Etter at jeg har forlatt zambisk-norske Anawana Halobas utstilling Jeg vil si deg noe i Lyshallen på Nasjonalmuseet, følger nynningen hennes meg langt ut i dagen. Flere steder i utstillingen høres kunstnerens lavmælte stemme gjengi den amerikanske folkesangeren Woodie Guthries This Land Is Your Land, og melodien klistrer seg fast i hjernebarken min.
Sangen, skrevet på 1940-tallet, formidler håp om et egalitært USA, og blir ofte brukt som en protesthymne. I Halobas utstilling møter jeg først låta ved inngangen til Lyshallen, der kunstnerens tolkning strømmer ut fra en høyttaler i taket. Da jeg beveger meg videre, forstår jeg at det er lydsporet til videoarbeidet Jeg vil si deg noe (2010-11), som vises innerst i utstillingsrommet. I videoen skriver kunstneren ord i hendene sine med en whiteboardtusj, for så å gni dem vekk med en hvit klut. Tekstfragmentene er fra oppdiktede samtaler hun har hatt med blant annet den statskritiske filosofen Hannah Arendt. «I tell you these things and I wash them off me» er ett sitat, og at litt sverte forblir i de fine linjene i håndflaten kan ses som et bilde på at ord fortsatt har et nærvær etter at de har blitt ytret.
Lyttesansen er også elementær for erfaringen av arbeidet Begråtelser (2006-2010). I videoen, som projiseres på en skjerm sentrert i rommet, filmes kunstneren der hun drar tungen gjennom noe som ser ut som snø, men er salt. Det er som om jeg fysisk kan kjenne hvordan det føles: Den sprakende rytmen som følger bevegelsene får det til å prikke langs tungen og i nakken min. Salt brukes i mange religiøse og kulturelle praksiser, og knyttes blant annet til visdom og renselse. Det har også en kroppslig konnotasjon.
At vi både svetter og gråter saltvann er en tråd som plukkes opp i installasjonen Tett på (2013-2016). Her henger elleve saltsteiner fra stålvaiere festet i et sirkelformet tak over et opphøyd platå. Som hos et varmt eller trist menneske, drypper det vann fra saltsteinene ned i boller av plast, stål og keramikk. Vannet og saltet tegner sirkler på gulvet, og noen av steinene har, da jeg besøker utstillingen, fått dype søkk der vannet har rent. Mest sannsynlig vil de dele seg i løpet av utstillingsperioden, noe som gjør at de framstår både harde og skjøre på samme tid. Dryppene som treffer oppi bollene følges av et lydspor på engelsk, samt det afrikanske språket luyana og det søramerikanske guaraní. Ordene jeg forstår forteller en historie om kamp for og tilhørighet til et landområde, men også tilgivelse.
Installasjonen ble vist under São Paulo-biennalen i 2016, noe som er blant de mange større presentasjonene Haloba har hatt i nyere tid. For øyeblikket stiller hun ut på Trondheim kunstmuseum som en av de nominerte til Lorck Schive kunstpris, og i 2026 blir hun festspillkunstner i Bergen. I sommer deltok hun på Berlinbiennalenmed verket På leting etter Mukamusaba – en eksperimentell opera (2025), som også vises på Nasjonalmuseet.
Operaen spilles i et sirkelformet rom med rødlige, knudrete vegger midt i Lyshallen. På veggene projiseres fire videoer. Bildene glir over i hverandre og viser blant annet kunstneren som danser i en fuktig skog. Seks kvinner kledd i blå og røde kjoler utfører også en slags trengselsdans sammen, før de synger mot kamera hver for seg – dette er komponenter fra overgangsritualer i chiyabilo-tradisjonen i sørlige Zambia, leser jeg i presseskrivet. Kvinnenes stemmer kan ikke høres, men rommet fylles av lyder fra åtte skulpturer bygget av bruksobjekter – som instrumenter og boller – i naturmaterialer, plassert på krakker. Objektene har innebygde høyttalere hvor operaens engelske libretto strømmer ut: forskjellige stemmer som snakker med ulik intensitet og tonalitet om det å se vekk fra og bortforklare sult, folkemord og seksuell vold. Noen av stemmene er konfronterende, og Haloba skyr ikke sterke bilder. Blant annet forteller en av sangerne om unge jenter som sliter med å tisse etter voldtekter, noe som er hverdagen for mange i både Sudan og Palestina.
Midt i rommet ruver en tømmerstokk med en trakt i tre på toppen. En belg kledt med stoff og skinn går ut fra toppen av tømmerstokken, og har et titalls teposer festet til seg. Da jeg beveger meg tett på, gjenkjenner jeg lukten av nellik, men en stram, frastøtende lukt slår også mot meg – muligens fra kuskinnet. Skulpturen refererer til Mukamusaba, en mytologisk, autoritativ kvinnefigur Haloba tidligere har oppgitt som en revolusjonær ledestjerne for arbeidet sitt, og jeg ser for meg hvordan Mukamusaba lytter til og fordømmer forvitringen av menneskelighet i møte med vår tids kriger og konflikter. Hun kommer også selv i tale med et mål om å få flere til å anerkjenne «sjelenes verdighet», noe jeg forstår som alle menneskers iboende verdi.
Mukamusaba sier også at: «You know the G-word is now applicable, but your mouths are full of bitter leaves», og det er noe ironisk over at museet viser et arbeid som adresserer dem som tier i møte med det pågående folkemordet, all den tid museet selv de siste månedene har jobbet hardt med å klamre seg til sin egen nøytralitet i saken. Kanskje kan Haloba, gjennom sitt multisensoriske univers vise hvordan situasjonen i Palestina føyer seg til en kolonihistorie som strekker seg over flere århundrer og på tvers av kloden, og at den pluralistiske sameksistensen hun legger for dagen handler om solidariske prinsipper. Og selv om arbeidene kretser rundt politiske spørsmål, er den fenomenologiske dimensjonen det som berører meg mest, der bruken av lyd for å vise hvordan noe ikke-fysisk kan virke innenfra kroppen, også gjør håndgripelig hvordan andre usynlige mekanismer – som tradisjoner, myter og landegrenser – internaliseres.
