Det er like usannsynlig som det er logisk; det å se Ulver live i 2010 er på en måte å befinne seg i en slags musikalsk transithall, et oppholdssted bortenfor marginalen av det allerede kjente. Det er liksom umulig å orientere seg etter boken, når bokens tekst er radert vekk og kontinuerlig blir skrevet på ny. Helt sikkert er at bandets opprinnelse i ytterkanten av den første bølgen svartmetall er noe de forlengst har løsrevet seg fra. Det er ingenting i den spennvidden mellom organisert støy og melankolsk lavmælthet som preger bandet i dag som røper denne fortiden. Men den er der, og det gjør at jeg umulig kan høre på dette uten å forholde meg til det.
Musikalsk har Ulver staket ut en vei der referansepunktene på ingen måte er gitt på forhånd. For selv om jeg er en rimelig nerdete fyr når det gjelder musikk, og når som helst på døgnet kan rable opp parafernalia og info om obskure band, har jeg vanskelig for å beskrive hva Ulver høres ut som – siden de ikke engang høres ut som seg selv, i den mening at det er/var et black metal-band. Ingen piggtrådgitar, ingen tordentrommer og definitivt ingen guttural growling. Disse komponentene er skiftet ut med laptops, slagverk og melodiøs sang – noe som er med på å understreke i hvor stor grad dette nærmer seg musikk som en serie av sanger – kanskje det eneste virkelig konservative trekket bandet oppviser, men også et veldig sympatisk trekk. Jeg leker med tanken på å beskrive det som sanger av Leonard Cohen, fremført av Scott Walker, kompet av et Joy Division uten puls – men da får jeg ikke beskrevet hvor mye denne musikken er informert av pompøs symfonisk rock og atonal tolvtonemusikk. Ofte høres det ut som Yes og Genesis cirka 1973, filtrert gjennom studioet til Karlheinz Stockhausen, bare for så å plutselig slå over i en mørkere variant av trip-hop i et mollstemt toneleie.
Det mest påfallende ved denne konserten i Bergen er den grad av musikalsk integritet Ulver har pådratt seg; det går veldig stille og sivilisert for seg, og til tider kan bandet koste på seg å la ting ta den tid det tar, i repetitive partier som sakte, sakte maler på i uendelighet, ofte i en statisk insisterende modus som fort kunne gått et mindre mottakelig publikum på nervene. Det er heller ikke snakk om noen form for scenisk dramaturgi og utlevelse; musikken er fremført med samme type konsentrasjon og kollektiv bevissthet man finner i strykerkvartetter og større orkestre – noe som i dette konglomeratet av paradokser selvfølgelig ikke forhindrer at musikken som spilles i grunnen bobler over av gutteromspatos og grandios megalomani. I stedet for teatralske manøvrer fra bandet lar man en videoprojeksjon ta seg av det visuelle, og det er her det for alvor blir vanskelig. Det er slett ikke hele tiden det fungerer like godt nemlig, og det er noe rimelig forutsigbart med denne miksen av Bettie Page, Adolf Hitler, Aleister Crowley og samplet porno som flimrer forbi. Dermed ikke sagt at det er ille hele tiden – der er også en sebra, innsiden av et flygel og noe abstrakt noe – men det spørs om det er nødvendig å la dette gå gjennom en hel konsert. For selv om bandets medlemmer er en tanke introverte i forhold til publikum står musikken i grunnen sterkt nok alene. I stedet ser vi altså en sebra, noen forskrudde kameravinkler og en close-up av et øye der okkulte symboler drysser rundt i en evig gjentakelse. Det plasserer konserten på kanten til en slags videoinstallasjonsperformance.
Det var bestandig noe spesielt med Ulver, allerede fra starten i 1993. Noe sært og kompromissløst, en hang til akustiske instrumenter og tilløp til folkemusikk som plasserte bandet i svartmetallens visjonære ytterkant allerede før Dimmu Borgir rendyrket sjangerens kommersielle potensial, og som etter de tre første platene uansett var å anse som et passert stadium. Ulver valgte dette bort til fordel for dette udefinerte sporet man har fulgt siden. Det er også litt spesielt at bandets første liveopptreden fant sted først i 2009, men med dette følger jo som notert problemstillinger rundt hvordan man velger å presentere dette. Eller, for den desorienterte, utbrente kritikeren, hvordan man gjør rede for det i tekst etterpå. For det er vanskelig å lokalisere hvor attraksjonen egentlig ligger når en fyr på denne videoprojeksjonen går løs på seg selv med barberblad og blør ned et badekar (et av de partiene i det visuelle flimmeret som fungerer forstyrrende på feil måte, siden det momentant reduserer musikken til en illustrasjon). Og det blir fort komplisert å presentere denne konserten som ujevn når det faktisk var omvendt, det var jo ganske helhetlig, men det er nå sånn det blir med et band som blander minimalistiske tanker med maximalistiske metoder og ambisjoner på linje med Wagner. Som tar en febrilsk romantisk form og presenterer den matter-of-factly og avslappet. Det er ingen scenenerver å spore. Spenningen opprettholdes med denne uforutsigbarheten, og den interne dialogen som nødvendigvis må oppstå når det musikalsk motsatte og omvendte stadig er tillatt på lik linje med det man egentlig holder på med. Dette er ulver som banker på hos bestemor bare for å finne Rødhette i senga med et lurt glis og noe som rører seg under dyna – sånn omtrent.
Til tross for antydningen til gesamtkunstwerk, og muligens takket være den eksperimentelle holdningen; den sterkeste delen av dette er fortsatt komposisjonen, det som gjør sangene til nettopp sanger. Noe som også innebærer at Ulver foreløpig er bedre i studio enn live. På scenen har dette så langt ikke funnet sin ultimate form. Spørsmålet er om det finnes en ultimat form i dette tilfellet. Kanskje de bare trenger en bedre scenografi, men mitt tips er å droppe videoen helt og stole på at musikken bærer hele veien. Den gjør nemlig det.
