De senere årene og månedene har flere profilerte kunstnerdrevne visningssteder i Oslo lagt opp. Tidens Krav, Kazachenkos’s Apartment og Lynx har stengt dørene, og 1857 fullfører sitt program i løpet av året. Men etter den knugende stillheten som oppstår ved bortgang, har man i det siste kunnet høre økende summing fra nye initiativ.
Det kan virke som om disse gryende galleritilskuddene til kunstscenen i Oslo går underground. Dette betyr ikke nødvendigvis at de er utilgjengelige uten bankekoder, men at de opererer under geografiske og praktiske vilkår hvor det kreves en grad av egeninnsats fra publikum. Mye avhenger av økonomi og tilgang, altså hva slags lokaler og beliggenheter man har ressurser til å leie. Det ser man av eksemplene hvor nye visningssteder ligger i limboområder mellom industri og boligbyggingsplaner utenfor sentrumskjernen, i Oslos nabokommuner eller eksisterer som selvorganiserte studentinitiativ inne i bygningskomplekset Kunst- og designhøyskolen i Oslo leier av brødreparet Jensen.
222T er et slikt sted, uten vinduer ut mot gateplan. Det nystartete galleriet ligger i et atelier i Oslo kommunes eiendom med adresse Myntgata 2 i kvadraturen. Man må ringe et nummer for å bli sluppet inn gjennom den låste døra. Her har Marit Følstad og Ole Jørgen Ness, ingen nybegynnere på den kunstnerdrevne scenen, laget utstillingen Peripheral Matter, bestående av Arvid Pettersens (f. 1943) verk og atelierinventar.
Pettersen har en omfangsrik produksjon, hovedsaklig grafikk og maleri, men han er også en bricoleur som benytter det materialet han har for hånden, det være seg finerplater, dører eller paletter. Bergenseren har hatt betydning som mangeårig underviser og rektor ved norske kunstskoler og gjennom sitt engasjement i driften av det kunstnerdrevne visningsstedet Galleri 1 for noen tiår tilbake, først i Finnegaarden på bryggen i Bergen og siden i lokalene som nå huser Hordaland Kunstsenter på Nordnes. Som kunstner er Pettersen kanskje mest kjent for sine polemiske utfall mot norsk EF-meldemsskap i sin tid, som utstiller på Veneziabiennalen i 1976, Festspillkunstner i 1982 og for en rekke oppfinnsomme og ofte humoristiske formeksperiment. I disse dager står utstillinger på Kode i Bergen og Kunsthuset Kabuso i Øystese, sammen med den yngre kollegaen Gabriel Johann Kvendseth, på trappene.
Verkene i Peripheral Matter er ikke nyproduksjoner. Likevel framstår utvalget ofte overraskende, mye fordi Ness og Følstad fritt har fått romstere gjennom kunstnerens arbeidsplass og hjem. Under åpningshelgen var utstillingsrommet dominert av et større maleri, men dette var lånt av en privat eier, og måtte returneres. Utstillingen i hovedrommet er nå en stram sak bestående av fire verk uten datering eller individuelle titler. Et lite maleri, takkete langs sidene, som et frimerke eller et annet perforeringskantet verdidokument, viser et ødslig landskap med en arkitektonisk form i midten. En gruppe bronseavstøpninger av pakker med kitt ligger på gulvet, hver av dem på størrelse med en voksen håndflate. Oppå en list som løper langs veggen, ligger to oljemalingstuber, klebet sammen og skrelt for aluminiumensemballasjen de solgtes i. Sentralt i rommet finner man en bronseavstøpning av musikkavspillingsutstyr, med et sett fungerende øretelefoner tilkoblet. Det stumme headsettet er visstnok stand-in for et tilsvarende i bronse som ikke lot seg spore opp.
I et fellesområde på loftet i samme bygg, vises andre objekter og verk, igjen hentet fra Pettersens studio og hjem. Også dette arrangementet hadde endret seg siden åpningen en knapp uke tidligere. På tidspunktet da jeg var der, kunne man se en paddeflat frosk i ramme, provisoriske paletter nedkaket av maling og åpne fraktkasser fylt av bronserelieffer. Som kulisse for en samtale om Pettersens kunstnerskap, kan presentasjonen av disse studiotalismanene gi mening. Både fagfeller og andre har en tendens til å ville kikke bak gardinet i langvarige virker, noe publikum også fikk anledning til under en samtale Følstad og Ness arrangerte med kunstneren åpningshelgen. Som utstilling framstår imidlertid loftsdelen innadvendt og tilbakeskuende. Jeg er usikker på om nostalgien kler en fortsatt svært virksom kunstner som Pettersen. Da heller installasjonen med avsluttede verk noen etasjer under, hvor kunstneren opptrer som en innfallsrik og energisk formgiver, snarere enn kasus for et kunsthistorisk arkivstudium.
