Nicolaus Schafhausen, som er avtroppende leder for Witte de With – Senter for samtidskunst i Rotterdam, holdt onsdag et foredrag som tok utgangspunkt i den vanskelige økonomiske situasjonen mange hollandske kunst- og kulturinstitusjoner er på vei inn i, som følge av drastiske kutt i den offentlige støtten. Under tittelen «To tell the truth: The danger of mediocrity» tok han også opp samfunnsrollen til en institusjon som Witte de With, i en situasjon hvor politisk populisme er på frammarsj.
Den konservative regjeringen som ble dannet etter valget i Nederland i fjor, hvor det islamfiendtlige Frihetspartiet til Geert Wilders var de store vinnerne, gjennomfører nå i etterkant av finanskrisen harde budsjettkutt som rammer både utdanning og kultur. Sistnevnte kuttes med rundt en fjerdedel og en rekke kulturinstitusjoner står dermed i fare.
Dette betinger den dramatiske og nærmest apokalyptiske tonen når Schafhausen med henvisning til Wilders’ populistiske retorikk sa følgende: «What we have, for decades, lived and understood as democracy no longer exists.» Han omtalte også statssekretæren for kultur, utdanning og vitenskap og dennes «open and uncontested ridicule of art and artists».
Det som er truet i et slikt populistisk klima er alt det som hever seg over det allment middelmådige, og dermed små institusjoner som Witte de With som i et slikt lys blir utålelig elitære. I Norge kjenner vi igjen noe av denne retorikken i den typiske kritikken fra FrP-hold av «kultureliten» og «kunstnere med sugerøret ned i statskassa». Schafhausen så en tendens i hele Europa til at politikere ønsker å få politisk kontroll over uavhengige, kritiske institusjoner som Witte de With.
I relasjon til dette politiske bildet berørte han aktuelle fenomener i kunstfeltet: måten det i stigende grad er blitt diskurs-drevet, hvordan formidlingsaktiviteter som tidligere ledsaget utstillinger i større og større grad er blitt selve hovedsaken (diskusjoner, seminarer, forskning, publikasjoner osv.), i form av et slags eget «meta-kuratorisk» felt; han var også innom den institusjonalisering av «institusjonskritikken» som knytter seg til dette. Schafhausen så noen problemer i denne ekspanderende akademiseringen og diskursiviseringen av kunstfeltet, i den grad den frie og kritiske diskusjonen innen akademia og annen utdanning svekkes:
«This development becomes problematic as soon as increasingly market-oriented academic institutions or municipal educational facilities substantially withdraw from areas of activity that have been adopted by the art world: when art institutions become venues that not only organize exhibitions, but also provide scholarly conferences, establish their own (albeit temporary) academies, while universities are forced to withdraw from these areas for political reasons; when the politicians responsible for culture are only willing to finance the educational efforts of the institutions and cut funding for their structural development… »
Schafhausen manet derfor til en viss besinnelse fra kunstinstitusjoners side på hva som er deres hovedoppgaver:
«[W]e ought to return to a focus on the exhibition and presentation of art, and we ought to subordinate the auxiliary material surrounding them—the practices and the discourses that they produce—according to their relevance for these two core elements.»
Med det heller han kaldt vann i blodet til de mest diskurs-frelste og meta-kuratoriske blant oss. Han kritiserer ikke måten det kuratoriske har åpnet seg mot det diskursive som sådan, men hevder at det er viktig ikke å glemme at det også finnes andre steder «where much of what we are doing is also being done.»
