Da Vestlandsutstillingen 2005 nådde Bergen i sommer, var det en krympet versjon som inntok Hordaland Kunstsenter. På grunn av plassmangel hadde flere kunstnere forsvunnet siden turnéstarten i Sunnfjord. Det er imidlertid usikkert hvor mye savnet av disse kunstnerne preget Bergensversjonen. Utstillingen formidler nemlig en så tydelig fellestematikk at enkeltverkene uansett står i fare for å innta en sekundær posisjon.
Årlig diskuteres det om landsdelsutstillingene er i ferd med å miste sin relevans. At antallet søkere til Vestlandsutstillingen stadig synker bekrefter kanskje dette. Det ville i så fall være synd. Utstillingene er interessante nettopp i sin stadige tilbakekomst år etter år. Over tid kan de gi grunnlag for å observere endringer både i utstillingspraksis og tendenser i samtidskunsten. Etter en lang periode med juryerte utstillinger, har Vestlandsutstillingen siden 1999 vært sammensatt av selvstendige kuratorer, men fremdeles basert på fritt innsendt materiale av kunstnere tilknyttet landsdelen.
Nytt av året er et felles tema, der årets kuratorteam, Annette Kierulf, som er en av kuratorene for neste års Momentum-utstilling, og Aage Langhelle, inviterte kunstnere til å vektlegge stikkordet «fjord». Den ambisiøse katalogteksten legger listen et par hakk høyere enn de enkelte kunstverkene klarer å leve opp til, men utstillingen åpner likevel for refleksjon rundt den forslitte ideen om vestlandet som «Norway in a nutshell».
Bergen i sommermånedene, fylt til randen av turister på jakt etter pittoresk vestlandsnatur, er et passende bakteppe for utstillingen, som innledes nettopp med en problematisering av reiselivsbransjens fremstilling av landsdelen. I entreen møter vi et postkortstativ. This is not a fjord er Susanne Christensens bidrag til utstillingen. Med suvenirpostkortet som medium, benyttes et fotografi av fjell, fjord og snødekte vidder i en grafisk montasje med tydelige referanser til René Magrittes velkjente ordlek. Dette er ikke en fjord. Det er turistbransjens glansbilde av vestlandsfjorden. I inngangspartiet vises også Arne Ryggs video Herrlich! Her harseleres det overtydelig med den klisjéfylte fremstillingen av landsdelen. Grieg-muzak og banale slagord på tysk og engelsk akkompagnerer bildene av fjord og fjell. Etter dette blir det nærliggende å lese resten av utstillingen som «de alternative blikk». Nå skal man møte det turistene ikke blir presentert for. Eller kanskje det mangfoldet av fortellinger fra vestlandet som tittelen lover.
Hovedrommet domineres av to verk som begge inviterer til aktiv deltakelse. Midt på gulvet står Jorann Abuslands lille kjøkkeninnredning med fillerye og respatexbord, som oser av sekstitallsnostalgi. Kortstokken på bordet inviterer publikum til å spille kunstnerens egen versjon av memo. Spillkortene viser fotografier av motiver hentet fra ulike steder, og spillet handler om å finne tilhørende par. Ingen av bildene er identiske, men kan knyttes til hverandre via assosiasjoner og familielikheter. Hilde Jørgensen og Kristin Tårnesviks karaokevideo Norges True Sailorboy fyller rommet med smektende hawaiigitar, og publikum inviteres til å synge med. Videoen forteller om en tid før globalisering og masseturisme, men der alle kjente noen som dro til sjøs og kom tilbake med historier fra havet og det store utland.
Som en motsetning til de spektakulære turistbildene i inngangspartiet er det de små fortellingene om vestlandshverdagen vi møter i store deler av utstillingen. Rita Marhaugs serie Vestland 2000 vekker minner fra endeløse bilferier i baksetet på kronglete vestlandsveier, og er blant de fineste bildene på utstillingen. Siri Ekker Svendsen viser også kulturlandskapet sett fra bilsetet i fotografiene Parkeringsplass og Fergeleie fra serien «Wonderland». Aller tydeligst finner vi denne poetiske hverdagsrealismen i Helge Skodvins stemningsfulle fotografier av en bonde og to bærselgende ungdommer langs veikanten.
De hyggelige hverdagshistoriene utfordres bare av et fåtall mer konfronterende arbeider, som i Christian Bermúdez-Aguilar og Kristoffer Nilsens fotomanipulasjoner. Her er vestlandsnaturen blitt infisert av fremmede storbyelementer. Prekestolens dramatiske fjellside er dekket av graffiti og tagging hentet fra urbane miljøer. Poenget blir likevel litt enkelt, og bildene er heller ikke visuelt overbevisende.
Balansen mellom utstillingen som helhet og enkeltverkenes evne til å trenge igjennom på egne premisser er alltid vanskelig i slike gruppepresentasjoner. I dette tilfellet styres lesningen av utstillingen så mye at noen verk ender opp som nokså endimensjonale, mens andre nesten forsvinner helt. Som ett av mange eksperimenter med Vestlandsutstillingen er den likevel interessant. Spørsmålet blir hva utstillingen ønsker å være. En formidlingsarena for den mest spennende nye kunsten, eller en omreisende temautstilling? Årets utgave nærmer seg det siste.
