Tre museumsdirektører – Charles Esche ved Van Abbemuseum i Eindhoven, Abdellah Karroum ved Mathaf i Doha og Vasif Kortun ved SALT i Istanbul – annonserte 9. november at de trekker seg som styremedlemmer for det internasjonale museumsforumet CIMAM (the International Committee for Museums and Collections of Modern Art), i protest mot den øvrige ledelsen og mer spesifikt styrets leder, spanske Bartomeu Marí. De tre skriver i en erklæring at de ikke lenger har tillit til måten styret representerer CIMAM-medlemmenes interesser på, og at de tviler på om Marí kan forsvare forumets verdier på en troverdig måte.
CIMAM definerer seg som et internasjonalt profesjonelt forum for diskusjon av teoretiske, etiske og praktiske problemstillinger i forbindelse med samling og utstilling av moderne kunst og samtidskunst, og er en del av museumsorganisasjonen ICOM (the International Council of Museums). CIMAM består i 2015 av 460 medlemmer; museumsdirektører og kuratorer fra 63 nasjoner verden over. 257 av disse medlemmene, fra 50 land, var 7.-9. november samlet til årskonferanse i Tokyo. De tre avtroppende styremedlemmenes erklæring ble offentliggjort helt på tampen av denne konferansen.
Direktør for Henie Onstad Kunstmuseum, Tone Hansen, var blant deltakerne på årskonferansen. Hun stiller seg også kritisk til Bartomeu Marís ledelse.
– Jeg kjenner ikke til hvordan denne saken har blitt diskutert i styret i CIMAM og hvilke avveininger som ble gjort i forkant av at flertallet i styret valgte å la Bartomeu sitte. Det er helt klart problematisk at dette ikke diskuteres åpenlyst i forsamlingen slik at man kan ta stilling til om CIMAM kan fortsette å være en organisasjon for oss som jobber med samtidskunstmuseer i dag, eller om CIMAM blir mer opptatt av å dekke til egne problemer, skriver Hansen i en e-post fra Tokyo.
Bakgrunnen for mistilliten til CIMAMs president Bartomeu Marí er en konflikt han var involvert i ved Museu d’Art Contemporani de Barcelona (MACBA) i mars i år. Marí, som da var direktør ved museet, stoppet gruppeutstillingen The Beast and the Sovereign på åpningsdagen, da utstillingens kuratorer nektet å fjerne et verk av den østerrikske kunstneren Ines Doujak, som Marí ikke fant det passende å vise. Det dreier seg om en skulptur med tittelen Not Dressed for Conquering/HC 04 Transport (2011-pågående), hvor Spanias forhenværende konge Juan Carlos I er fremstilt naken og knelende og tas bakfra av den avdøde bolivianske arbeiderpartilederen Domitila Chúngara, som igjen tas bakfra av en ulv. Bartomeu Marí hevdet at han først rett før åpning ble klar over hva slags verk det dreide seg om, men kuratorene for utstillingen kunne dokumentere at han noen uker tidligere hadde signert en låneavtale angående det omstridte verket. Enkelte har spekulert i om direktørens plutselige sensurering av utstillingen kunne ha med å gjøre at Spanias dronning Sofía er «ærespresident» i MACBAs styre, men dette har Marí selv avvist. Stengningen vakte sterke reaksjoner og protester, ikke minst fra utstillingens kuratorer og deltakende kunstnere. Det endte med at utstillingen likevel ble åpnet, og Bartomeu Marí ble tvunget til å si fra seg sin stilling som direktør. Men før han leverte sin egen oppsigelse, sa han opp kuratorene Valentín Roma og Paul B. Preciado, som kuraterte utstillingen sammen med Hans D. Christ og Iris Dressler fra Württembergischen Kunstvereins Stuttgart.
I en redegjørelse på CIMAMs nettside informeres det om at styret på et skype-møte 8. april avgjorde at Marí skulle fortsette som president. Esche, Karroum og Kortun var imidlertid ikke enige i denne avgjørelsen.
– Gitt den faktiske sensuren presidenten har utøvet, mener vi at han ikke har den nødvendige troverdigheten som skal til for å forsvare sin posisjon på vegne av CIMAMs medlemmer. Det at han fortsetter i lederstolen underminerer det vitale og viktige arbeidet som ble utført av hans forgjengere, Zdenka Badovinac og Manuel Borja-Villel, sier Charles Esche i en kommentar til nettidsskriftet Hyperallergic.
