Mens vitenskapen gjør tilværelsen enklere ved å framstille den mindre kompleks enn den er, kan man si at kunsten tilfører tilværelsen kompleksitet ved å lade den med mening den ikke hadde fra før. På Ars Electronica gjøres begge deler samtidig.
Electronica demonica?
I det jeg ankommer Linz blir det raskt klart at det vil bli vanskelig å konsentrere seg om kunsten som skal finne sted under Ars Electronica. Jeg merker umiddelbart et behov for å finne ut hvordan dette vesle samfunnet funker; byen føles som kulissene til en film á la The Truman Show, som et eventyraktig paradis uten bekymringer og sorger av noe slag. Halve byen er et grøntareale langs Donau, og befolkningen er den gjennomsnittlig vakreste jeg kan huske å ha sett i noen by jeg har vært. Når så de sosiale problemene tilsynelatende begrenser seg til han slitne fylliken nede ved Hauptbahnhof, virker det åpenbart at byen skjuler noe og at jeg må finne ut hva. Heldigvis blir min metaformose fra kunstkritiker til gravejournalist forhindret ved at noen faktisk forteller meg hva som ligger under overflaten. Linz var stedet der Hitler, en tidligere innbygger, til stor jubel annonserte das Anschluß i 1938. Kanskje kan byen forsvares med at man rett og slett ble revet med av at en lokal gutt gjorde det godt i utlandet, men anno 2006 er byen uansett resultatet av et av etterkrigstidens mest vellykkede forsøk på å gjenoppfinne seg selv i et mer positivt lys.
Kunst vs. vitenskap
Temaet for årets festival var «Simplicity – The Art of Complexity»- en tittel som kun kommer til sin fulle rett når den uttales på litt haltende tysk-engelsk. Lykkelige tilfeldigheter, samt en moderat hang til diskret selvmytologisering, ville det slik at jeg som min reiselektyre hadde pakket med meg to bøker som på hvert sitt vis representerer dialektikken mellom det enkle og det komplekse: Ludwig Wittgensteins Filosofiske undersøkelser og Finnegans Wake av James Joyce. Den første boken inneholder komplekse tanker uttrykt i svært enkle formuleringer; den andre inneholder relativt enkle tanker som uttrykkes på et nærmest ugjennomtrengelig komplekst vis. I vitenskapen er det viktig at alt som sies er klart og tydelig; i kunsten er det viktig at ting sies på en interessant måte. Samtidig som Wittgensteins filosofi og Joyces litteratur representerer en type endepunkter innen sine respektive felt, så er de samtidig blant de verkene som viser hvordan de store prosjektene bryter sammen.
Mediekunsten utgjør den kanskje mest effektive problematiseringen av skillet mellom kunst og vitenskap som ble definert gjennom Opplysningsprosjektet og modernismen. Mye av arbeidet i begge leire dreier seg om nøyaktig det samme: å utvikle kode, software og hardware som kan utføre bestemte oppgaver, men som siden kan vise seg å ha uventet stor betydning på helt andre bruksområder.
Få kunne personifisert denne problemstillingen bedre enn John Maeda som arbeider som designer og billedkunstner og som professor ved MIT og som er «featured artist» under festivalen. Utstillingen Nature der Maeda viser syv «motion paintings» som på tross av å legge seg farlig nært opptil screensaver-estetikken har en viss sjarm. Prosjektet ligner i utførelse og konsept på Brian Enos siste DVD med bevegelig billedkunst, men der Eno jobber generativt, har Maedas verk faste narrative forløp. Arbeidenes styrke ligger i variasjonen i det visuelle uttrykket, og Maeda beveger seg tilsynelatende bekymringsløst gjennom verkenes skiftende tilstander, ikke bare mellom det frenetisk digitale til beroligende organiske, men også mellom det frenetisk organiske og det beroligende digitale. Og uten dette siste elementet ville utstillingen kanskje fremstått som en klisje der organisk automatisk ble forstått som godt og digitalt som ondt.
Maeda var også vert og ordstyrer for festivalsymposiet der ulike deltagere diskuterte aspekter ved årets tema. Som helhet var utvalget av deltagere litt for uinspirert og sprikende, og det første virkelige tilløpet til diskusjon kom først etter syv og en halv time, fem minutter før det skulle være slutt. Og det var jo dumt, for spørsmålet var interessant og gikk på hvorvidt flerbruksteknologi representerer enkelhet eller kompleksitet. Spørsmålet var rettet til Paola Antonelli, kurator for design og arkitektur ved MoMA, som tidligere hadde snakket svært varmt om flerbruk ved hjelp av eksempelet Swiss Army Knife. Selv heller jeg mot en «Back to Mono»-filosofi på dette området og mener at enhver oppgave bør ha sin egen gadget, ikke nødvendigvis fordi det er så fett med masse, masse gadgets (ok, kanskje litt det og….), men først og fremst fordi flerbruk alltid betyr et mer avansert grensesnitt og dermed større sjanse for at noe ikke funker.
