Er fotografiet dødt? Det er kanskje en meningsløs påstand, fotografiet har vel aldri vært mer levende og demokratisk anvendelig. Jeg vil tro det produseres noen millioner bilder i verden – for det meste sett gjennom mobiltelefonens begrensede optikk – bare i løpet av den tiden det tar å lese dette avsnittet. En del av denne bildeflommen vil fortsette å havne på forsiden av aviser og bøker, vekke begjær, provosere og resultere i avanserte teoretiske analyser, og endog henges på veggen i museer og gallerier og bli en del av vår felles historie. Et alternativ til fotografiet er foreløpig utenkelig, men det forhindrer likevel ikke at mange anser at tiden er moden for diskursiv selvransakelse, i optimismens ånd. Fotokurator ved MoMA, Peter Galassi svarte ganske enkelt slik, da han nylig ble konfrontert med spørsmålet om fotografiets endelikt: «I don’t think so. It’s a human creation that have turned out to be quite useful, like plumbing or language».
Under Galassis prosaiske begrunnelse åpenbarer det seg et felt med vid utstrekning alle veier. Og få ting etterlater en klang så løfterik i samtidskunsten som åpne felt, som igjen betyr at ethvert medium er like gyldig og like anvendelig for å beskrive strukturelle sammenhenger mellom det eksklusive og det alminnelige.
Lucas Blalocks fotografier i utstillingen Assisted Camera er slett ikke døde, men i høyeste grad nærværende på Peder Lunds vegger, hvor de henger frem til midten av januar. Den 35-årige amerikaneren er den yngste som hittil har stilt ut på det kvalitetsbevisste galleriet, og bildenes spontane og teknisk svært gjennomskuelige arbeidsprosess oppleves umiddelbart som et friskt luftdrag gjennom rommet. Sånn sett er det slett ingen grunn til å snakke om fotografiets død og endelikt. Likevel blir jeg stående å gruble over dette resonnementet. Kanskje er det fordi alle medier dør og gjenoppstår i kunstnerisk forstand, i en evig sirkel av tradisjoner og brudd. Kanskje er det også fordi bildene til Blalock minner om maleri, likeså mye som de knytter an til en strikt fotografisk tradisjon. Maleriet har som kjent avgått ved døden i snart 200 år, med den effekten at den intense selvgranskingen dødserklæringene har medført, i sin tur har skapt et kontinuum av nye måter å lage og fortolke maleri på. Men først og fremst er det fordi Blalocks bilder oppleves som en invitasjon til å reflektere over mediets begrunnelse utover å være et dokumenterende verktøy.
Bildene i Assisted Camera er eksempler på at ethvert kunstnerisk dødsbudskap kan anspore til produktivitet og nytt liv, uansett medium. Blalocks metode er enkel og tilsynelatende drevet av ren intuisjon: Ulike objekter, skrot og juggel, kjøpt fra billigsjapper eller funnet rundt om, danner utgangspunkt for stilleben-oppsett som så avfotograferes med analogt mellomformatkamera. Etter scanning til digital fil starter en visuelt radikal og teknisk uvøren behandling i Photoshop. Blalock bruker de digitale verktøyene som om det var snakk om grovskåret mekanisk håndverk og store pensler. Rocking Chair og Caned, Chair, Arm, Hole er to av de mest slående eksemplene. Grunnmotivet – en stol i hvert bilde, uten at disse ser ut til å ha noen betydning utover å være tilfeldige hverdagsobjekter – er doblet og lagt over seg selv, for så å bli klippet opp i biter, satt sammen igjen og ytterligere kappet og vridd, uten interesse for verken illusjonistisk eller realistisk effekt. Resultatet er en blanding av modernismenostalgi – motivene minner vagt om både kubistisk maleri og surrealistisk fotografi, slik man engang gjorde bruk av collageteknikker og dobbelteksponeringer i mørkerommet – og energiske eksperimenter med former og objekter som ser ut til å ha desperat hastverk med å slippe unna det realistiske avtrykket av verden og tingene de stammer fra.
Påstanden om fotografiets død må i alle fall delvis tilskrives den sømløse bearbeidingen av bilder i den digitale tidsalderen. Blalock opptrer med selvtillit og visuelt overskudd idet han rehabiliterer Photoshop som et skapende, og ikke bare manipulerende eller perfeksjonerende verktøy. Utstillingen Assisted Camera svarer til det demokratiske, i betydningen materielt tilgjengelige, ved fotografiet etter mørkeromsalderen. Men blikket som rettes mot mediets kjerneproblem på Peder Lund er både spontant og estetisk utfordrende, og åpner for en ytterligere utvidelse av diskusjonen om fotografiets innhold og mening.
