Stian Gabrielsen er kritiker og norsk redaktør for Kunstkritikk, bosatt i Oslo.
Stian Gabrielsen is a critic and the Norwegian editor of Kunstkritikk, based in Oslo.
På årets Festspillutstilling tegner Gardar Eide Einarssons sirlige stabler og tomme malerier opp et betimelig pessimistisk bilde av motstandens vilkår.
Inger Wold Lunds korte prosastykker på Percival Space er dyktig smidd på sitt beste, men av og til hoper patosen seg opp. Og hvorfor er de egentlig presentert på veggen?
I Michael Edward Smiths utstilling på Ludwig Forum i Aachen beskrives objektet som et nettverk av karikerte henvendelser.
Antoine Catalas Image Families på Unge Kunstneres Samfund synliggjør hvordan bilder sorteres av teknologien vi benytter ved bildesøk på nett.
Telemarksforskning har vunnet oppdraget om å få evaluere Office for Contemporary Art Norway. Direktør Marta Kuzma går av i juni.
Med sin siste utvidelse har Standard fått tilbake vindusfasaden, slik at vi igjen kan se inn på en kunst som stiller seg mer eller mindre likegyldig til om den betraktes.
Hovedpersonen Marie-Louise Ekman passer ikke helt inn i utstillingen Gjør som du vil! som for tiden huserer på Henie Onstad Kunstsenter.
Fotografiene til Morten Andenæs bærer preg av et forsøk på å observere observasjonen. Det er åpenbart et håpløst prosjekt, som likevel resulterer i en vellykket utstilling.
Her er de åtte spørsmålene som skal besvares i den forestående evalueringen av OCA. En vurdering av virksomhetens økonomiske rammer er ikke et tema i denne omgang.
Janne Kruse dveler grasiøst ved estetiske basiskategorier som rom, flate, form og spor, men lykkes ikke i å hente disse begrepene ut av en pyntelig formalisme.
Om man skal innvende noe mot Michael Johanssons formalt presise og velgjorte installasjoner i utstillingen Familiar Abstractions på Vigeland-museet er det kanskje at det nettopp kjennes litt for familiært.
Office for Contemporary Art Norway gikk med en halv million i overskudd i 2012. Den nye styrelederen Marit Reutz bekrefter likevel at det må gjøres prioriteringer.
Mathijs van Geests sarte assemblager nærer seg på en understrøm av privat erfaring vi ikke får eller skal ha tilgang til.
En utställning i ett gammalt kolhus låter mörkret bli en bild för exploatering, utsatthet och politiska drömmar.
Verdensteatret legger ned etter 40 år. Kollektivets siste installasjon er for tiden å se på Dikemarkfestivalen.
Kunstsilos nordiske samlingsutstillinger viser bredde og enestående verk, men sliter med forutsigbarhet og konvensjoner i presentasjonen.
