Spørsmålet lyder ivrig. Svaret lyder like stolt. ”6 years!”. Jason fører ordet. Jeremy bare nikker og lener seg inntil Jason. Nesten som i bildene bak dem, bortsett fra at de i det ene er kliss nakne. Jason og Jeremy er sammen. Jason og Jeremy er pornoskuespillere. Jason og Jeremy er blant en rekke pornoskuespillere portrettert for Timothy Greenfield-Sanders’ utstilling på Mary Boone Gallery. Det er åpning, og det er stappfullt.
Det er i hvert fall to sannsynlige forklaringer på det massive oppmøtet. I en nasjon hvor politikk gjerne grenser tett opp mot en lite liberal og livsfeirende kristen moral, er mulig støtten til porno et politisk standpunkt om et utvidet individuelt handlingsrom. Mulig er det altså fullt på Mary Boone Gallery fordi demokrat-vennlige newyorkere ønsker å vise sin støtte til kunstens fristilling. Mer nærliggende i så måte er utstillingen i Mary Boones uptown-galleri på 57. gate, med nye verk av Barbara Kruger. Et av verkene er en kopi av et amerikansk flagg, hvor de hvite stjernene og stripene dannes av bokstarver: “LOOK FOR THE MOMENT WHEN PRIDE BECOMES CONTEMPT”, sier den blå ruten. “WHO IS FREE TO CHOOSE? WHO IS BEYOND THE LAW? WHO IS HEALED? WHO IS HOUSED? WHO SPEAKS? WHO IS SILENCED? WHO SALUTES LONGEST? WHO PRAYS LOUDEST WHO DIES FIRST? WHO LAUGHS LAST?”, sier det røde feltet. Alternativt til forestillingen om støtte til ytringsfrihet, kan man hevde at denne åpningen tiltrekker seg en horde mennsker, fordi den på toppen av gratis alkohol byr på gratis porno. En rekke av Jason og Jeremys kollegaer har stilt opp i aften. De paraderer omkring i antrekk som enkelte av de oppmøtte samlerne selv ikke vil våge å iføre seg for Halloween (skjønt mye skjer også i møblerte hjem). Et TV-team fanger inn det hele. Bare de ansatte på Mary Boone som til enhver tid er ikledd dress og slips synes bekymret over folkemengden og den stigende temperaturen. Det er like fullt på fortauet utenfor. Inni mengden ser jeg igjen John Waters det skulle bare mangle for en anledning som dette. To hus bortenfor er det tomt på fortauet foran Metro Pictures. Louise Lawlers utstilling, med et analytisk blikk på infrastrukturen som til envher tid omgir kunsten, fenger ikke fullt så mye.
Skjønt, Timothy Greenfield-Sanders portretter er ikke videre overbevisende. Tvert imot, de er innstudert platte. Portrettene bygger alle på samme arbeidsprinsippet, og viser ett bilde av skuespillerne med klærne på og ett av dem fullstendig nakne. I de fleste tillfellene poserer skuespillerne fullstendig likt. I andre tilfeller blir fristelsen for stor: skuespillerinnen Briana Banks er åpenbart på jobb straks klærne kommer av. Hun skyter frem de silikonskulpturerte brystene og ikler seg sitt mest sultne blikk. Roland Barthes skrev om pornografien i ”Camera Lucida” at den manglet detaljen som ga bildene tvil og liv. I likhet med reklamefotografiet blir bildene i sin tydelige vilje både forenklende og banale. Tittelen for Greenfield-Sanders inneholder tilsvarende platt frasen ”XXX Rated”. Jeg står og tenker på hvor vidt Greenfield-Sanders simpelthen har gjort regnestykke mellom det moralsk ukorrekte og markedsmessige korrekte. Eller hvor vidt Greenfield-Sanders’ utstilling faktisk er motivert som reell overskridelse. At utstillingen er ment å ha en utsagnskraft utover det å være flate og forfinede fargefotografier av mennesker i ytterkanten av den amerikanske normalitet. Det siste gir størst grunn til å la seg deprimere. Samtidig har jeg for lengst gitt opp å fortvile over at Amerika lar seg sjokkere av Andres Serranos bloddryppende fotografier og Marilyn Mansons sminkede cover-versjoner av 1980-tallets synthpop-hits. Og strengt talt er portrettene av pornoskuespillerne ikke verre enn den sedvanlige dosen svarthvitt portrettfotografi av norske kulturpersonligheter man er vant med å se i bok- og utstillingsformat: leende konsertpianister og bokklubbforfattere, ispedd trolske skuespillerinner eller dypt alkoholiserte skuespillere med rike registre av furer i pannen, som gir en tilsiktet grafisk effekt dersom knallhardt kopiert på Agfa-papir. Kanskje er bare portrettet trøblete, liksom en debatt om pornografiens politiske kraft uungåelig leder inn i blindgater.
Noen galleri forlater imidlertid det metaforiske nivået for politikk på tirsdag. På valgdagen vil American Fine Arts invitere til mobiltelefonfest, eller ”Swing State Party”. Løpesedler inviterer tilhengere av John Kerry å bringe sin mobiltelefon til festen i galleriet, for så å ringe til velgere i ”the swing states”. Samme dag stenger 303 Gallery galleriet og begir seg i bil til Pennsylvania. Planen er å gå fra dør til dør, levere ut løpesedler og forsøke å overbevise tvilerne om at Kerry er det riktige valget. Mulig burde noen av de andre galleristene i Chelsea ta en flytur til Miami for å spore opp forsvunnede forhåndsstemmer. Å være i New York på valgdagen gir liten mening dersom man skal påvirke opinonen. Valget i New York state er for lengst avgjort i favør av Kerry, hevder samtlige meningsmålinger. Hopetallet av ”Kerry-Edwards”-buttons på de fremmøtte på Mary Boone-åpningen sparker i så måte inn åpne dører. Med mindre man har håp om å påvirke turister fra Ohio og Wisconsin. Jeg tror ikke det er så mange på denne åpningen i kveld. Jeg tror heller ikke så mange av de fremmøtte vil la den politiske iveren drive dem til Wisconsin. De fleste blir nok igjen hvem ellers skal dukke opp på de utallige valgfestene som man i disse dager mottar invitasjon til. Et raskt overblikk over posten på pulten og innboksen i mailprogrammet bekrefter rike muligheter for gratis alkohol for feiring om lykkelig utfall og ditto mye alkohol om det forvandles til gravøl. Katie, en irsk kunstner, har invitert meg over til valgvake og finissage for utstillingen ”Urgent” hvor hun deltar. ”Fingers crossed. I guess it all we can do”, avslutter hun i sin mail. New York kan heller ikke gjøre stort mer.
Mer informasjon om utstillingene på Mary Boone Gallery i New York finnes på nettstedet
www.maryboonegallery.com
Mer informasjon om utstillingen ”Urgent” finnes på nettstedet
http://doomsdiary.com/urgent.htm
