Det kjennes mildt sagt eksotisk og privilegert å kunne oppleve et kunstverk utenfor ens egen skjerm i disse dager. Rommet, natta og lyden spiller hovedrollene i I guess you have a lot of questions. A bedtime story av Maritea Dæhlin, et lydverk installert på et hotellrom sentralt i Oslo. Dæhlins godnattfortelling – et bestillingsverk produsert av Office for Contemporary Art Norway i samarbeid med Oslo Internasjonale Teaterfestival (Black Box teater) – strekker seg fra ti om kvelden til syv om morgenen, og utnytter halvsøvnens påvirkelige tilstand til å nyansere lytterens bilde av solidaritet.
På hotellsenga ligger en konvolutt under et sett instruksjoner for natten, som ikke å røre hovedstrømbryteren og når utsjekkingstiden er, og ikke åpne gaven som ligger fristende innpakket på puten før neste morgen. (Lydig etterkommer jeg dette ønsket, og avdekker den signalorange skyggeuen med «In Solidarity I Trust» i hvitt broderi først neste morgen.) Når jeg åpner konvolutten tar brevets personlige form over for de saklige instruksjonene. Via brevet oppretter Dæhlin en tillitsfull relasjon til gjestene. Hun deler håp og forventninger om hvordan natten skal forløpe, og uttrykker ønsket om en samtale. Brevet signaliserer at Dæhlin anser gjesten som en fjerde karakter i verket, en som er generøst innlemmet i en dialog. Jeg har imidlertid smuglet med meg datteren min på syv måneder, og må dele oppmerksomheten mellom henne og verket, noe som kanskje bryter mot den intime kontrakten det legges opp til.
Mor-datter-relasjonen er for øvrig en viktig del av bakgrunnen for verket. Det er basert på tekster som språkforsker og aktivist Yasnaya Elena A. Gils og journalist og forfatter Sigrun Slapgards har skrevet som respons til samtaler de har hatt med Dæhlin om solidaritet og verket til Dæhlins mor, Gitte Dæhlin: Hun som bærer minnet om denne jorda, hvor bærer denne jorda henne? (1981–83). Jeg har ikke selv sett denne skulpturen, men den skal bestå av en fullskala menneskefigur sydd i lær, som bærer et digert lass av flammer som rager opp over ryggen hennes. (Verket ville vært mulig å se i utstillingen Actions of Art and Solidarity, om ikke Kunstnernes Hus var stengt, som alle andre utstillingssteder i Oslo.)
Lydverket spilles av på en kanal fra en hodestor høytaler. Manipuleringen av stemmeopptakene er hovedsakelig gjort gjennom kutt, tempoendring og klangfiltre, men de beholder sin egen timbre. Det begynner med en klangfull repetisjon av språkforsker og aktivist Gils stemme som melodiøst forteller om hvordan den lure pungrotta unngår rovdyret gjennom å garantere gjensidig ødeleggelse: «Tar du meg raser fjellet ned og knuser deg.» Etter hvert veves korte fragment av Slapgards modne stemme inn, og resten av natten glir disse to stemmene inn og ut av fokus, blandet med det jeg husker som en malmfull mannsstemme (men ifølge credit-listen finnes den ikke) og et rytmisk mønster som ligger i bakgrunnen, som om en hører musikk fra naboleiligheten i en bygård. Gjennom natten spilles de samme fragmenterte setningene om og om igjen, hviskende, i ulike hastigheter. De mimer på et vis tankestrømmen en kan oppleve på slutten av dagen, der fragmenter av inntrykk gjenopptrer innstendig med små variasjoner, før de mister form og glir over i hverandre.
Henimot soloppgang får jeg høre de to opplesingene i sin helhet, og fragmentene som har vært spredt gjennom natten, faller på plass. På det tidspunktet er jeg ganske omtåket. Bebien sover med dynen og putene pakket rundt seg, slik at hun ikke skal rulle ut av den smale køyesengen, mens jeg ligger i fotenden av sengen og lytter. Gil mener det ikke kan være slik at solidaritet eller «utviklingshjelp» går én vei: Kunnskapen som urfolkene besitter gjennom sin presumptive tettere forbindelse til naturen, kan gi svar på de planetære klimautfordringene. Slapgard starter fra hvordan «afrikamisjonen og strikkingen av ullplagg», som er latterliggjort og stemplet som en nedlatende form for solidaritet, likevel for henne ga impulser til fremveksten av en bevissthet om den komplekse gjensidighetsrelasjonen mellom verdensdelene. Gils og Slapgards refleksjoner over solidaritet er direkte, slik en aktivist og en journalist ville formulere seg, for å nå frem med sitt budskap. Dæhlin omarbeider dette materialet til fragmenterer som hun manipulerer og repeterer slik at det til forveksling ligner en tanke som oppstår og tar form i lytteren.
Denne subliminale overtalelsen er det eneste som er sneaky ved dette verket. I guess you have a lot of questions. A bedtime story oppleves gjennomgående snilt, på en måte som etterlater en melankolsk følelse: som om alt sinne er vasket bort. Jeg ligger likevel og venter på et brudd i tillitskontrakten gjennom natten, uhyre alert overfor lyder av kropper i hotellets korridor og dører som slår. Kanskje fordi jeg er der med min datter, eller er det noe med den spartanske møbleringen av akkurat vårt hotellrom – på grensen til å ligne en oppbevaringsboks for mennesker – som skjerper sansene? Solidariteten en skal stole på, jevnfør tag-linen til capsen, virker ved morgengry mildt sagt flertydig. Det er den lure pungrotta Gil nevner som har brent seg fast i minnet mitt. Som med mange trickster-karakterer i folketroen, er trusselen en fiksjon den truede lurer motstanderen til å tro på. Makten må narres til å gjøre det riktige. Slik kan også solidariteten i en asymmetrisk relasjon se ut.
