Den oslobaserte, kanadiske kunstneren Erin Sexton sitter på gulvet og ser mot kameraet. Hun er omgitt av knyttede nett av paracord (en type nylonrep opprinnelig utviklet for fallskjermer) i omtrent A4-størrelse, en skulptur av lysstoffrør og en presenning i blått, grått og hvitt. Summen er en provisorisk kulisse, en huleaktig og beskyttende installasjon. Det første Sexton sier, er at hun må starte om streamen, som sendes via den gaming-fokuserte streamingplattformen Twitch. Hun snur seg en mot en skjerm og taster i vei. Det går noen minutter før hun introduserer seg selv til kameraet.
Sexton forteller at hun befinner seg på en hytte utenfor Oslo, og ikke det kunstnerdrevne visningsstedet Kurant i Tromsø, hvor utstillingen hennes Contingency Planning, et samarbeid med den japanske danseren Yohei Hamada, skulle ha åpnet torsdag forrige uke, samme dag som livestreamen hennes finner sted. I likhet med alle andre kulturarrangementer i Norge måtte utstillingen vike for de omfattende restriksjonene helsemyndighetene har iverksatt i forsøket på å bremse spredningen av koronaviruset.
I den uformelle sendingen til Sexton pratet hun mest om bakgrunnen for de knyttede nettene, som hun demonstrerte hvordan kunne bæres på hodet eller på overkroppen. Den amerikanske sci-fi forfatteren Ursula K. Le Guins (1929 – 2018) essay The Carrier Bag Theory of Fiction (1989) ble trukket frem som én av flere inspirasjonskilder og delt via chattetjenesten Discord. Teksten omhandler steinaldermenneskets verktøy og hevder at de viktigste innovasjonene var beholdere brukt til å sanke mat, heller enn våpen som spyd og steinøkser. Teksten vekker assosiasjoner til nylonrepets livsopprettholdende bruksområder: det kan for eksempel brukes som redningsline, til å antenne ved, eller til å konstruere et improvisert tilfluktssted.
Vanskeligere å forstå relevansen av, var Sextons konspiratoriske utgreiing om CIAs angivelige manipulasjoner av verdenspolitikken ved hjelp av individer med psykiske evner. Heller ikke Yohei Hamadas stream den påfølgende dagen, som ble gjennomført utendørs, i et skogholt, nådde helt frem. Overføringen var hakkete og lavoppløst, med stadige avbrudd i både lyd- og bilde i tillegg til språkutfordringer. Det var vanskelig å følge Hamadas utgreiing om kroppen som tom beholder, som på uklart vis relaterte til Sextons nett. Jeg fulgte riktignok ikke oppfordringen om å gjennomføre de ulike kroppsøvelser som Hamada instruerte.
Innledningsvis påpekte Sexton at hun ønsket å skape et avbrekk fra et nyhetsbilde oversaturert med pandeminyheter. Livestreaming av kunstbegivenheter gir en noe annet å tenke på og snakke om enn nettavisenes sanntidsoppdateringer av smittetall og sykehusinnleggelser. Prosjektet levnet inntrykk av at streamingformatets potensiale ligger å supplere samtaler om kunst, heller enn å levere en fullgod mediering av kunstverk. Det er utvilsomt et format som har behov for å spisses; i chatten forekom vennlige oppfordringer og noen få spørsmål, men ingen grundige diskusjoner.
Ingen kan med sikkerhet si hvor lenge smittvernsrestriksjonene vil vare, eller om de vil bli mer drastiske, men livestreamformatet kan være en måte å ivareta den muntlige kunstsamtalen under pålegget om sosial distansering. Dessuten gjør klimakrisen det nødvendig å tenke nytt hva gjelder den utstrakte reisevirksomheten som forårsakes av kunstfeltet – det er behov for å forsøke seg på nye formater, ikke bare når krisen er umiddelbar.
