Fantôme Mains Sur, tittelen på den tyske kunstneren David Lieskes andre utstilling på Oslo-galleriet VI, VII, betyr noe sånt som «spøkelseshender på». Den hengende preposisjonen er en peker: Utstillingen er viet en serie med overprintinger – altså et bilde skrevet på et annet. Å printe på allerede trykte dokumenter er gjort før (for eksempel av amerikaneren Wade Guyton), men teknikken er såpass enkel at den vel ikke lar seg patentere. Spørsmålet blir hvilke bilder man lager med teknopenselen. Tredve sider fra et tyrkisk pornoblad har blitt matet gjennom Lieskes laserskriver hvor de har fått påført svart-hvitt-fotoer av tysk etterkrigsarkitektur. Resultatet er presentert i enkle plexiglassherbarier på stram rekke i VI, VIIs nye lokaler i Tordenskioldsgate 12.
Fotoene fra Hansaviertel-området i Berlin som er brukt i utstillingen har Lieske tatt selv med et analogt kamera, mens han en kort periode bodde der. Området måtte gjenoppbygges etter andre verdenskrig og arkitekturen er sterkt preget av etterkrigstidens stilidealer. Toneangivende, modernistiske arkitekter som Walter Gropius og Oscar Niemeyer var involvert. Den ene av to tekster skrevet til utstillingen er viet historien om dette byggeprosjektet, som gikk under navnet «Interbau». Teksten avsluttes med en annonse for Alcazar Magazine, myk homseporno produsert i Tyrkia for et i hovedsak utenlandsk marked, «packed full of hot Turkish daddy bears jacking off for you». Bladet er det samme som Lieske har printet fotoene sine på; under de mørke skyggene av Hansaviertel skjelnes frontalbilder av menn med buskete bart, enten helt nakne eller i oppkneppede militærskjorter, med pikken i alle stadier av ereksjon. Bildene svever over muntre, gjerne graderte, fargegrunner. Patinaen skriker pre-internett porno, selv om bladet fortsatt er i distribusjon.
Valset ned i den daterte mykpornoen er det ofte vanskelig å skjelne bygningene i fotoene – de avtegner seg som et diffust spill av skygger og konturer. Vekslingen mellom fotoenes snirklende, sirlige linjer og duse felt, og pornobladets hudtoner og pastellgraderinger, sender tankene til akvareller. Assosiasjonen understøttes av de små formatene (de største måler 36 x 28 cm). Mest fremtredende i fotoene er den kapillæraktige vegetasjonen som fletter seg inn i mennenes generøse behåring, og knytter de to motivkretsene sammen. «Spøkelseshender» er en adekvat beskrivelse av dette sprikende virvaret av greiner og løv som stikker ut fra de halvgjennomsiktige murblokkene.
Hånden er instrumentet for både onani og maleri. Ved å overta disse funksjonene erstatter skriveren Lieskes egen kropp. Kan man si at den både bearbeider og nyter bildet i hans sted? Tonerpulveret har i hvert fall en mer intim relasjon til kroppene på de utrevne magasinsidene enn hva pornobrukeren har, henvist som han er til å konsumere med blikket. I tillegg til å påkalle den forfalne bydelens sosiale misere, fungerer Lieskes fotoer fra Hansaviertel som sjablonger for påføringen av toneren. Om man tenker med tittelens spøkelseshånd er Lieskes fotoer ikke bare rapportering av dyster byarkitektur, men òg koreografier for en erotisk berøringsakt.
Lieske injiserer gjerne utstillingene sine med egen biografi, og titt har presseskriv og annet tekstmateriell vært kanal for en nokså underholdende bekjennelseslitteratur. Også her, i form av en liten historie – som mest minner om et drømmereferat – om Lieske og faren hans. Det er vanskelig å ikke like Lieskes ufortrødne lekking av triviell og noen ganger kompromitterende informasjon fra privatlivet og inn kunstrommet. I utstillingen Platoon R-LX som åpnet i januar på MUMOK (Museum moderner Kunst) i Wien, kan man, under streng bevoktning (forbudt å notere eller ta bilder!) lese kunstnerens nylig utgitte selvbiografi I tried to make this work (skrevet i samarbeid med Ingo Niermann). Lieske setter her i scene en reversering av bokformatets normale distribusjonsmønster, gjennom å feste hele opplaget (300) til den lokale utstillingssituasjonen. Samtidig er situasjonen egentlig bare kvasilokal; et stort museum i en europeisk metropol som Wien er godt koblet på et internasjonalt kunstkretsløp. Å reise dit er som å gå på supern for kunsteliten. Og selv om det å lese flere hundre sider prosa på et museum er en asketisk øvelse for de fleste, har bekjennelseslitteraturen òg en tabloid appell som den deler med pornografien. Lieske blotter seg også, bare i mer eksklusive rammer (og sofistikerte former) enn de tyrkiske pappabjørnene som sirkulerer som eksotisk nisjeporno i Berlins homokretser – før de tvinges til sengs med modernistiske bomaskiner i printeren hans.
