Ved å skape et lydunivers som utforsker rommet som sted har kunststipendiat Trond Lossius I Cubic Second på en elegant måte tatt kontroll over gallerirommet.
One of the ways we negotiate our environment is through a refined awareness of resonance and its atmospheres. This is a language based to some extent on emptiness: a constant monitoring of sound swelling and decaying, bouncing or falling dead within a series of enclosures.
-David Toop
Regnet øser ned over Nordnes på veien mot Hordaland Kunstsenter. Biler passerer på det våte underlaget i en foss av lyd. Dette er et hverdagslig lydlandskap.
Når vi går inn i selve utstillingsrommet blir vi møtt av en sort vegg. Kontrasten til dagslyset vi kommer fra, gjør det vanskelig å orientere seg. Utstillingsrommet innenfor denne første veggen er også nesten helt mørkt. Det bli kun vagt opplyst av fire liggende videoskjermer. Det blir umulig å ane rommets fysiske avgrensninger. Vegger, gulv og tak glir over i hverandre. Når man beveger seg inn i rommet, skjer det derfor meget forsiktig. De liggende videoskjermenes lysende overflate blir de eneste visuelle holdepunktene.De nærmest svever og flyter inn mot en usynlig horisont. Ellers synes mørket å være tomt og uendelig.
Det konkrete, hesblesende lydlandskapet vi kommer fra, er borte og erstattet av et abstrakt, ubestemmelig lydlandskap. Lyden omgir oss momentant, og vi er i en annen verden. Lyduniverset utforsker rommet som sted, og stedet endrer seg ut fra hvilke lydbilder som presenteres. Rommet er i kontinuerlig endring.
Sammenhengen mellom lyd og lydobjekt, for eksempel motordur og bil, som vi i det daglige støtter oss til, er ikke-eksisterende. Lydlandskapet vi her står overfor har vi ingen tidligere erfaring med. Det er som om lyden også flyter og svever i rommet. Den beveger seg rundt oss. Snart på den ene siden, så til den andre. Som publikum er vi inne i verket, og lydbildene påvirker fysisk våre omgivelser. Det virtuelle, elektronisk behandlede lydlandskapet består av lavfrekvente, dvelende dronelyder, raslende, varig og hastig risling. Vi hører i tillegg korte og poengterte lyder, som beveger seg raskt fra en side av rommet til den andre og angir konkrete retninger. De enkelte lydene veksler mellom å ligge i for-, mellom- og bakgrunnen. Lydens frekvens, klang og volum endres hyppig. Kombinasjonene skaper et spennende og uforutsigbart uttrykk.
Leken med lydens nærvær og fravær, samt lydens iboende kvaliteter, forsterker fornemmelsen av et rom uten grenser. Lyden er noen ganger fjernt unna. Andre ganger nærmere for så å forsvinne igjen. Etter hvert som det ene lydlandskapet tar over for det andre, blir stadig nye sider ved stedet åpnet. Rommets mørke og lyden som omslutter oss, får oss til å sveve med. Lydlandskapets fysiske, ytre egenskaper og retning får i publikum en indre, mental gjenklang. Denne gir næring til dagdrømmen og assosiasjonene.
Foranderligheten i verket gir det et tidsaspekt. Organiseringen av lyder i rommet på et tidspunkt, vil knyttes sammen med vår organisering av dem og de opplevelsene dette gir. Verkets tidsaspekt forsterkes gjennom lydens ulike sykluser. Disse er varierende for de enkelte lydene, og kombinasjonene av lyder utgjør svært lange sykluser, hvor det ikke er noen begynnelse eller slutt. Det utgjør en forskjell hvor lenge vi oppholder oss i verket. Man må bruke tid for å oppleve forandringene. Noe vi gjerne gjør, da det er et svært fascinerende og mangfoldig verk.
Det er ikke et mettet, overlesset og støyende lydlandskap Lossius presenterer. I kontrast til byens lydbilde er det nærmest meditativt. Nærliggende referanser for denne anmelder er Brian Enos ambiente musikk og Biospheres lydlandskap. Her gies det rom for det som både i tradisjonelle audiovisuelle uttrykk, elektroakustisk musikk og lydkunst er et viktig lydelement, stillhet. Spillet mellom lyd og stillhet gjør at de enkelte lydene kan tre klarere frem. Vi blir lyttende til deres iboende kvaliteter. Vekslingen gir i tillegg verket dynamikk, og skaper en enda større avstand til det lydlandskap som til daglig omgir oss, hvor stadig mindre rom gis til stillheten. Bruken av de ulike kontrastene mestres av kunstneren på en utsøkt måte.
