Stortingsvalget 2017: Kunstkritikks guide til kulturpolitikken

Hvor står kulturen i årets valgkamp? Partienes kulturpolitiske talspersoner har presentert de viktigste punktene i enqueter i Morgenbladet og Aftenposten, men partiene selv har i liten grad drevet noen aktiv valgkamp for kulturfeltet.

Kulturminister Linda Hofstad Helleland har ført debatten i populistisk retning, med sommerens vaffel- og kaffeslabberas på gården til Senterpartiets Ola Borten Moe, der de to bekymret seg over at «norske verdier» og den kristne kulturarven er «under press». Den eneste kulturaktiviteten Helleland har diskutert som faktisk hører hjemme i hennes portefølje som minister er den norske amatørkulturens flaggskip, spelene, da hun gikk i rette med kritikeren Julie Rongved Amundsen i juli, og uttalte til NRK at «jeg hadde virkelig håpet at den tiden skulle være forbi at noen forteller folk hva som er god og dårlig kultur».

Kunstnerne selv har derimot gått offensivt ut i valgkampen. Kunstnergruppen Annex arrangerte nylig debatt om forsvars- og intervensjonspolitikk i et beduintelt på Eidsvolds plass foran Stortinget, og kunstnere som Anne Katrine Dolven og Siri Hermansen har engasjert seg i den kunstnerinitierte klimaaksjonen Opprop for omstilling med slagordet «en appell fra kunsten til folket». Aksjonen Kulturkampen, med Marianne Hurum i spissen, har drevet en kampanje for et rødgrønt regjeringsalternativ. Hurum, som er tidligere styreleder for Unge kunstneres samfund, fremstiller et regjeringsskifte som et avgjørende veivalg for kunsten og kulturen.

Det lokale løftet

Men utgjør Stortingsvalget den 11. september virkelig et kulturpolitisk veivalg? Det er variasjoner i partienes kulturbudsjetter, men ser man på skillelinjene i kulturpolitikken er det ikke så store motsetninger mellom høyre- og venstresiden. Partiene argumenterer langs tradisjonelle kulturpolitiske og ideologiske skiller som statlig versus offentlig finansiering, og breddekultur versus høykultur, men i partiprogrammene er argumentene på høyre- og venstresiden til forveksling like.

Det er for eksempel riktig at de borgerlige partiene legger vekt på at statlig kulturstøtte i større grad skal suppleres gjennom egenfinansiering og gaver fra næringslivet. Men politikk for å fremme kulturnæring, med forslag om «kulturklynger» og «kulturelle såkornfond» finner man over hele det politiske spekteret, også hos Venstre og SV.

Når det gjelder motsetningen mellom bredde- og elitekultur, fronter samtlige partier en politikk for den desentraliserte, lokale breddekulturen. Om man ser på programmene er dette utvilsomt den viktigste saken i kulturvalgkampen i år. Det er riktignok Ap, Senterpartiet og SV som lover mest til breddekulturen ved å forplikte seg til et nytt kulturløft der 1 % av statsbudsjettet igjen skal øremerkes kulturtiltak. Hos de rødgrønne partiene er det særlig kommunale tiltak som kulturskoler og biblioteker som prioriteres i det nye kulturløftet. Men det er det også hos de andre partiene: Krf vil ha et «lokalt kulturløft»; Venstre vil ha et «kulturløft for barn og unge»; Frp vil at barn og unge prioriteres når offentlige kulturmidler fordeles. Miljøpartiet De Grønne og Høyre vil styrke kulturskolene, Rødt vil gjøre tilbudet gratis for alle.

Noen ambisiøs politikk for det profesjonelle kulturlivet er det derimot ingen som kan by på. Selv om et flertall av partiene har generelle formuleringer om «gode og forutsigbare rammebetingelser for norsk innholdsproduksjon», slik som det står i Sps program, nedtones det profesjonelle kulturlivet konsekvent. Høyre har sin elitesatsing Talent Norge, men kan ikke diskutere det profesjonelle kunstlivet uten å samtidig understreke at er det er «umulig å etablere toppsjiktet uten stor aktivitet i bredden».

