Kunstnere kaller det gjerne «sannhetens øyeblikk» når deres arbeider kommer på auksjon. Da får de den reneste vurderingen av den økonomiske verdien av deres kunstverk. Et «sannhetens øyeblikk» for kunstmuseer inntreffer når det ser søkerlisten til ledende stillinger. De får da en tilbakemelding på hvor attraktivt de høyest kvalifiserte personer i kunstmiljøet synes det er å skulle bruke sine erfaringer og kunnskaper i museet. Søkerlisten etter annen gangs utlysing til stillingen som avdelingsdirektør for samtidskunst i Nasjonalmuseet representerer et slikt sannhetens øyeblikk. Av de 16 søkerne kommer bare to fra Norge, ingen av dem med erfaring fra kuratering av samtidskunst. Sannheten er at ingen personer med relevante kvalifikasjoner fra Norge har funnet stillingen så attraktiv at de har søkt. Kvalifikasjonskravene er definert slik i utlysingsteksten:
Vi søker en person med høy kunstfaglig kompetanse. Søkere bør ha mastergrad eller tilsvarende i kunsthistorie og betydelig erfaring innen fagfeltet, må kunne dokumentere gode kunnskaper om norsk og utenlandsk billedkunst fra ca. 1900 og frem til i dag, samt spesiell kjennskap til den samtidige kunstsituasjon nasjonalt og internasjonalt. Den som tilsettes bør ha gode lederegenskaper, stor samarbeidsevne og fleksibilitet. Vi søker en person som er beslutningsdyktig og har sterk gjennomføringsevne, og som virker inspirerende og samlende. Museumserfaring og erfaring med ledelse vil bli tillagt vekt.
Finnes det da ingen med slike kvalifikasjoner i Norge? Vi finner ingen søkere med bakgrunn fra ledende institusjoner for norsk og internasjonal samtidskunst, som for eksempel fra Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø Kunstforening, Lofoten Internasjonale kunstfestival, Bergen Kunstmuseum, Bergen Kunsthall, Sørlandet Kunstmuseum, Bomuldsfabriken kunsthall i Arendal, Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg, Drammens museum, Vestfossen Kunstlaboratorium, Kistefoss, Henie Onstad Kunstsenter, Galleri Riis, Galleri Standard, Kunstnernes Hus, Stenersenmuseet, Astrup-Fearnley Museet, Punkt Ø med Momentum-biennalen, Kunstbanken på Hamar eller Lillehammer Kunstmuseum. Mest påfallende er det at det ikke er søkere fra Nasjonalmuseet selv – det største fagmiljø i Norge for samtidskunst. Bare en av de 16 søkerne har bakgrunn fra det nordiske kunstfeltet. Ingen av de 16 kan sies å utmerke seg med erfaring som kurator for norsk samtidskunst, og de oppfyller derved ikke det kanskje mest sentrale punkt i utlysingsteksten. Et påfallende trekk er at alle de øvrige 10 navngitte utenlandske søkerne kommer enten fra Nederland (5), Tyskland (4) eller Sveits.
Ved første gangs utlysing for et år siden var de mest aktuelle søkerne med kuratorisk erfaring Andrea Kroksnes fra Nasjonalmuseets avdeling for samtidskunst, Per Kvist og Jarle Strømodden som begge hadde erfaring som intendanter i Tromsø Kunstforening og den siste også som leder for Vigelandsmuseet, og Jon-Ove Steihaug, mest meritert som kunstteoretiker. Ingen av dem søker nå.
Det tunge norske og nordiske kunstmiljøet, det som kjenner forholdene på Nasjonalmuseet best, har nå for annen gang sagt et rungende nei til å lede Nasjonalmuseets arbeid med norsk og internasjonal samtidskunst. Allikevel uttaler Nasjonalmuseets direktør Audun Eckhoff til Aftenposten 17. desember at «vi ser veldig positivt på at vi har så mange erfarne og interessante søkere. Det forteller at de ser på jobben som interessant og utfordrende».
Den svake norske og nordiske interessen er en sterk markering av manglende tillit til Nasjonalmuseets virksomhet på samtidskunstens område som «interessant og utfordrende». Det stiller byggeplanene for storbygget på Vestbanen i et uheldig lys. Den sterkeste støtten til byggeplanene er kommet fordi det skal gi plass for samtidskunst. Hvorfor er det da ikke søkere fra det store norske samtidskunstfeltet som har gitt planene sin massive støtte? Her er det noe som ikke rimer.
Nasjonalmuseet har sammen med Astrup Fearnley Museet størst definisjonsmakt i Norge på samtidskunstens område. Skal vi også i Nasjonalmuseets tilfelle se at det norske kunstmiljøet ikke evner å frembringe kvalifiserte norske kandidater til landets viktigste stillinger på området, slik det ikke har funnet gode nok kandidater derfra til lederstillinger for eksempel i OCA, Kunstnernes Hus, Astrup Fearnley Museet eller Nasjonalmuseets avdeling for eldre og moderne kunst? Nasjonalmuseets styre bør bruke dette sannhetens øyeblikk til å tenke seg godt om. Det bør vedta en ny utlysing rettet mot det norske kunstmiljøet, med ekstern hjelp til å finne kandidater. Det er åpenbart ingen som søker på eget initiativ.
Søkerlisten er også et sannhetens øyeblikk for norsk kunstliv generelt. Hvorfor har det ikke karriereveier som kvalifiserer for ledende stillinger i internasjonalt orienterte kunstinstitusjoner, verken i Norge eller i utlandet? Hvem skal ta fatt i denne problemstillingen?
Spør etter norske, ukyndige folk med folkeskikk og common sence, kandidater med norsk bakgrunn som vet hva Nasjonalgelleriet betyr for Norge. Ikke let etter utlendinger. Behold Nasjonalgalleriet slik det er, det er jo ganske unikt, nasjonalt sett. Det er nemlig det besøkende setter pris på, og har gjort i hundre år. Eksperimenter bør foregå i et annet rom. Jeg håper, før min død, at jeg kan se Bruderferen i Hardanger sammen med andre «likesinnede» perspektiver før jeg dør. Det vil gjerne at mine utenlandske venner også ser det i et nordisk land når de besøker Oslo, hovedstaden i Norge, på lik linje med hva de ser i andre ledende europeiske land. Det bør være grenser for hva som skal skje med gammel kunst. Hilsen Venn på 27.