Lossius har bevisst valgt gallerirommet som sitt utstillingssted. Han kunne ha valgt konsertsalen. Bakgrunnen for valget av gallerirommet som presentasjonsmedium ligger i ønsket om å kunne forme fremføringsrommet ut fra hvilket uttrykk som skal presenteres. Verket er ment å gå inn i en dialog med rommet. I Cubic Second har Lossius på en elegant måte tatt kontroll over rommet, gjennom en utveksling av hva kunstneren ønsker å uttrykke og hvordan rommet kan formes til dette formålet. Han behersker dette stedet. Rommet er både akustisk og visuelt kontrollert ved å kles i sort stoff. Gjennom dette grepet er rommets egenklang fjernet og verkets lyd får komme til sin rett. Lignende strategier kjenner vi fra nyere kinorom. Mørket og innkledingen i sort stoff fører til at høytalerne skjules. Synlige høytalere ville i seg selv vært et visuelt element som ville tiltrukket seg publikums oppmerksomhet. Det viktige i denne utstillingen er med andre ord ikke å vise til de konkrete teknologiske løsningene som er valgt, men å rette oppmerksomheten mot den estetiske opplevelsen av stedets endringer over tid. Dette er i Cubic Second smakfullt gjennomført.
Det blir i installasjonen skapt et kunstig sted i forandring. I større eller mindre grad dannes konkrete assosiasjoner på bakgrunn av den enkelte tilskuers behov for å skape forståelsesnøkler til verket. Man går på oppdagelsesreise i lyden selv, uten å trenge å vite hvor disse lydene har sin opprinnelse. Publikum erfarer de estetiske kvalitetene i lyden heller enn den semantiske eller kausale betydningen de kan ha. De auditive og visuelle elementene definerer rommet, og grensene i det opprinnelige rommet er visket vekk. De visuelle elementene på skjermene danner en syntese og synkronitet med det auditive. Gjennom langsomme endringer i fargekombinasjoner eller ved kryende, urolige mønstre. Rent praktisk har også de liggende skjermene betydning for opplevelsen. Når publikum ser ned på disse, vil rommet omkring fremdeles fortone seg helt mørkt. Øynene blir på den måten ikke tilvendt mørket selv om man befinner seg inne i rommet over lengre tid.
Cubic Second er kulminasjonen av et tre år langt kunststipendiat Trond Lossius har ved Kunsthøgskolen i Bergen. Hans overordnede prosjekt, som denne installasjonen er en del av, er sentrert rundt lydinstallasjoner og interdisiplinære kunstprosjekter. Sentralt i Lossius´ innfallsvinkel til dette er møtet mellom samtidsmusikk og samtidens visuelle uttrykk i kunsten.
Lossius er i tillegg til å være kunststipendiat knyttet til Bergen senter for Elektronisk Kunst (BEK), som er en del av Norsk Kulturråds satsing på elektronisk kunst gjennom Produksjonsnettverket for Elektronisk Kunst (PNEK). BEK er ved siden av NoTAM de nodene i nettverket som har vektlagt de auditive aspektene i den elektroniske kunsten. Lossius har her vært en sentral aktør. Hans foregående delprosjekter har vært samarbeid med hovedsaklig billedkunstnere og performanceartister. Cubic Second er derimot en installasjon som er utarbeidet av Lossius alene, og dermed blir det auditive elementet det mest fremtredende.
Installasjonen beveger seg i skjæringspunktet mellom lydkunst, digitale audiovisuelle kunstuttrykk og elektroakustisk musikk. Verket har både romlige og tidsmessige aspekter. Dette gjenspeiler seg ikke minst i verkets tittel. Etter å ha opplevd installasjonen sitter vi igjen med minnene av å ha erfart et annerledes sted. Et temporært sted som går i oppløsning når utstillingen er over. Ved å ha laget en imponerende gjennomarbeidet og tankevekkende installasjon makter Lossius å rive oss ut av vårt daglige lydlandskap. Han skaper med sine lydlandskap nye og bemerkelsesverdige steder. Kanskje sitter minnet av våre assosiasjoner i møtet med verket. Som en ren bonus er vi også ved hjelp av opplevelsen satt i skjerpet lyttemodus, og oppfatter lettere de indre kvalitetene i enkelte lyder. Lyden av bilene som fosser forbi i høstregnet trer tydeligere frem. Kanskje oppfatter man overraskende kvaliteter i lyder som man til daglig ikke legger merke til. Hvilken avstand vi har til dem, og hvilken innvirkning de har på oss. Vi er mer oppmerksom på hvordan vi bruker hørselen som sans og hvordan vi kan orientere oss ved hjelp av denne sansen.