Den norske kulturpolitikken er med andre ord preget av konsensus. Men hvor kommer denne enigheten fra? Svaret på det heter Kulturutredningen 2014. I 2011 ble det nedsatt et utvalg under ledelse av Anne Enger, som fikk i oppgave å gjennomgå virkningene av Kulturløftet. Da Enger-utvalget leverte rapporten to år senere, konstaterte de at Kulturløftet først og fremst hadde vært et løft for de store institusjonene, men at økningen i kulturbudsjettene ikke sto i forhold til økningen i kunstproduksjon og besøkstall. Det samme gjaldt for det kommunale kulturlivet, der det hadde funnet sted «kulturhusløft» og «festivalløft», men der utgiftene til kulturskoler og folkebiblioteker hadde stagnert. Utvalget konkluderte at det er behov for et «lokalt kulturløft.» Det er denne politikken partiene over hele det politiske spektrumet gir sin støtte til.

En overraskelse

Det er en av overraskelsene i årets valgkamp at kunstnerøkonomi har blitt en viktig kultursak. Et flertall av partiene har programforpliktet seg til punkter som gjelder kunstnerøkonomi. Og også her kan vi spore politikken til Kulturutredningen, som konkluderte at de rødgrønnes løfte om å styrke kunstnernes levekår før valget i 2009, ikke var oppfylt. Utvalget konkluderte at «kunstneres levekår er en strukturutfordring som krever en tydeligere kulturpolitisk håndtering.» De fikk støtte fra levekårsundersøkelsen Kunstens autonomi og kunstens økonomi i 2015, som viste at inntekter fra kunstnerisk virksomhet sank med 9 % for billedkunstnere i kulturløft-perioden.

Partiene bruker Kulturutredningen på forskjellig vis. Det ble tydelig under debatten om kunstnerøkonomi som ble arrangert av Unge kunstneres samfund og tankesmien Manifest 24. august. For Bård Folke Fredriksen fra Høyre, statssekretær i Kulturdepartementet, var utredningen et håndfast bevis på at de rødgrønnes kulturløft hadde feilet, og at den blåblå regjeringens «frihetsreform», med oppmuntring til entreprenørskap blant kunstnere og medfinansiering av kulturlivet fra næringslivet, er rett medisin. Aps Anette Trettebergstuen påpekte at Kulturutredningen var bestilt av dem selv, og antydet at den dermed var et retningsgivende dokument som nærmest måtte anses å være til internbruk i videreføringen av Kulturløftet.

Enger-utvalget konkluderte for øvrig at billedkunsten har blitt forsømt siden 2005. Men noen målrettet politikk for kunstfeltet finner man ikke hos noen av partiene i år. Kunstkritikk har gjennomgått partienes kulturprogrammer, med særlig blikk for politikken som vedrører kunstfeltet. Her er en oppsummering av hvilken kulturpolitikk vi kan vente oss de neste fire årene:

Fremskrittspartiet

For et tiår siden var den såkalte elitekulturen et yndet mål for populistiske utspill fra Fremskrittspartiet. Men partiet som tidligere tok til orde for å «høytrykksspyle» Kulturrådet for kulturelt spindelvev og åndssnobber, har besinnet seg.

Som regjeringsparti mener Frp riktignok fortsatt at det ikke er det offentliges oppgave å understøtte kulturen, og ser helst at markedet skal styre kulturlivet, slik at «publikums begeistring i stor grad vil være avgjørende for hvilke kunstformer som overlever». Men de skynder seg å tilføye at «der det offentlige bruker penger på kulturtiltak, er det viktig at pengene kommer folk flest til gode.» For øvrig skriver Frp at de vil opprettholde støtte til vedlikehold og investeringer for enkelte regionale og nasjonale kulturinstitusjoner.

