Siste stopp

American Fine Arts avslutter med å se fremover. Galleriet, som under Colin de Lands mangeårige ledelse var en premissleverandør til New York galleriscene, åpnet fredag sin siste utstilling. ”Election 2004” avslutter en av den nyere kunsthistoriens mest uryddige utstillingsrekker (som faktisk i 2002 også omfattet Gardar Eide Einarsson). Samtidig fortetter ”Election 2004” hva American Fine Arts dreide seg om: en vilje til kommunikasjon og konsekvens utover dets tilsynelatende noncholante holdning. Logisk nok er verket som opptar endeveggen formet av John Waters en gigantisk kampanje-button, hvorpå det står skrevet: ”HAVE SEX IN A VOTING BOOTH”.

Det er tungt skyts som er blitt kalt inn for å markere endepunktet for American Fine Arts. Tom Burr, Martha Rosler, Mark Dion, foruten nevnte John Waters, er bare noen av de involverte. Som også stiller på åpningen. John Waters er lettest gjenkjennelig med den tynne mustasjen og det etterhvert det like tynne håret. Andre har falt fra underveis. Colin de Land døde av kreft i mars ifjor, og etterfulgte sin kone og kollega Pat Hearn som måtte gi tapt for samme sykdom i 2000. Det samme året overtok American Fine Arts inn i Pat Hearn Gallerys lokaler på 22. gate i Chelsea.

Åpningen bar med seg en sammensatt stemning av feiring, av tap, av fortvilelse og optimisme. Den 2. november går USA til valg. Den 30. november utvider nabogalleriet Bent Sikkema lokalene til også å omfatte American Fine Arts lokaler. Savnet av galleriet vil bli merkbart i et område hvor kunstens autonomi snarere enn dens kritiske potensiale, blir feiret.

PS! Til Palmyre Pierroux som hevder at mediene filtrerer og manipulerer informasjonen som når amerikanerne. Det forekommer, utvilsomt. Ikke minst er det mulig i en nasjon som hviler så tungt på fjernsyn som den primære nyhetsleverandør. Situasjonen blir den samme som i Norge; at TV-mediets format begrenser i seg selv, foruten hva avsender måtte ha av politiske siktemål. Samtidig bør en ikke glemme at det finnes en lang tradisjon innen amerikansk presse for en undersøkende journalistikk, og at enkelte av de amerikanske avisene fremviser en grundighet og tyngde som på langt nær kjennetegner norsk riksdekkende presse. Forestillingen om at amerikanerne er underernært på informasjon om Irak-krigen er fjernt fra det faktiske, dersom man f. eks. tar for seg lørdags- eller søndagsutgaven av The New York Times. En ting er at du ikke klarer å matche vekten av avisene, dersom du tilsvarende la VG, Dagbladet og Aftenposten oppå hverandre. Langt mer viktig er at du nødvendigvis ikke ville finne det samme omfang av nyheter eller utdypende bakgrunnsstoff for å perspektivere verdensbegivenheter som USA militære involvering i Irak og Afghanistan. Jo, New York er bare 7 millioner mennesker i en nasjon av nærmere 250 millioner innbyggere. Men så er heller ikke Grünerløkka en så stor andel av Norge heller. Riktignok har tidsskrift som Le Monde Diplomatique og Morgenbladet landsomfattende distribusjon, men det blir feilaktig å hevde at USA – i fraværet av tilsvarende organ – er frahindret opionsdannelse.