa og Amerika ble deretter kommentert og et samlet panel uttrykte, tross ulike forståelser, optimisme på avantgardeforskningen og avantgardens vegne.

Institusjonskritikkens paradoks

Under den to timer lange seansen ble Bürgers insitusjonskritiske poeng til en viss grad styrende for samtalen som i liten grad var dreid mot utfordringer samtidens kunstnere møter. Men mot slutten av diskusjonen henvendte plutselig Bürger seg til sin kone på første rad for å få navnet på en kunstner de nylig har sett ved flere av de ledende kunstinstitusjonene rundt i verden, senest ved Martin-Gropius-Bau i Berlin. Kunstnerens navn var Olafur Eliasson! Bürger mente at «this spectacle» er det virkelige store problemet i vår tid og målet for enhver avantgarde i dag må være å uttrykke at vi ikke kan akseptere at dette blir promotert av slike seriøse institusjoner.