Høyre

Høyre har lagt frem en kulturpolitikk for de kommende fire årene som i store trekk er en videreføring av Solberg-regjeringens linje. Det vil si å tilrettelegge for økt selvfinansiering i kulturlivet, kombinert med virkemidler som skal oppmuntre næringslivet til å bidra til å finansiere kulturen. Høyre vil videreføre Talent Norge og sikre Gaveforsterkningsordningen, der private gaver til institusjoner på over 100.000 kroner utløser statlige midler på 25 % av gavebeløpet. Potten har økt fra 10 millioner til 51 millioner per år siden ordningen ble innført i 2014. Allerede i januar kunne Klassekampen skrive at halve potten for 2017 var brukt opp på grunn av etterslep fra foregående år. Høyre mener selv at det taler for ordningens suksess. Norges museumsforbund kaller det symbolpolitikk, og sier at ordningen fører til en skjevfordeling av statlige midler, der de store institusjonene sitter igjen med størstedelen av potten. Svakhetene ved ordningen blir tydelig om man ser på bevilgningene for 2016: Her var C. Ludens Ringnes Stiftelse, som står bak Ekebergparken, blant de største mottakerne med en utbetaling på 2,5 millioner. «Gaven» på 10 millioner som utløste den statlige utbetalingen kom fra Christian Ringnes’ eget selskap Ringnes Holding AS.

Høyres kulturpolitiske spydspiss Talent Norge er basert på medfinansiering fra private givere, hovedsakelig stiftelser og fond, og har for tiden bare ett billedkunst-tiltak: en mentorordning og sommerskole ved Nordnorsk Kunstnersenter.

Høyre skriver at de vil «opprettholde og videreutvikle et sterkt Kulturråd». I statsbudsjettet for 2017 var det imidlertid ingen økning til Kulturrådets søkbare midler, og i forhold til konsumprisindeksen (KPI) innebar det i realiteten en nedgang. Oppjusteringen av arbeidsstipendene var også mindre enn KPI.

Samtidig som de søkbare midlene ble fryst, ble det i statsbudsjettet for 2017 satt av 70 millioner til kulturnæring, som deles mellom Kulturrådets nyopprettede Kreativ Norge og Innovasjon Norges avdeling for Kulturell og kreativ næring. «Vi gjør det for å bedre kunstnernes økonomi. Dette vil virke og er et godt grep», sa kulturminister Linda Hofstad Helleland til NRK i oktober i fjor. Kulturrådets kulturnæringsenhet skal styrke apparatet mellom kunstnere og publikum, med utvikling av agenter og gallerister. Heller ikke Innovasjons Norges ordning skal gå til produksjon, og er forbeholdt næring med vekstambisjoner og -potensial. Dermed prioriterer den blåblå regjeringen formidlingsleddet, akkurat som den rødgrønne forgjengeren.

Venstre

Et desentralisert, frivillig og bredt kulturliv er blant Venstres hovedmål. Og som de borgerlige partiene mener Venstre at et mangfold av finansieringskilder er en forutsetning for et uavhengig og variert kulturliv. Samtidig er Venstre et parti som ønsker sterke offentlige institusjoner. Som støttepartier for den blåblå regjeringen har Venstre og KrF ved flere anledninger prioritert kunstformål. I det første statsbudsjettet avverget de to sentrumspartiene et kutt på 15 millioner i kunstnerstipendene.

Venstre har i sitt partiprogram flere konkrete tiltak for å styrke kunstproduksjon og kunstnerøkonomi. De vil kreve at statlige kunst- og kulturinstitusjoner løfter frem ny kunst ved offentlige innkjøp, sikre langsiktige stipendordninger, og styrke sosiale rettigheter som sykelønnsordninger for kunstnere. En annen satsing er kunstnerassistentordningen, som ble vedtatt av Stortinget etter forslag fra V, KrF og Ap. Ordningen tilbyr nyutdannede kunstnere en lønnet halvtidsstilling som assistent for en etablert kunstner. Kulturrådet har satt av 4 millioner til formålet i år, noe som tilsvarer 18 stillinger, og som altså totalt vil gagne 36 kunstnere. Venstre vil ifølge partiprogrammet styrke ordningen ytterligere. Partiet skriver også at de vil sikre forutsigbare rammevilkår for kunst- og kulturinstitusjoner. Mer diffust vil Venstre i kommende Stortingsperiode «gjennomgå de økonomiske modellene for offentlig finansiering av kulturinstitusjoner, med sikte på å trygge gode kunstopplevelser i hele landet».

