Uka etter åpningen av Tino Sehgals soloutstilling på Guggenheim i New York er museet fullt av mennesker. Ellers er det enorme utstillingsrommet tomt for gjenstander og billettsalget er flyttet til inngangspartiet. Verket «The Kiss» foregår midt på det kalde gulvet. En mann og en kvinne kjærtegner hverandre sakte, hender vandrer over armer, ben, mage, ansikt og hår. De kysser og kliner, sakte, men sikkert. Uten stopp. Folk virker ikke brydd, kanskje fordi de sakte bevegelsene avslører en koreografert klining, man er ikke nødvendigvis vitne til noe privat og intimt. Disse øktene foregår i tretimers perioder, hvor de to på gulvet blir avløst av et annet par som tar over der siste par slapp. Posisjonene de kyssende inntar skal visstnok være hentet fra et utvalg berømte kyss i kunsthistorien, men det blir ikke et eksplisitt spill hvor man matcher kyss med rett maleri.
Det andre verket i utstillingen tar opp resten av Frank Lloyd Wrights berømte rotunda og begynner så snart man kommer opp til første etasje. En gruppe barn følger nøye med på besøkerne og en gutt møter meg med et håndtrykk og spør om jeg vil ta del i arbeidet «This Progress» av Tino Sehgal. Jeg sier ja og gutten ber meg følge etter ham. Han virker litt nervøs og stiller meg spørsmålet «Hva er fremskritt?» Jeg leverer et svar som han gjør sitt beste for å huske, samtidig som han spør om jeg kan gi et eksempel. Hele tiden leder han meg oppover i spiralen. Han introduserer meg til en ung mann og refererer svaret mitt, uten at han nødvendigvis forsto hva jeg sa, som en slags hviskelek. Den unge mannen lurer på hva det var jeg egentlig mente. Han avslører at han er fysikkstudent og vi fortsetter samtalen mens vi stadig beveger oss lengre opp i etasjene. Plutselig hopper en kvinne frem og tar over samtalen. Hun babler om menneskets framskritt og den uunngåelige slutten. Er jeg enig? Hmmm, vi fortsetter og jeg henviser til de to foregående samtalene som hun ikke har vært med på. Vi er nesten på toppen og hun forsvinner kjapt bak en søyle, mens jeg blir tatt hånd om av en eldre kvinne som deler en anekdote med meg. Hun spør hva jeg synes, mens istedenfor å komme med et svar, deler jeg heller en anekdote med henne. Hun synes jeg er spesiell, forhåpentligvis på en god måte. Hun forlater meg helt på toppen av rotundaen med god utsikt over paret som fortsatt kysser og klemmer, samt andre besøkende som blir geleidet oppover i konsentrert samtale med andre av Sehgals mannskap.
På veien ned møter jeg en mann som påstår han ikke er en del av verket, men vil snakke om opplevelsen, hva samtaler med fremmede kan være og dramaturgien i arbeidet. Samtalen utbroderer seg og vi finner ut at vi har felles kjente, og at han kjenner noen i mannskapet, mange med høyere utdanning. Vårt møte slutter brått da han ser en bekjent og jeg vet han kommer til å gjenta deler av vår samtale.
Hendelsesforløpet hvor man blir tatt hånd om i museet og samtaler med stadig eldre og potensielt mer kunnskapsrike samtalepartnere, samt progresjonen gjennom utstillingsrommet oppleves som et poetisk svar på spørsmålet om hva fremskritt er. Den første jeg møtte ga en usikker håndhilsing og en invitasjon til å ta del i et kunstverk, den andre fortsatte samtalen, mens den tredje frekt avbrøt for så å forsvinne, mens den siste utvekslingen opplevdes som rolig og gjensidig. Utvekslingen av ideer og historier, de brutte samtalene, repetisjonen av anekdoter og videreføring av informasjon, speiler samtaler slik de utspiller seg i en hvilken som helst sosial situasjon, bortsett fra at hendelsesforløpet er nøye regissert og blir gjentatt med hver eneste person som ønsker å ta del.
Sehgals arbeider eies av institusjoner som Museum of Modern Art i New York og Tate Modern i London, men skal etter sigende eksistere uten noen form for dokumentasjon. Ingen bilder, ingen tekst, ikke engang en kontrakt eller et dokument skal finnes for arbeidene. Allikevel inkluderer begge museene Sehgals arbeider om man leter på nettet. MoMA kaller «The Kiss» for en konstruert situasjon og daterer verket til 2003. Tate Modern lister også opp tittel og årstall, men uten mer utdypende informasjon.
Verkene blir altså fremført muntlig og det finnes heller ingen dokumentasjon som kan selges eller distribueres. Alt som gjenstår etter en utstilling eller et salg er pengene som har byttet eier, anmeldelser, muntlige fortellinger og minner. Samt uautoriserte bilder tatt med mobiltelefoner og kameraer i ubevoktede øyeblikk. Sehgal prøver å utsette det uunngåelige, men jeg er ikke helt sikker på om det er forfriskende eller forgjeves. Når kunstneren insisterer på null dokumentasjon er det neppe i et forsøk på å forbedre konseptkunstens strategier eller et ønske om å unngå markedet, siden han er representert av Mariann Goodman og fungerer helt fint på markedet.
Arbeidene trekker i tematiske og organisatoriske tråder fra konseptkunst, performance, fluxus, institusjonskritikk og selvfølgelig relasjonell estetikk, men nøstet av tråder kan utvides med dans og teater, da Sehgal tar på seg rollen som koreograf og regissør, noe som gjenspeiler hans utdannelse innenfor dans. Sehgal studerte også økonomi, som kanskje forklarer hvordan verkene blir distribuert og omsatt. Sehgal presiserer hvilke mekanismer og begjær som driver kunstverden og konvensjoner og sedvaner man tar for gitt når det gjelder immaterielle arbeider og performancekunst. Sehgals arbeider må også ses i forhold til Jens Hoffmann, en kurator med teaterbakgrunn, som introduserte Sehgal på den internasjonale kunstarenaen på den første Tirana biennalen i 2001 og A Little Bit of History Repeated i samme år på Kunst-Werke i Berlin. Sehgal har fulgt Hoffmann gjennom hans direktørkarriere med soloutstillinger på ICA i London og med en presentasjon av arbeider på CCA Wattis som har pågått siden September 2007. Dette gir Sehgal en noe uvanlig karrierebane, hvor arbeidene alltid har vært rettet mot større institusjoner og ikke gallerier eller kunstnerdrevne visningsrom. Kanske det er derfor «This Progress» fungerer og blir forsterket i Guggenheims enorme og tomme lokaler og gjør en samtale om til et adrenalinkick, noe som tilhører sjeldenhetene, også i New York.
Ingressbilde: Logo hentet fra www.guggenheim.org.
Denne artikkelen ble først publisert 05.02.2010. Sist oppdatert 08.02.2010.
