Tid for følsomhet

Andreas Heuchs totalinstallasjon Hollow Ground oppleves som lukket om seg selv og sitt komplekse nettverk av vegetativ form og gir ingen retning inn i en definerbar allmennmenneskelig erfaring.

Andreas Heuch er kunsthøstens suksesshistorie, med tre separatutstillinger i sentrale institusjoner, flere utsmykkingsoppdrag, deltakelse i Carnegie Art Award og stor feature i Dagbladets lørdagsmagasin. Den unge kunstneren gjorde seg bemerket allerede på Oslo-akademiets avgangsutstilling for et par år siden, med arbeider som viste varhet og intimitet, og med en overbevisende evne til skikkelighet og estetisk flid. Heuch er et godt eksempel på at mange yngre kunstnere etterhvert (og naturlig nok) har tatt avstand fra slacker-estetikken og den aggressive institusjonskritikken som dominerte mye av nittitallskunsten, og tar sjansen på å eksponere sjel og skjønnhet, uten ironi eller tunge teoretiske overbygninger. For Heuch er det opplagt viktig at ting ser ordentlig ut, og han har da også nylig blitt beskrevet som ”urban slick” av den svenske kritikeren Anders Olofsson. Begrepet skal fange opp kunstnere som arbeider innenfor et kjølig, presist og designinspirert uttrykk. (Børre Sæthre, Thorbjørn Sørensen og Jan Christensen er andre norske kunstnere som får denne merkelappen, på nettstedet konsten.net.)

Slik sett passer Heuch godt inn i profilen til det teftige og alltid tidsriktige Galleri Wang. Galleriet satser på en kompromissløs introduksjon av et ungt talent, og kunstneren har tilsynelatende fått frie tøyler i galleriets hovedrom. Resultatet har blitt en totalinstallasjon under tittelen Hollow Ground. Hele gulvet i førsteetasjen er dekket av hvit sand og steiner, organisk formede veggmalerier strekker seg fra gulvet og opp i taket, og kunstneren har bygget en gangbro i tre gjennom hele lokalet som bærer deg rundt i verket, i høyde med vinduskarmene. Mye prinsipiell ære til Wang i dette tilfellet, for det kommersielle potensialet i denne typen kunstneriske prosjekter må vel være begrenset, om ikke salget av spin off-produkter, som tegninger á la veggmaleriene, tar seg opp etterhvert.

Ifølge kunstneren er Hollow Ground et forsøk på å materialisere et mentalt landskap, og ombyggingen av galleriet viser et ønske om å inkludere og overvelde betrakteren. I beste fall vil man da også kunne projisere sin egen mentale topografi inn i verket. Slik det er utført på Wang er en slik innlevelse vanskelig, for det er egentlig fint lite som skjer i Heuchs konstruerte fantasilandskap, all byggeaktiviteten til tross. Underbevissthet og indre liv er framstilt som botaniske og biologiske strukturer, men det er ingen elementer som peker på konkrete psykologiske eller sosiale størrelser. Hollow Ground lukker seg om seg selv, og gir ikke rom for paradokser eller referanser som kan vise vei ut av det komplekse nettverket av vegetativ form og inn i en definerbar allmennmenneskelig erfaring.

Tittelen skal mest sannsynlig peke på usynlige hulrom under bakken, og altså indikere at det vakre også kan være truende. Men Hollow Ground forblir mer vakker overflate enn truende undergrunn. Det er ingen grunn til å tro at Heuch er en spekulant i overfladisk følsomhet, men det er kanskje noe med størrelsesforholdene, eventuelt også den generelt intense eksponeringen av Heuch i det siste, som gjør at forventningene ikke helt innfris her. Hollow Ground klarer ikke å bli større enn sin egen selvopptatthet. Kanskje muligheten for slike arbeider ligger i et mer beskjedent format, hvor man må bruke tid og lete opp detaljene heller enn å blåse dem opp til blekksprutaktige monstere. Kanskje er det også et rent praktisk problem med én liten uke til montering av et såpass ambisiøst verk blir det liten tid til å få følelsene og detaljene på plass, når man i samme slengen også skal utføre anleggsarbeid basert på dugnadshjelp.

I prosjektrommet har Børre Sæthre arrangert en løselig oppstilling av objekter og skulpturer som ser ut til å være et slags oppgjør med tidligere produksjon. Vi finner igjen flere av Sæthres varemerker, som de kopulerende kaninene, store plexiglassformer og lounge-aktige tepper og objekter. Fokuspunktet er et reinsdyr eller en hest som ser ut til å hoppe rett gjennom veggen. Rommet ellers er dominert av minimalistiske speilkuber, og noen skateboardlignende objekter temmelig umotivert slengt rundt på gulvet. Kontrasten mellom de rene, baderomslignende speilskulpturene og dyret på veggen har en tiltrekningskraft som savnes hos Heuch i etasjen under. På tross av at Sæthres prosjekt denne gangen virker i overkant lettvint, har han rutine nok til å legge inn en uimotståelig one-liner også her. Kanskje er det den liggende, innbydende og seksuelt ladede enhjørningen fra My Private Sky-utstillingen på Astrup Fearnley Museet, eller eventuelt en nær slektning fra Sæthres fabelfauna, som har tatt sats og stupt gjennom veggen på Wang. Om den har satt seg fast der eller er midt i svevet er uvisst. Uansett står den slik til at vi får ballene og rassen servert i ansiktshøyde, som et selvironisk sleivspark; vulgært og desperat, selvfølgelig grenseløst tåpelig, men likefullt med umiskjennelig humoristisk og nærmest ikonisk slagkraft.