I morgen åpner Kristian Skylstad utstillingen Jaded Inept på galleriet OSL Contemporary, tidligere Galleri MGM. Dagen etter er det premiere på filmen Violence of Silence, som en del av programmet for Oslo Internasjonale Filmfestival. Film har vært et sentralt medium i Skylstads kunstnerskap, siden han viste arbeidet Kerry Is Gay på avgangsutstillingen etter Bachelorgraden på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), der Skylstad og var aktiv motstander mot sammenslåingene. Skylstads arbeider fremstår ofte som forsøk på å reetablere den subjektive erfaringen som en relevant størrelse innenfor en kritisk tenkning hvor det subjektive først og fremst assosieres med forfallet av den offentlige sfære. Midt i medienes intimitetshysteriske fokus på kjendiser, reality-tv og «de personlige historiene» som finnes i alle verdensbegivenheter, har Skylstad forsøkt å gjenreise de banale følelsenes ære.
Skylstad drev tidligere Galuzin Gallery/ TAFKAG, og er i dag involvert i visningsstedet NoPlace i Oslo. Kunstkritikk sendte ham 10 spørsmål på mail i det han var på vei til OCA sitt residency ved 18th Street Art Centre i Los Angeles.
Hvordan går det med monteringen av utstillingen nå som du er på vei til Los Angeles?
Det går rimelig uproblematisk. Ideene jeg har hatt til denne utstillingen har ligget og vaket lenge. Jeg er alltid tidlig ute med arbeider til utstillinger, men liker at ting kan modifiseres de siste dagene før åpning, eller framstå som uferdige under åpning og utstillingsperiode. Nå får jeg ikke denne muligheten, og det er sunt for arbeidene. Det er uansett umulig å rote dette til med kapasiteter som Kjetil Berge, Stian Gabrielsen og Petter Buhagen rundt meg. Jeg har alltid trodd at det er enklest å være alene, men ser nå at det å ha et team skaper frihet.
Hva slags arbeider skal du vise?
For meg er utstillingen en kryptert assemblage som refererer til barndom, der en fatal skjebne blir forklart ved hjelp av symboler. Men det viktigste i utstillingen er den skjøre estetikken. Jeg har et oppheng i at ting skal se feil ut på riktig måte og uferdig ut på en ærlig måte. Denne utstillingen blir sannsynligvis det mest genuine jeg har gjort, og det minst subjektorienterte på en gang. Alt kretser rundt en rimelig enkel tekstcollage på endeveggen i galleriet som kan leses i alle retninger, både innholdsmessig og i komposisjon. Arbeidene er ment å få de komfortable til å føle seg ukomfortable og de ukomfortable til å føle seg komfortable. Sykeliggjøring av individets adferdsproblemer er noe jeg vil angripe, når det er samfunnet i seg selv som er sykt. Det er noe veldig sykelig ved å være normal i dag.
Tittelen Jaded Inept fremstår som en ganske kynisk iscenesettelse av avmakt, hvis man er virkelig blasert så føler man vel aldri på å være utilstrekkelig?
Jaded Inept betyr: made dull, apathetic, or cynical by experience or by surfeit without skill or aptitude for a particular task or assignment.
Jeg har nok ikke vært blasert i selve prosessen, men har merket at jeg er på vei i den retningen. Arbeidet med NoPlace har vedlikeholdt et engasjement rundt kunst, samt det å ha en videre dialog med dedikerte kunstnere som Kjersti Andvig, Sebastian Helling, Ingvild Langgård, Jon Eirik Kopperud, Frode Markhus og Ivan Galuzin. Selv om jeg har vært nede på knærne som kunstner selv, siden Pandemonium på MGM, så har jeg alltid spart en del fragmenter til utstillinger som dette. Heldigvis har jeg holdt igjen nok i andre sammenhenger til at disse verkene, som føler seg fremmed for det kaoset jeg har insistert på til tider, har funnet en ro nå. Kjetil Berge syntes tittelen var interessant fordi den høres ut som et navn, og den ideen har jeg forfulgt. Og for meg har alltid utstillingen vært en historie om et menneske som ikke er meg, men som kunne vært meg, eller alle andre som vokser opp i dette glansbildet av et sosialdemokrati, men som allikevel ikke finner seg til rette eller blir godkjent. Hvis man er virkelig blasert, føler man seg vel utilstrekkelig hele tiden.
