Norge programmerer ikke den nordiske paviljongen på Veneziabiennalen før i 2015 og Office for Contemporary Art Norway (OCA) arrangerer istedenfor en seminarserie, «The State of Things», samt et utdanningsopplegg i regi av den norske kunstneren Bjarne Melgaard. «Beyond Death: Viral Discontents and Contemporary Notions about AIDS», som arrangeres i samarbeid med Università IUAV di Venezia og ledes av Melgaard, gjestes av blant andre Leo Bersani, professor ved University of South California og forfatter av bøker som Is the Rectum a Grave? and Other Essays og Homos, og Pablo Lafuente, medredaktør for kunsttidssriftet Afterall og assosiert kurator ved OCA. Kurset, som starter opp i dag, tar for seg hvordan AIDS-krisen har blitt historisert gjennom film, musikk, litteratur, utstillinger og publikasjoner, samt diskursen rundt HIV- og AIDS-problematikken.
I det siste har nettopp denne problemstillingen blitt dagsaktuell i relasjon til kunst, media og politikk. Kunstkritikk har tidligere skrevet om sensuren av den avdøde amerikanske kunstneren David Wojnarowiczs arbeider på utstillingen Hide/Seek: Difference and Desire in American Portraiture på The National Portrait Gallery i Washington. ACT UP (The AIDS coalition to unleash power), en organisasjon som har jobbet med å profilere og synliggjøre problemstillingene rundt AIDS og HIV i USA siden 80-tallet, stilte ut sitt arkiv på Carpenter Center for the Visual Arts på Harvard og White Columns i New York i fjor. Utstillingene viste også en del av det muntlige arkivet fra aktivistene som deltok i organisasjonen på den mest turbulente tiden på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Det kanadiske kollektivet General Idea, som var aktivt fra 1967-1994 til to av de tre medlemmene døde av AIDS, jobbet med HIV- og AIDS-relaterte temaer og har gjennomført en rekke retrospektive utstillinger de siste årene. De åpnet tidligere denne uken en utstilling på Musée d’Art moderne de la Ville de Paris.
Bjarne Melgaard har tidligere jobbet med AIDS som en underliggende tematikk i mange av sine arbeider, blant annet The Church of Joey Stefano og på Festspillutstillingen i Bergen i 2003, og nå er det satset stort på undervisningsprosjektet i Venezia, som kulminerer i et offentlig kunstprosjekt som skal vises i Venezia og en publikasjon. Kunstkritikk fikk nylig sjansen til å stille Melgaard ti spørsmål om prosjektet.
– Hvordan går forberedelsene til «Beyond Death: Viral Discontents and Contemporary Notions about AIDS»?
– Det går veldig bra, jeg har akkurat gjort ferdig utkastet til kurset, den første forelesningen og satt opp pensum, bestående av tekster, musikk og film. Det har vært mye jobb, men veldig interessant fordi jeg føler at jeg også oppsummerer mange ideer og betraktninger jeg har jobbet med de siste ti årene.
– Hva er det viktigste aspektet ved å jobbe med et undervisningsprosjekt som dette?
– For meg er det nok å ta kurset på alvor i forhold til at dette handler om studentenes utdanning, og ikke bare er en sjanse for meg til å vise fram referansene mine. Det å kunne formulere hva man vil si på en måte som kommuniserer med elevene i forhold til deres begrepsverden og intensjoner er også en utfordring.
– Når, hvordan og hvorfor ble du kunstner?
– Jeg begynte å male og tegne som tolvåring på kveldsundervisning og når jeg vil bli en kunstner vil forhåpentlig tiden vise.
– Hvordan ser du din rolle som gjesteprofessor ved Università IUAV di Venezia i forhold til din rolle som kunstner?
– Jeg prøver å etablere en måte å jobbe sammen med studentene fra et lite samarbeidsvillig og pessimistisk ståsted i direkte referanse til for eksempel Lee Edelmans bok No Future: Queer Theory and the Death Drive og med tanke på at vi kanskje ikke trenger forandring fordi ingenting endrer seg uansett.