I så måte er Aram Bartholls Random Screen et forbilledlig arbeid. Verket er en slags vits over mediekunsten og består av en boks overdimensjonerte piksler som lyser i et tilfeldig, og svært dekorativt, mønster. For oss som liker alt med blinkende lys («ooh…pretty!») hadde jo dette vært nok, men verket heves enda et hakk av den den materielle utførelsen. Bak hver av de pene plastpikslene skjuler det seg nemlig noe simpelt skrot: en oppklippet øl-boks er plassert over et telys hvis varme får boksen til å rotere slik at et vindu på en av boksens sider slipper ut lys når den er vendt mot forsiden. Arbeidet viser hvordan et visuelt uttrykk som fremstår som erketypisk «mediekunst» også kan oppnås ved hjelp av svære primitive virkemidler.
A beautiful day in the country
Etter en litt kjedelig og unødvendig slitsom symposium-dag på fredag – en fredag jeg dessuten kanskje helst skulle vært hjemme i Moss på Momentumfylla – ble lørdagen en fest av en dag. På en kanskje litt klisjeaktig, men like fullt vidunderlig enkel søken etter enkelhet dro hele Ars Electronica på retreat ute på et gammelt barokk-kloster i landsbyen St. Florian. Selv om programmet var like tettpakket som resten av uka, så bidro utvilsomt de nye omgivelsene til en mer avslappet stemning, ikke minst fordi man så lett ble sittende å drikke øl i klosterhagen mesteparten av dagen.
Det var imidlertid også ting på programmet som fortjente oppmerksomhet. Ett eksempel var det ikke prisvinnende, men «ærbart nevnte» prosjektet Spire som er utviklet av Mike Harding og som kobler gammel orgelmusikk opp mot nyere elektronikk. Programmet er lagt opp slik at det veksler mellom gammelt og nytt, før det hele avsluttes med en improvisert blow-out med hele gjengen. Å sette klassisk skolerte kirkemusikere til å improvisere innenfor en utvidet støysjanger er mildt sagt risikabelt, men det fungerte overraskende godt, med en grad av følsomhet musikerne i mellom som vanligvis kun finnes hos de som befinner seg innenfor estetisk mer sammenlignbare sjangre. Samtidig er kanskje improvisert elektronisk musikk og kirkemusikk mer kompatible musikktyper enn man først skulle tro.
Spire sørget dessuten for festivalens eneste norske bidrag: Leif Inges strekk av Bachs Toccata og fuge i D-dur, som for anledningen ble presentert i klosterets spektakulære marmorsal. Der 9 Beet Stretch er et av de ypperste verkene innen det siste tiårets lydkunst, fremstår kanskje Bach-strekken som litt tynn. Problemet virker rett og slett å være at Bach ikke tåler overgangen til strukket form like godt som Beethoven. Kanskje skyldes det bare instrumentet og at et orgelverk nødvendigvis er mindre lagvis detaljert enn et helt symfoniorkester. Der Leif Inge reddet Beethoven fra seg selv i 9 Beet Stretch, så blir effekten med Bach at originalen fremstår som mer interessant.
Ars Musica
Festivalens musikkprogram varierte ellers fra det uutholdelige til det sublime. Verst av alt var nok stykket Sound and Fury, pour grand orchestre av den franske komponisten Philippe Manoury. Ikke bare var det papirmusikk av verste sort – post-Boulez Sturm und Drang – men konserten ble visuelt ledsaget av tilsvarende deprimerende «floaty iTunes bollocks» som noen så treffende uttrykte det et par dager senere. Den visuelle biten var for så vidt en nærmest perfekt match mot lyden, og den lot til å skulle representere verdensromtematikk, med dystre og dramatiske svarte og gulaktige supernova-motiver. Litt bedre var 3D-animasjonen som ledsaget en konsert av Stravinskys Vårofferet under avslutningsarrangementet, men denne typen audiovisualitet i tilknytning til orkestermusikk fremstår egentlig bare som unødvendig. Dersom Ars Electronica utgjør fortroppen også innen trender for seriøs orkestermusikk, går vi i sannhet tunge tider i møte i konsertsalen.