Dagen etter åpningen på OSL Contemporary er det og premiere på filmen The Violence of Silence på Oslo Internasjonale Filmfestival. Planlegger du å lage noen flere filmer fremover?
Det er film jeg skal lage framover. Stian Gabrielsen er mye bedre på å skrive enn meg, og Petter Buhagen er en mye bedre gallerist. Jeg elsker å være en del av, bidra med og følge deres prosess, men ser ingen grunn til å tvinge meg selv til å lage objekter til rom lenger. Det er en smertefull prosess, som jeg er alt for vant til å utføre i øyeblikk av avmakt. Film lager jeg uavhengig av hvor jeg er på et mentalt nivå, fordi det handler sjeldent eller aldri om meg selv. Det kommer flere filmer. Akkurat nå jobber jeg på en dokumentar, som kommer til å ferdiggjøre trilogien der Kerry Is Gay og Violence of Silence er de to første komponentene. Jeg pleier å si at jeg reiser for å ha en unnskyldning til å fotografere og at jeg fotograferer for å ha en unnskyldning til å reise.
I filmene dine virker det ofte som du har et ganske spesifikt politisk prosjekt, men dette oppleves ikke like tydelig i de arbeidene du stiller ut i gallerier. Er dette en bevisst måte å utnytte medier og visningsformer utfra ulike egenskaper og muligheter?
Skulle ønske jeg kunne sagt det var en bevisst strategi, men som oftest er det mennesker rundt meg som gjør meg oppmerksomme på mønstrene. Jeg ser at arbeidene mine i galleri har en viss appell, fordi jeg er en utrent kunstner som ikke tåler berøring med egne verk. Det har noe å gjøre med min aversjon mot materialitet og ikke minst at jeg føler meg utrolig ukomfortabel i rom med fluoriserende lys og mange mennesker, noe jeg alltid gruer meg til som en hund hver gang jeg skal gjøre noe. Jeg føler virkelig ikke at jeg har noen som helst egenskaper, men jeg har også forsøkt å være ærlig på akkurat dette, noe som har generert en viss interesse. Det jeg er god på å er å være engasjert en til en, og jeg er veldig dyktig på å oppfatte relevansen av situasjoner. Et godt premiss for dokumentarfilm, men lite brukbart som billedkunstner. Kunstnerskapet mitt er en rebus som dere kommer til å løse lenge før meg, rett og slett fordi jeg ikke har noen interesse av det.
Produksjonen din har på ulike måter vært preget av tekst. Kommer det flere bøker?
Jeg trodde på et tidspunkt at det skulle komme flere bøker, men jeg tåler ikke ensomheten det innebærer. Noen sa forleden at forfattergjerningen krever et farskompleks eller en tapt barndom eller noe, og jeg har ikke noe farskompleks. Barndommen min var som en vakker drøm jeg henter næring fra når jeg føler på avmakt. Det er tenårene jeg har slitt med, og det er jeg ferdig med nå. Endelig. Men Stian Gabrielsen kommer forhåpentligvis med masse god litteratur, og noe fra meg kommer kanskje til å prege eller søle til prosjektet hans. Men jeg tror ikke det kommer flere bøker. Essayene jeg skrev til Tommy Olssons Dead Sexy, Jon Eirik Kopperud & Saman Kamyabs Today Has Gone On Forever, Being-trilogien på Premiss i Bergen og Jaded Inept er strengt tatt det siste jeg har klart å skvise ut, og jeg synes det er det beste jeg har skrevet, men fortsetter jeg å skrive sånn blir jeg syk. Jeg kan ikke garantere noe, men jeg håper virkelig at jeg aldri begynner på et litterært prosjekt igjen. Det er for dvelende for meg. Vi lever nå.