– Hvordan vil du beskrive din arbeidsmetode og hva er forskjellene med dette prosjektet?
– Forskjellen her er at jeg har en gruppe studenter å forholde meg til og kommunisere med, som i seg selv er helt ulikt en studiopraksis hvor man hovedsaklig deltar på sine egne betingelser. Jeg ser dette kurset som en mer forskningsbasert praksis i forhold til en praksis som er mer introvert og personlig, som å male i et studio.
– Kan du nevne noen samtidige kunstverk eller kunstprosjekter/praksiser som har hatt innflytelse på seminaret?
– William N. Copleys utstilling X-rated på Paul Kasmin Gallery i 2010 endret på en måte hvordan jeg så på maleriet. Hans måte å male på refererte både til en sensualitet, men også til litteratur og viste innflytelser fra hans dager som den første selgeren av surrealistisk kunst på 1930-tallet i California. Men min hovedinspirasjon i dette prosjektet er den amerikanske forfatteren og kunstneren David Wojnarowicz og forfattere som James Robert Baker som begge besatt et sinne og et hat som jeg tror vil være sunt for en ny generasjon med queers.
– Hvilken rolle spiller teori i ditt arbeid og hvordan har du jobbet med å sette sammen pensumet for kurset?
– Jeg jobbet mer med teori som en praksis rundt det å skrive i forhold til litteratur enn kun som «teori,» et ord som mange bare bruker for å «namedroppe» referanser. For meg er det ikke noen forskjell på å lese Leo Bersani eller Guillame Dustan teoretisk eller litterært. Det samme gjelder Foucault og Hervé Guibert, som var i nær kontakt med Foucault. Begge hadde en del fellesnevnere når det gjelder skriving og lesing.
– Det synes for øyeblikket å være mange som snakker og skriver om utdanning og pedagogikk innenfor kunst under samlebegrepet «educational turn.» Er dette undervisningsopplegget en del av en slik «turn», slik du ser det?
– Nei, for meg relaterer dette prosjektet mer til hvordan man artikulerer noe veldig viktig og fornyende når det gjelder en oppfattelse om hva HIV og AIDS er i dag. Hva er den nye diskursen rundt AIDS i dagens situasjon og hvordan kan vi i lese de intellektuelle forsøkene på en diskurs rundt HIV og AIDS fra tjue år tilbake? Og hvordan gikk vi fra å være skremt av HIV-smitte til å erotisere det? Og hvordan kan man utvikle en ny homofil identitet som er mye mer skremmende og mektig enn det vi har i dag?
– Hvordan navigerer du det kommersielle kunstmarkedet og offentlige finansieringspartnere?
– Det kommersielle kunstmarket kollapset for ikke så lenge siden, så personlig er jeg mer interessert i å jobbe med investorer på et kreativt plan for å finansiere fremstillingen av arbeidene mine, noe som i seg selv er vanskelig nok å navigere. Noen ganger går det, andre ganger ikke.
– Hva kunne du tenke deg å forandre i kunstverdenen?
– At kunstnere kunne stole mer på seg selv og utvikle sitt eget språk. Hvordan de skal gjøre dette er et eget spørsmål. Samt at kunstnere hele tiden ikke skal ha behovet for å utfordre «institusjonen,» for det blir så jævlig kjedelig med all denne kunsten om kunstverdenen, kunstmarkedet, museene osv. Dette kommer fra en generasjon med kunstnere som ikke har så mye annet å klage på og det blir på grensen til det patetiske når kunstnere som aldri har satt sin fot i en institusjon føler et behov for å hoste opp et naivt begrep om «street», «avantgarde» eller «anti» når de er så avhengige av institusjonene for å kunne si noe som helst. Jeg tror ikke at det er så viktig hvor du viser, men heller hva du viser. Dubuffet sa det best med: «Du må være populær og marginal.»