Kristelig Folkeparti

KrFs partiprogram er et av de tynneste og rundeste hva angår kultur. Partiet vektlegger særlig det lokale frivillige og amatørbaserte kulturlivet. «Kulturinstitusjonene må i større grad stimulere den skapende kunstneriske virksomheten», skriver KrF, og tilføyer at de vil legge til rette for mer samarbeid mellom kulturinstitusjoner og frie grupper. Men sentrumspartiet KrF vil også styrke den profesjonelle kulturen, og vil «gjennomgå kunstnerstipendene og øke tilskuddene der det viser seg gunstig».

Senterpartiet

Samtlige partier støtter opp om den lokale breddekulturen i årets valgkamp. Det gjør at Sps kulturpolitikk fremstår som mindre ideologisk enn den egentlig er. For Sp er et nytt lokalt kulturløft med økte rammer for kulturskoler og kulturbygg i overensstemmelse med partiets kjernepolitikk. Sps går til valg på å tildele nasjonale oppgaver for regionale kulturinstitusjoner over hele landet, og vil regulere kunstnerstipendiene i tråd med pris- og lønnsstigningen.

Miljøpartiet De Grønne

Miljøpartiet De Grønne gir kulturpolitikken høy prioritet. Mange av punktene i programmet dreier seg om arbeidsvilkårene i kulturlivet. MDG vil styrke kunstneres og kulturarbeideres rettigheter gjennom en egen kulturarbeidsmiljølov som skal utarbeides i samarbeid med kulturprodusentene selv, og vil stille krav til offentlige institusjoner om å følge standardkontrakter som skal sikre lønn for innholdsproduksjon.

Når det gjelder kunstbevilgninger forplikter MDG seg til å «sikre gode og forutsigbare støtteordninger for kunstnere, kunstnerorganisasjoner og institusjoner innenfor alle kulturfelt, spesielt til det frie feltet». Partiet går til valg på å gi mest mulig av kulturstøtten som direkte prosjektstøtte eller stipender direkte til kunstnerne. Det tegner for en kulturpolitikk som i større grad enn andre partier prioriterer produksjonsleddet foran formidlingsleddet. Når det gjelder formidling vil MDG for øvrig sikre institusjonene for politiske føringer ved å gi dem «stor frihet i formidlingsarbeidet»; de politiske føringene som Stoltenberg-regjeringene ble kritisert for å legge på institusjonene i sin regjeringsperiode er tydelig noe som flere av partiene føler de må ta avstand fra i sine egne partiprogrammer.

MDG har også en egen, original løsning på hvordan man kan hente inn nye kunstmidler: Partiet vil utvide kunstordningen for statlige nybygg til også å gjelde nye samferdselsprosjekter. I statsbudsjettet for 2017 er det satt av 66,8 milliarder kroner til samferdselsformål, og selv om en stor del av dette går til vedlikehold, gir det en pekepinn om hva slags summer det dreier seg om dersom man følger satsene fra Kunst i offentlige rom (0,5-1,5%).

Arbeiderpartiet

Da Ap lanserte Kulturløftet IV i midten av august, sa Anette Trettebergstuen til Dagsavisen at de skal satse på både skoleblokkfløyter og opera – og alt midt imellom. Ifølge aksjonsgruppen Kulturkampen ville 1% av statsbudsjettet til kulturformål ha gitt omtrent 1,3 milliarder mer enn i dag. Denne økningen skal komme hele landet til gode, skriver Ap i partiprogrammet. Partiet fremhever, som de andre partiene, tiltak rettet mot barn og unge. Kulturskoler og biblioteker skal styrkes, det samme skal estetiske fag i skolene.

Også museene skal løftes, ifølge Ap, men blant de 30 tiltakene i Kulturløftet IV ser det hovedsakelig ut til å være formidling og publikumsutvikling som står på agendaen. Ap vil «arbeide aktivt med publikumsutvikling for å få flere institusjoner og det frie feltet til å nå ut til flere» og vil legge til rette for at museene «møter publikum på nye måter og blir åpnere møtearenaer». Partiet vil også gi institusjonene rammebetingelser som gjør det mulig å ha en tilstrekkelig stor andel fast ansatte.

