Jeg blir først lurt i Markus Li Stensruds separatutstilling Carry your horse on your narrow shoulders på Isca i Skovveien. Fra tidligere er jeg kjent med at kunstneren ofte jobber i gips og voks, men nå har han visst gått over til leire, tenker jeg. Etter et blikk på verkslisten viser det seg likevel at Stensruds skulpturer er laget av akrylgips, og at det er et rødbrunt tørrpigment som gir dem den jordlige framtoningen.
Utstillingen inneholder tre gulvbaserte og fire vegghengte skulpturer, der store deler av overflaten ligner vilt sprøytet kakeglasur. Den hverdagslige assosiasjonen får meg til å minnes utstillingen Stensrud hadde med samboeren Ida Madsen Følling på Podium i 2021, der det hjemlige arbeidet var blant temaene. På Isca ser det også ut til at tanker rundt «arbeid» er satt i spill, men her mer som en grunnleggende kraft i naturen.
I den første skulpturen rett innenfor galleriets dørmatte, Seremoni for de som allerede har reist (2024-25), samarbeider fjorten snegler med lilla hus – disse faktisk i leire – om å bære en stor krukke. Denne har fire åpninger på toppen, der gul og oransje ild blafrer fra side til side. Det er silkepapir beveget av innebygde elektriske vifter, ser jeg da jeg kikker ned i munningene. På den andre siden av skulpturen ser enda en snegle ut til å ha karret seg loddrett oppover en av krukkehalsene, for bak den er det liksom et glatt spor i den ellers ru overflaten.
Snegler er tilsynelatende i farta over de fleste skulpturene. Hva de driver med, hinter vegghengte Reseptor I og II om. Disse er formet henholdsvis som en sirkel og en hånd, og her ser sneglene ut til å ha laget stråler ut fra to sirkelformede hull, som for å tegne opp to soler. «Solen» som motiv går igjen i utstillingen, dette erkesymbolet for liv som står så sentralt i mange religioner og mytologier. I galleriets indre rom ser en halvsirkel med ni stråler og fire bein ut til forsøksvis å forsere den teppebelagte trappa. Denne skulpturen heter Soloppgang (2024-25), en tittel som vitner om Stensruds tørre humor, som også kommer til syne ved at flere av utstillingens snegler har fått huset sitt byttet med et øre. Mange pattedyr har et hulrom i øret med samme form som et sneglehus, og jeg tolker dette grepet som et forsøk på å skape en kobling mellom oss mennesker og de flittige bløtdyrene.
Den største skulpturen i utstillingen, Hulebærere (2024-25), rekker meg langt over hodet og består av en kvadratisk flate med to bølgede vegger som knyttes sammen med seks rette stenger det står flammer i akrylgips opp fra. På toppen er det en kule med en slags trakt, og hele greia står på et titalls hender – disse flatere og mer boksete enn de jeg kjenner fra kunstnerens tidligere arbeider. Også her har en snegle tegnet flere soler.
Sneglene har åpenbart et prosjekt på gang, og deres agens i utstillingen gjør at jeg forestiller meg en parallell virkelighet der dyrene står for kulturproduksjonen. Det er bakvendt og ganske morsomt. Dadaismen er en uttalt inspirasjon for Stensrud, presseskrivet oppgir at utstillingens tittel skal være hentet fra et utkast til det dadaistiske manifest. Og det er ikke rart hvis dette tankegodset, med sitt opphav i samfunnskritikk og motstand mot første verdenskrig, får ny giv i samtiden. Men i motsetning til dadaismens nihilistiske grunnholdning, opplever jeg Stensruds søk i det absurde som et forsøk på å grave fram et mer konstruktivt etos, med sneglen som modell.
Vanligvis når vi hører om snegler, er det den grådige brunskogsneglens ødeleggelse av både hage og avling (noen mener også at giften dens kan gjøre kuer sterile!). Sin destruktivitet til tross – ingen kan beskylde sneglene for å være passive, og jeg har egentlig vanskelig for å forestille meg at dyr utenfor fangenskap føler på apati. Ei er heller tilfellet i Stensruds jordtonetablåer, der de hardt arbeidene bløtdyrene gir uttrykk for en langsom, men livsfrisk virkelyst.
