1857 på Grønland har vist seg å være et treffsikkert og positivt uforutsigbart galleri som mange har trykket til sitt hjerte siden oppstarten i sommer; kledelig rufsete og definitivt ambisiøst. Den siste utstillingen tar i likhet med de foregående igjen tak i stedets spesifikke arkitektoniske narrativer. Den forrige utstillingen kommenterte byens utsatte og forsvinnende rom i form av en økonomisk presset byggevirksomhet og ga en absurd vri på byggingens generelle samfunnsmessige formålstjenlighet. Den walisiske kunstneren Bedwyr Williams har nå latt den sammensatte romligheten dominere sine performative objekter og installasjoner i utstillingen The Jynx. Resultatet er faktisk forrykende, på en forknytt og nevrotisk måte, med fatale undertoner.
Galleriets oppbygging, med et slags antekammer med gulv av storblomstret linoleum før den grandiose og industrichice trelastlageret – kan oppleves som dramaturgisk pregnant. Williams understreker de forventningene som måtte ligge i det drastisk økende romlige volumet, men uten å forlate det dagligdagse handlingsrommet tilknyttet galleridriften. Denne knusktørre fordoblingen av noe reelt preger utstillingen som sådan, og den gjennomsyres av en svært lakonisk (og fremragende) humor. Et gammelt og knortete bygg har sine lommer av historier. Brukt som uavhengig visningsrom for kunst blir patinaen en slags symbolsk kapital som synes å bli rutinemessig verdsatt av sitt interne publikum. På The Jynx finner man noen blanke malingspann stilt opp i utsøkt uorden i vinduskarmen (visstnok med farger basert på linoleumsgulvet, som for anledningen har fått et dekke av sagmugg). Videre er de omgivende veggene bakgrunn for diverse verktøy og personlige gjenstander; noe rulletobakk, en drill, vater og tommestokk, til og med en medtatt sykkel er festet på veggen. Det er noe med en forferdelig sykkelulykke, som antydes i skrifts form, og en monteringstekniker som på denne måten kvestes.
De nesten provoserende udramatiske etterlevningene etter en ulykksalig hendelse opptrer også i hovedinstallasjonen i det indre rommet, titulert som utstillingstittelen – The Jynx. Her har det gått ille, og en haug med skaberakkel, rester etter stillas og plank med tegneserieaktige bruddkanter er strødd utover. På åpningskvelden inngikk også en vaskeekte ambulanse som var kjørt inn, med blålys og det hele. Da lå frostrøyken i lokalet og luene var godt tredd ned over ørene. Den som fikk med seg Williams’ performance, hvor han ikledd en hvit kjeledress iscenesatte kunstnerens død, var på rett sted til rett tid, som det heter. Som en bisarr standup-comedian fra det hinsidige reiste den omkomne kunstneren seg fra en haug isoporkuler og begynte å mane fram sider ved kunstnerens tragikomiske kår med malmfull røst. Balansen mellom det morbide, nesten rørende og genuint lattervekkende var i perfekt vater, i motsetning til det sviktende utstillingsskjelettet. Kunstnerens endelikt var fiffig nok varslet i pressemeldingen som ble sendt ut i forkant av åpningen, med utdrag fra hans dagbok, med uttrykt frykt for å klatre i stillaser. I det virkelige utstillingsrommet kunne man se en spinkel og ensom fugl tegnet opp høyt på veggen, og det menneskelige resultatet av fallet fra høyden. Handlingen mellom før og etter er utelatt, en her velfungerende teatral modell for den helt store kollapsen. Man kan forøvrig registrere en hyppig bruk av stillaser i kunsten om dagen, ofte utmeislet som en idé om konstruksjon som i praksis truer med å skli ut i noe formløst. Paradokset ved å bygge noe ødelagt åpner i Bedwyr Williams’ regi opp for de mange alternative utgangene.
.