Da stod det bedre til i kategorien «Digital Musics» hvor årets gylne Nica gikk til den franske komponisten Éliane Radigue for utgivelsen L’île Re-Sonante. Radigue har siden midten av 60-tallet arbeidet innenfor et hovedsakelig «minimalistisk» formspråk der langsomhet, subtile frekvenskombinasjoner og lang varighet benyttes på en måte som ligner amerikanske komponister som La Monte Young og Pauline Oliveros, men som samtidig bærer preg av en mer tilbakeholden europeisk sensibilitet. I L’île Re-Sonante perfeksjonerer hun førti års arbeid i en hypnotisk vev av analog synth og slørete opptak av grumsete opera. Resultatet er et lappeteppe av sjelden dybde og skjønnhet. Verket byr lytteren på en opplevelse av forvridd tidserfaring og lydlig vektløshet. Kontrasten til Manoury kunne ikke vært større, og det fremstår som klokkeklart at Radigue er den av prisvinnerne som fortjente det mest, og ikke slik hun selv påstod bare fordi hun er gammel.
Et annet høydepunkt i samme kategori var Sonic Bed London av britiske Kaffe Matthews. Verket består av en stor, komfortabel seng med tolv høyttalere og en komposisjon som beveger seg gjennom disse. Lydbildet er preget av mange av de elementene vi er vant til fra nyere elektronisk musikk, og komposisjonen er slett ikke lett tilgjengelig. Likevel er det noe med sengens lune favn som gjør at folk finner seg til rette uavhengig av tidligere erfaring med vanskelig lyd. Dette er også en sentral del av Matthews sitt prosjekt hvor mye av målsetningen nettopp handler om hvordan eksperimentell lyd kan presenteres til publikumsgrupper som ikke frekventerer de klubber eller konsertsaler hvor slik lyd vanligvis er å høre. Ved å plassere lyden i en kontekst som fremstår som mer hospitabel, trekker Matthews den sære kunstlyden ut til et større publikum uten på noen måte å inngå kompromisser i forhold til eget uttrykk.
Aktivismus Electronica
Slike sosiale hensyn preger i sin helhet Prix-kategorien «Digital Communities» som gir oppmerksomhet til ulike typer aktivisme og sosiale aksjoner. Ett eksempel er det sveitsiske prosjektet Codecheck som lar kjøpere scanne strekkoder med et mobil- eller webkamera for å få informasjonen om et produkts etiske og genetiske egenskaper som produsentene ikke finner det hensiktsmessig å inkludere på forpakningene.
Prosjekter som dette er tilnærmet rene i sin sosiale orientering, og festivalen presenterer også et stort antall verk som inngår i en udefinert gråsone hvor det er vanskelig å skille mellom kunstneriske og teknologiske intensjoner. Dette gir Ars Electronica en aura som er svært forskjellig fra de andre rene kunstfestivalene. Fokuset på «virtuelle verdener» og teknologi gjør festivalen til et interdisiplinært fesjå hvor grensene mellom hva som er «estetisk erfaring» og populærvitenskapelig nysjerrighet ikke alltid er like lette å få øye på. Og dette er egentlig festivalens største styrke, for mediekunsten i seg selv tenderer ofte mot ren designprostitusjon, hvor alt som teller er hvordan man kan tjene en corporate halikk som ønsker seg pen kontordekor og nye kule effekter til keynote-presentasjonene sine. De virtuelle miljøene gir festivalen en anti-hip piff fordi man tidvis får følelsen av å være på en Star Trek-konferanse; hvis ett rom gir følelsen av at kunsten har kledd seg opp i en overraskende blå russedress, så kan man i neste rom plutselig befinne seg midt i en bisarr remake av den klassiske 80-tallsfilmen Short Circuit.
Ars Electronica er som regel gode på valg av tema – ofte så gode at man ikke skjønner det før et år eller to i etterkant («Welcome to the Wired World» i 1995…). Det aner meg at heller ikke årets festival vil bli stående som noe unntak i så måte. Men søken etter enkelhet har minst to ansikter. På den ene siden finner vi det sympatisk pragmatiske; på den andre det spekulativt fordummende. Det grunnleggende spørsmålet om når vi trenger enkelhet og når vi må akseptere kompleksitet ble i liten grad berørt under årets festival. Stort sett var stemningen at simple = good/ complex = bad. Når det gjelder brukergrensesnitt og estetisk teori er jo dette både rett og rimelig, men ikke nødvendigvis når vi diskuterer politiske og sosiale forhold. Kanskje avsløres det her at Ars Electronica har et litt for estetiserende blikk på teknologien, slik at praktisk bruk underordnes fascinasjonen over «alle mulighetene». Eller kanskje det skyldes at man ikke ønsker å bli for eksplisitt politiske.
Festivalens styrke er uansett hvordan den plasserer seg midt mellom kunsten og vitenskapens idealer. Mens vitenskapen gjør tilværelsen enklere ved å framstille den mindre kompleks enn den er, kan man si at kunsten tilfører tilværelsen kompleksitet ved å lade den med mening den ikke hadde fra før. På Ars Electronica gjøres begge deler samtidig.