I erklærlingen Esche har signert sammen med Karroum og Kortun, kan man blant annet lese følgende:
«Vi mener at kunstmuseer som er engasjert i problemstillinger i samtiden burde være arenaer for fri utveksling av ideer, hvor lovlig debatt om og uenighet med myndighetenes politikk eller majoritetens meninger er tillatt og oppmuntres. Museer er ofte blant de sentrale stedene hvor nye ideer og muligheter kan komme frem i samfunnet. Det er derfor de ofte er truet. Vi mener at CIMAMs hovedoppgave i dag er å forsvare i så sterk grad som mulig dette rommet for debatt, og å sette etiske standarder for behandling av kunstnere, kuratorer og publikum.»
Var et aktivt, radikalt og engasjert forum
Tone Hansen forteller at CIMAM, slik hun kjente det under den forrige lederen, Zdenka Badovinak, var et aktivt, radikalt og engasjert forum også utenfor de årlige konferansene. Hansen karakteriserer Badovinak, som for øvrig har bidratt til to av Henie Onstad Kunstsenters publikasjoner, som en skarp tenker omkring samtidskunstmuseets dilemma. Hansen mener CIMAM ikke er til å kjenne igjen og nå virker svært toppstyrt, med lederen som absolutt sjef. Hun sier at det uavhengig av sensursaken har blitt musestille fra styret under Bartomeu Marís ledelse, utover enkelte underskriftskampanjer.
– Det er helt klart at det må et nytt styre til ved neste runde, om CIMAM skal beholde sin troverdighet. Om det ville vært riktig at Bartomeu gikk allerede nå, er for meg litt vanskeligere å svare på, men det må en endring til ved neste valg – som skal skje under konferansen i Barcelona til neste år, sier Hansen.
Hvordan opplevde du stemningen blant deltakerne på konferansen i Tokyo?
– Det var en rimelig absurd situasjon og en merkelig stemning. Mange – særlig unge kuratorer fra Asia – var forbannet over aksepten av sensur, all den tid de lever under helt andre regimer enn vi gjør i Europa. Fremfor å snakke om elefanten i rommet, ble et hvert forsøk på å løfte konflikten på dagsordenen avvist av CIMAMs styre. Dette er et alvorlig signal fra CIMAM, som fremfor å røyklegge egne uenigheter skal beskytte og aktivt promovere det frie ordet og uttrykket.
Esche, Karroum og Kortun var ifølge Hyperallergic også kritiske til konferansens program, hvor man skulle ta opp temaer som ytringsfrihet og sensur, men hvor de fant at det ikke var satt av tid til å diskutere konkret den affæren Marí var involvert i på MACBA i mars?
– Hverken Abdellah Karroum, Vasif Kortun eller Charles Esche deltok på konferansen, og deres oppsigelsesbrev ble ikke gjort kjent under konferansen, men først annonsert etterpå, hvilket jeg mener er meget problematisk, da deres tilstedeværelse kunne ha belyst situasjonen og synliggjort konflikten i plenum. I stedet ble det opp til unge og mer sårbare kuratorer å løfte problemstillingen fra salen, og selv om vi var flere som forsøkte å støtte opp om dette, ble det relativt absurd. Det er kostbart å delta på disse konferansene, og utbyttet bør være bedre enn det innholdsmessige som ble presentert denne gangen. I tillegg er vi avhengig av at organisasjoner som skal representere museer på verdensbasis opptrer transparent og demokratisk.
Hva tenker du at CIMAM burde gjøre nå for å revitalisere organisasjonen? Hvilken rolle mener du forumet skal spille?
– CIMAM må få en ledelse som aktivt deltar i debattene rundt om i verden, aktivt tar stilling mot sensur og selvsensur, og som aktivt deltar i diskusjonen om en ny museumsetikk basert på en verden i endring. Det betyr en viss form for maktspredning der styreleder ikke besitter så mye makt, men delegerer til ulike grupper. Noe av det viktigste et museum gjør er jo å beskytte kunstnerens ytringsfrihet, uavhengig av om vi er enige i deres standpunkt. Et nytt CIMAM må tilbake til Badovinaks engasjement. Et verv i CIMAM er ubetalt og all virksomhet er basert på frivillighet – jeg tror det er et viktig premiss da slike organisasjoner ikke skal lede til noen form for profitt. Da gjelder det å finne de representanter som er villige til og ser det som sitt absolutte ansvar å skape en åpen, demokratisk og engasjerende debattkultur, sier Tone Hansen til Kunstkritikk.