I de tidligere kulturløftene antok Ap at styrkingen av institusjonene automatisk ville bedre kunstnernes kår, gjennom en slags trickle-down-effekt. Det viste seg å ikke stemme. Denne gang går partiet inn for en «kunstnerøkonomireform». Kunstnerassistentordningen er en del av denne reformen, men hvilke andre tiltak som vil inngå er foreløpig uklart. Ap vil «styrke eksisterende og opprette nye støtteordninger», og at det skal opprettes et eget utvalg som skal vurdere hvordan man kan bedre frilansernes sosiale rettigheter. Under kunstnerøkonomi-debatten sa Trettebergstuen at reformen ville bli utformet i tråd med kunstnernes behov. Det lød som et frieri til kunstnerorganisasjonene. Ap vil også utvide KOROs virksomhet ved å stille krav om mer kunst og utsmykning i det offentlige rom.

I kulturnæringspolitikken er det kanskje ikke så stor avstand mellom Høyre og Ap som man iblant kan få inntrykk av. Den rødgrønne regjeringen lanserte en handlingsplan for kulturnæring, Fra gründer til kulturbedrift i sitt siste regjeringsår i 2013, der det blant annet ble foreslått å opprette en felles satsing på kulturnæring ved Innovasjon Norge og Kulturrådet, nettopp det Høyres kulturminister Helleland nå har gjort. I sitt nye partiprogram skriver Ap at de vil legge frem en ny handlingsplan, og «gjennomgå dagens virkemiddelapparat for næringsdrivende slik at de bedre treffer kunst- og kulturutøvere». Som et aggressivt slag mot Høyres kulturpolitiske solar plexus, vil Ap skrote den blåblå regjeringens gaveforsterkningsordning ved første anledning.

Sosialistisk Venstreparti

Som eneste parti har Sosialistisk Venstreparti vedtatt et dedikert 30 siders kulturpolitisk handlingsprogram, Forandringens Kunst. Også her er det først og fremst breddekulturen som er fokus, med styrking av estetiske fag i grunnskolen, Den kulturelle skolesekken og kulturskolene.

Kulturpolitisk er SV både sosialdemokratisk og liberalt, og går inn for sterk statlig finansiering av kulturlivet, samtidig som de vil ha et desentralisert kulturliv og understreker at kulturen ikke skal instrumentaliseres. SV vil blant annet ha en gjennomgang av Kulturrådet for å se om det de omtaler som en «maktkonsentrasjon» har fått «uheldige følger».

SV peker på at de store museumskonsolideringene har ført til utilgjengelige samlinger, og vil gjøre noe med dette ved «åpne magasinene for et bredt publikum», og sende kunsten ut i kommunene, altså en styrking av den typen vandreutstillinger som Nasjonalmuseet har ansvar for. De vil også gi regionale institusjoner nasjonalt ansvar, med inntil full statlig finansiering, og vil jobbe for at flere kommuner skal innføre artist in residence-ordninger.

Også SV har planer for å heve kunstnerøkonomien. For SV er det et offentlig ansvar å sikre gode levekår for kunstnere, og de vil jobbe for «mindre gratisarbeid blant profesjonelle kunstnere». SV vil øke antallet arbeidsstipender og regulere til 50 % av en gjennomsnittlig heltidsinntekt, noe som innebærer en økning på omlag 30 000 kroner fra dagens stipendsum. Partiet vil også se på muligheter for forskjellige sosiale rettigheter, som pensjon- og sykepengeløsninger, og vil innføre og øke utstillingshonorar og vederlag.

Rødt

I partiprogrammet går Rødt inn for generelle mål om å styrke kulturinstitusjonenes budsjetter, å øke tildelingene til det frie feltet, og å «jobbe for et ambisiøst, mangfoldig og utadvendt kulturliv som markerer Norge som en kulturnasjon nasjonalt så vel som internasjonalt.» Svært mange av punktene går ut på å bedre arbeidsrettigheter for kulturarbeidere. Rødt krever at institusjoner som mottar offentlig støtte følger tariffsatser både for fast ansatte og frilansere, og vil sikre pensjonsordninger.

Rødts ønske om subsidierte museumsordninger for å sikre kulturtilbudet for hele befolkningen, og fri tilgang til kunst og kultur for barn og ungdom, deles av de andre partiene på venstresiden. Rødt ønsker også at «kravet til lønnsomhet og forretningsdrift av kulturelle institusjoner fjernes».