Er det noen kunstnere, forfattere eller teoretikere du ser opp til og lar deg inspirere spesielt av?
Thora Dolven Balke er mitt største forbilde og viktigste inspirasjonskilde på alle nivåer. Wolfgang Tillmans er grunnen til at jeg begynte med dette. Felix Gonzales Torres er grunnen til at jeg fortsatte. Marcel Duchamp ga meg en avsindig god grunn til å slutte. David Foster Wallace, Arthur Rimbaud og Albert Camus har dratt meg i forskjellige retninger som bølger i en storm, når kjedsomheten har ødelagt både produksjon og tilværelse.
I Norge synes jeg Anders Nordby sitt prosjekt er det mest langsiktig relevante. Jeg har diskutert filosofi og idehistorie med min barndomsvenn Michalis Gennarakis siden jeg var femten og vi begge leste Bestialitetens historie, og den diskusjonen preger mye av det jeg har gjort, derfor er det veldig spesielt å kunne lansere hans diktsamling SOLILOQUY på OSL. Michel Houellebecq har vært en skygge over mye av det jeg har gjort dessverre, og det er ironisk at han nå har skrevet en roman om en desillusjonert billedkunstner. Jeg blir inspirert av alt, men den som nok har inspirert meg aller mest, og som aldri slutter å fascinere meg er Terrence Mallick. Han og Godard.
Du driver visningsstedet NoPlace og har tidligere drevet Galleri Galuzin/ TAFKAG, Hvor viktig er denne typen kunstnerdrevne visningssteder for Oslo i dag kontra de kommersielle galleriene?
VI driver NoPlace. Jeg er kun ansvarlig for kommunikasjon, men skriver sjeldent en tekst eller former identiteten til stedet. NoPlace er preget av demokrati og vært et glimrende sted for meg å trekke meg tilbake og for en gangs skyld lytte og lære. Det viktigste de kunstnerdrevne galleriene kan være er å være uviktige. Det viktigste for oss er at ambisjoner ikke er vår primære drivkraft. Vi forsøker å lage en historie i nåtid, ikke i et kunsthistorisk perspektiv, og i denne angsten mot å definere noe kan det godt hende man definerer mye mer, men det handler vel om autensitet, som blir mye mer tydelig når man ikke har noe å tape.
Hva kunne du tenke deg å endre i dagens kunstverden?
Meg selv. Jeg synes veldig mange andre har kommet veldig langt. Jeg skulle gjerne hatt KHiO ugjort dog.
I pressemeldingen din refereres det til en IBM Thinkpad. Bruker du ikke Mac?
IBM referer til et ordspill rundt solipsisme, som er noe jeg har vært veldig opptatt av. I be mmm. Hvis du skjønner hva jeg mener. Absurd spørsmål å avslutte et intervju med. Jeg kjøpte meg en Mac fordi jeg måtte fullføre Violence Of Silence. Etterhvert så jeg at plattformen er et glimrende verktøy til å ferdiggjøre ting. Thinkpaden referer til en form for design som jeg setter pris på. Det industrielle og pregløse, i likhet med Leica eller Matias Faldbakken. Tanken om en sekterisk kultur rundt teknologi gjør meg kvalm. Og jeg føler at alt jeg gjør på denne maskinen mister litt verdi fordi jeg hele tiden må deale med psykosen til Steve Jobs. Selv ser jeg fram mot et liv uten PC eller Mac. At disse industriene har fått definere livene våre de siste tjue årene er skremmende. Den eneste maskinen jeg noensinne har satt pris på er Amiga. Håpet er at jeg kommer til å være så selektiv i filmproduksjonen min at jeg ikke trenger å gjøre noe annet i klippet enn å legge scenene etter hverandre i timelinen, noe som gjør at behovet for en maskin dukker opp sånn ca. annethvert år. En Blackberry har jeg anskaffet meg. Den virker som et godt verktøy til å gjøre det mest nødvendige raskt, så man kan bruke resten av tiden på å leve.
